En skikkelig klisje. Grip dagen. Søndag er fridag på rehab. Den eneste fridagen i uka. Flere dager med både fire og fem avtaler tar på en stakkar og jeg kjenner det var skikkelig digg å ha det litt fleksibelt nå.
Ukeplanen sier «bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur». Ja takk, begge deler, sier jeg. Og egentlig så er akkurat det to sider av samme sak for min del. Så etter en god institusjonsfrokost med både rundstykker og egg ble tursekken pakket og trugene satt på.
En plass i le for vinden ble valgt ut og medbrakt ved, vann og kaffe ble forvandlet til bål og bålkaffe. Dermed ble morsdagen feiret på aller beste vis. Bålkaffe og sjokolade og ei god stund med utsikt over flammene i bålet, isen på vannet og tilbake mot institusjonen.
Til middag, som på slike steder inntas kl 13.30 (!!!), ble det kake, og dermed enda mer feiring. Resten av dagen tilbringes på senga. Foreløpig med madrassen i sittestilling. En av gledene ved slike institusjoner er nemlig sykehusseng med justering av både hodeende og fotende. Passer egentlig ufattelig bra for en skranglete kropp.
Og jeg kan klappe meg sjøl på skulderen og hake av for to ting jeg har fått til i dag. To ting jeg skal øve meg på: nemlig å prioritere det jeg har lyst til, samt å slappe av uten å gjøre noen ting. Og ikke minst: jeg har igjen prestert å gjøre det jeg har fått beskjed om. Sjekk.
Å befinne seg på institusjon er relativt interessant. I alle fall for en som tross mangel på utdannelse har stor grad av sosialantropologisk innfallsvinkel og interesse.
Vi er mange forskjellige folk her. Vi har ulik alder, ulike utfordringer, forskjellige diagnoser og individuelle behov og mål. Og det er både helt greit og egentlig fryktelig interessant. Jeg kommer nok allikevel til å varsle avleggeren at jeg flytter inn med henne dersom jeg ikke klarer meg sjøl når jeg blir skikkelig gammal. Institusjon av typen sykehjem har jeg en mistanke om at jeg kommer til å være ekstremt dårlig på.
Men en lørdag på institusjon kan i grunn være en relativt innholdsrik dag. Frokosten ble inntatt før det var tid for første treningsøkt med nakke- og skulderøvelser. En genial start på dagen. Ingen bryster flashet her.
Så var det tid for målinger hos sykepleieren. Jeg hadde både puls og blodtrykk. Forventet BMI og dermed alt vel både med og uten klær. Ikke noe fokus på pupp her heller.
Det var det heller ikke i treningssalen eller på balanse- og styrkepartiet etterpå. Det gikk i grunn også bra og det ble kun en skjening inn i veggen da balansen ble utfordret.
Så kom legetimen. Har du hjertebank? Har du hevelser? Får du plutselig åndenød? Neida, ikke mer enn forventet. Så var det lytting på lunger og hjerte. Pust slik og slik, pust dypt, pust vanlig… Jeg pustet og peste og holdt pusten om hverandre slik jeg fikk beskjed om.
«Kan du løfte litt på brystene?» kom det så fra doktormannen. Inni meg lo jeg. Lite visste han at jeg inni meg vurderte alternativene. Skulle jeg nekte eller skulle jeg slå og svare snurt: «syns du det trengs?» Jeg valgte selvfølgelig å gjøre som jeg fikk beskjed om, slik jeg tross alt har bestemt meg for å gjøre her. Men jeg lo inni meg! Doktormannen fikk hørt det han skulle der under puppene. Og jeg er tross bilyd, eller ulyd om du vil, klarert for trening. I alle fall på kort sikt.
