Verdensmesteren i venting er IKKE meg. Jeg er generelt ganske dårlig på det. Men når jeg er på et eller annet venterom på et eller annet sykehus så befinner jeg meg som regel i et rimelig harmonisk modus. Jeg venter. Og ja, ofte er det kjedelig. Og noen ganger må jeg vente leeenge. Spesielt på for eksempel kreftenheten. Det er mulig jeg har blitt bedre til å vente. Man blir jo gjerne det når det øves jevnlig ;-).

Men er det NOE sted jeg tenker at det går helt fint, så er det faktisk blant annet der. For jeg vet at når jeg må vente lenge så er det kanskje fordi legen jeg har time hos driver og redder liv akkurat da! Og da kan jeg helt fint vente! Akkurat som jeg helt fint kan vente på for eksempel radiologisk avdeling når det kommer innlagte pasienter eller andre akutte tilfeller som faktisk MÅ prioriteres. Jeg venter og det tar jeg overhodet ikke skade av. I alle fall ikke når jeg er i såpass form som jeg er nå. Jeg innrømmer at jeg har slitt mer de gangene jeg har vært orntli’ dårlig. Men andre ganger har jeg vært den som blir trillet inn i rommet i seng og måtte komme før de planlagte “eksterne” pasientene.

Men uansett så har jeg ikke slitt så mye som de som holder på å fly på vegga og enhver hvit- eller grønnkledd person som viser seg i gangen når det er 5-10 minutter over “tida” de hadde time. Jeg har observert en del av dem. Og tenkt at de har det vondt. Og mangler en smule perspektiv.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag var det merkelig stille på kreftenheten. På venterommet var jeg fullstendig alene og hvitkledde og grønnkledde som passerte i gangen ble færre og færre. Sikkert fordi jeg hadde time såpass sent på dagen som klokka 15. Og nettopp derfor var jeg forberedt på laaaaang og lenger enn laaaaang ventetid. En hel dags små og store forsinkelser…jeg så for meg at det lett kunne bli langt utpå efta’n før jeg ble dimittert. Jeg hadde spist godt og vært på do før jeg satte meg til å vente, for å si det sånn. Dessuten hadde jeg hatt vett på å ta med strikketøy. Og det skal jeg jammen si at gjorde susen. Ventetida gikk rett og slett fort. Det ble “bare” sånn ca 25 minutter over tida før jeg kom inn i dag. Men det tror jeg i og for seg er omtrent gjennomsnittet akkurat der. Det rakk å bli stille i gangene, stengt resepsjon og sykepleierne gikk av vakt før jeg var ferdig og kunne dra hjem. Men da hadde jeg fått helsjekk, oppklart noen uklarheter, fått positive nyheter og lagt en plan for de neste månedene – OG jeg hadde fått strikket mange omganger ;-).