I dag kopierer jeg bare min egen tekst fra et facebookinnlegg som jeg la ut den 19.mars 2018. Altså for nøyaktig 7 år siden. Menneskemøter har det heldigvis blitt flere av. Noen har historier som setter seg “i skikringsboksen”. Noen er bare veldig givende å være sammen med.
Dette skrev jeg mens jeg var på mitt første rehabiliteringsopphold. Før både den ene og den andre diagnosen var kjent. Men så klart etter at skrotten hadde begynt å hangle, derfor rehabilitering:
Jeg sitter her og er både litt forbauset, ærbødig og rørt over noe så enkelt som dette: Av og til møter du folk, helt vanlige og helt unike personligheter med sin egen historie og sin egen måte å være medmenneske på. Folk du deler hverdag og skjebne med ei kort eller lengre stund. Folk som er givende å være sammen med, som setter spor i deg og som inspirerer. Personligheter som du kan dele opplevelser med på godt og vondt og le av både deg sjøl og andre ting sammen med. Folk som kjennes som en god venn etter en dag eller to i felles selskap. Jeg blir så glad når jeg møter deg og det viser seg at du er slik.
“Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.” Hans Børli, Tankestreif (1991)
Det har blitt noen rehabiliteringsopphold disse sju åra som har gått. Og det har blitt mange slike gode menneskemøter. I ettermiddag har jeg tilbrakt halvannen time i selskap med flere slike individer. Både de som var der i 2018 og de som var der i ettermiddag vet hvem de er 
2 kommentarer
Godt med slike menneskemøter
Så absolutt