Etterpå ble det gåtur med tre spreke damer fra Lofoten, Kristiansand og Bergen. Og dermed er det allerede minst tre ting å glede seg over bare i dag:
Nakke- og skuldertrening er en god start på dagen
Brystene er ikke verre enn at det fortsatt er mulig å løfte dem manuelt om det skulle være behov…
Frisk luft og godt selskap er aldri feil.
Med andre ord: livet på institusjon kan gå an også på en lørdag.
Hvis du har et problem og kan løse det, så vær glad for at du kan løse det. Hvis du har et problem du ikke kan løse så kan du liksågodt være glad uansett.
Det som gjør meg glad i dag er (kanskje) noe annet enn det som gjorde meg glad i går.
Gårsdagens soloppgang gjorde meg glad. Jeg gleder meg til å se hva denne lørdagen har å by på.
Livet på rehab har en del regler. Sånn er det når det tross alt er en institusjon det er snakk om. Vi har mattider, munnbindregler og sist men ikke minst: noen som forteller oss hva og hvordan vi skal gjøre ting og hvor hardt og mye. Altså aktiviteter og trening og slikt.
Denne gangen har jeg bestemt meg på forhånd for at jeg skal forsøke å følge reglene. I alle fall de om trening og aktivitet. Jeg er allerede god til å møte opp når det er snakk om mat. Og munnbind og andre smittevernregler har jeg så langt ikke hatt større problemer med å tilpasse meg.
Men så var det de reglene og føringene, anbefalinger muligens, om aktiviteter da. De ble stilt på prøve allerede i dag. Ukeplanen er rikholdig. Det er nok å drive med og nok å melde seg på eller bare møte opp på. Dagen kan fylles og vel så det. I dag hadde jeg vært flink og prioritert vekk et par ting som jeg skjønte kom til å bli stress å få med seg. Der var jeg flink.
Ellers er det grønne aktiviteter, altså den letteste graden. Det er gule aktiviteter og treningstimer som er litt mer krevende. Og så er det røde! Der skal pulsen opp og det er meningen å bli litt kje. I dag var det tur. Jippi, tenkte jeg. Det skal jeg prioritere. Helt til jeg snakket med fysioterapeuten min. Det syns jeg ikke du skal, sa hun. What? Men jeg må jo ut, tenkte jeg. Og jeg må jo bli svett annet enn av munnbindet jeg gjemmer meg bak hele tida!
Men som sagt; jeg har bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Så da ble det ingen felles turøkt på meg. Men rett nedenfor rommet mitt ligger altså et snø- og isdekt vann. Jomfruelig hvitt og urørt i solskinnet. Jeg tok bilde fra rommet første dagen. Jeg fant en feil. Det manglet en ting. Det manglet trugespor.
Nå har jeg årna det. Jeg gikk tur på egenhånd og sørget for spor på vannet. At pulsen var faretruende høy i brattbakken der snøen lå dyp på vei opp igjen fra vannet vet ikke fysioterapeuten noe om. Men jeg skal ha for at jeg prøvde. En rolig tur for å lage spor på isen. Og såpass svett at dusjen måtte tas før middag oppnådde jeg også.
Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om.
Feilen er rettet opp. 10.02.22Her mangler det noe. 09.02.22Rolig ego-økt.Greit å finne en gapahuk og få tatt en pust i bakken etter forsering av lia opp fra vannet.
Så kom dagen igjen. Dagen jeg skulle underlegge meg et nytt avtaleregime. Bilen ble pakket full, covidtest tatt og godkjent, milene ble unnagjort og jeg befinner meg igjen et sted langt av lei for å finne gode utviklingsmuligheter for skroget. Forhåpentligvis.
Jeg er på rehab. Rehabiliteringssenter. I dag var det kun reise, innsjekk, inntakssamtale og informasjonsmøte. Og jeg er fullstendig kaputt. I morgen er det tre treningsavtaler pluss avtaler med fysioterapeut og mer infomøte. Ut over det skal jeg kun møte opp når maten er klar. Heldigvis.
