Selv om kroppen er i protestmodus for tida, så vil huet ut. Og det er jo topplokket som har for vane å ville mest, huet altså, så det bestemte i dag også. Jeg ville ut. Og jeg trengte litt skog. Og et bål.
Så i dag ble det en liten rekognoseringstur før det nok blir en overnattingstur i området litt lenger utpå våren. Nærskogen, i alle fall den aller nærmeste som befinner seg utenfor trappa, måtte vike for den ikkeriktigsånære-skogen. Jeg var forberedt på alt slags føre. Det kunne bli brodder, truger eller bare fjellsko. Det ble truger, selv om underlaget var hardkjørt og mer eller mindre smeltet skiløype fra før i vinter. Jeg hadde planer om å bevege meg utenfor løypa, og selv om skaren holder godt på formiddagen, så kjente jeg det var lurt å være forberedt på slushføre etter hvert. Derfor trugene.
Jeg slapp slush. Underlaget ble både skare, snø, is og bar bakke. Og jeg fikk meg bål og lunsj. Og jeg fikk luftet hodet.
Og nøkken – jo han bråkte fælt! Isen på tjernet smalt og ulte. Det knaket og braket og det kom kneppelyder og romlelyder så høye at jeg skvatt opptil flere ganger. Jeg går ut ifra at det var nøkken som hadde fått nyss om at det er vår. Og styrte på for å komme ut og opp i vannflata. Det hørtes i alle fall ut som han forsøkte å presse seg ut.
Jeg er ikke overrasket over at folk i tidligere tider var overtroiske. Jeg er helt sikker på at naturkreftene spilte dem ett og annet puss rett som det var. Jeg har vært ute såpass mye i alle døgnets timer så jeg vet at det er lett å begynne å lure. Så slike overtroiske «forklaringen» på naturen tenker jeg at var helt naturlig. Nøkken som ville opp gjennom isen om våren, for eksempel. Eller soloppgangen, eventuelt solnedgangen, som sendte sine Soria Moria-stråler mot den ensomme vandrer og bar bud om gull og glitter. Og hvem kunne ikke se både det ene og det andre gjenferdet i frostrøyken over myra når kvelden senket seg? For ikke å si alle skrik og uhyggelige rop som gjenferdene kunne gi fra seg der i skogen. Eller reven og rådyra, da kanskje?
Det er i alle fall fascinerende å reflektere over alt dette når jeg sitter ved bålet og ser ut over skog og tjern. Og det eneste jeg hører er fuglelyder, et og annet smell fra langt borte (sprenging antakelig) og så nøkken da. Som også ville ut! Det våres!
Skyggene var lange og nøkken må nok holder seg under her ei stund til.
Det våres i skogen og barflekkene har blitt nesten sammenhengende.
Bållunsj. Nudler og wok-rester fra i går 🙂
Denne skiløypa er nok oppbrukt for denne gang.
Forskjellig å reflektere over ja 😊 Herlige bilder!
Herlig i skogen 🙂