Avtaleregimet er i gang og jeg er spent. Spent på innholdet. Spent på meddeltakerne og spent på kombinasjonen MS og denne typen rehabilitering. Og aller mest spent på om jeg klarer å finne balansen et eller annet sted i dette avtaleregimet….
Har planer om å nyte denne utsikten innimellom alle avtalene. Og lage noen trugespor nedpå vannet der…Avtaleregime etter trafikklysmodellen. Grønt for lett, gult for midt-i-mellom, rødt for krevende…
Det er OL-tider. I alle fall om natta og gjerne litt tidlig på formiddagen. Sånn er det når greiene foregår i Kina. Foreløpig har jeg unnlatt å stå opp på nattestid for å få med meg spenningen. Og i dag var jeg på jobb da Klæbo tok gull. Like greit fant jeg ut, for jeg blir så stressa når jeg ser på slikt live. Bedre å vite hvordan det går da, slik at pulsen kan holdes på et fornuftig nivå når undertegnede skal se på rennet. Og så kan jeg velge å la være å se om det går dårlig…. Jada, jeg er såpass kynisk.
Ellers så må jeg innrømme at jeg har et noe ambivalent forhold til OL i Kina. Og til IOC. Når jeg tenker på IOC så tenker jeg automatisk pamper og korrupsjon. Kombiner det med Kina så kommer den litt emne smaken i munnen automatisk. Utøvere og ledere klager over måten de blir behandlet på. Er de så uheldige å teste positivt for covid så blir de uten et ord hentet ut av deltakerlandsbyen og låst inne på et rom i isolasjon. Der får de dårlig mat og går sultne rundt og gråter. Ifølge mediene.
Jeg tenker at når Kina kan gjennomføre opplegget sitt på denne måten når de har alles øyne på seg, som de har når det gjelder internasjonale idrettshelter i OL, hva kan vi da tenke at de finner på når ingen ser det? Hva med behandling av såkalt sivilbefolkning og da ikke minst minoritetsgrupper internt i landet….? Jeg vet ikke om de som klager på behandlingen under ol har reell grunn til å klage, men at ting oppleves både skremmende og som overgrep er det vel ingen tvil om. Jeg tenker det kun er «light-utgaven» som blir utført. Minoritetene har det nok rimelig mye tøffere.
OL-refleksjon nummer to handler om jobb.
Under OL på Lillehammer i ’94 var jeg såkalt frivillig. Iført frivilligantrekk, type en-fasong-passer-alle, det vil si ingen, jobbet jeg med akkreditering. Det vil si tok bilde av blant annet utøvere og ledere og laget adgangskort. En rimelig grei innendørsjobb da det stort sett var 28 minusgrader ute hver eneste morgen de fjorten dagene det pågikk.
I dag har jeg vært OL-funksjonær igjen. Denne gangen i barnehagens OL. To øvelser sto på programmet på jordet i dag. Jeg fikk både være standplassansvarlig ved skiskyting og jeg fikk være speaker under hopprenn. Artig begge deler. Og idrettsgleden var det i ingenting å si på. Stor glede over både å få lov til å gå strafferunder og ikke minst når utøveren kun datt to og ikke fire ganger i hoppbakken. Og når sola skinner og det kun er en minusgrad kan ikke denne OL-funksjonæren ha det særlig mye bedre.
Vi innførte til og med en ny OL-øvelse.
Her kommer vi nemlig til OL-refleksjon nummer tre:
Den nye øvelsen kalles «skikasting». Jeg kan berolige alle med at det handlet om kasting av sandposer på blink. Ikke ski. Altså en barnevennlig avart av skiskyting. Skikasting. Jeg kjenner et par som er gode til å kaste fra seg skia. Jeg har sett noen på tv også. På jordet i dag var det heldigvis ingen som ble så forbanna at skia ble kastet.
Jeg kjenner at akkurat nå så foretrekker jeg skikasting på jordet framfor både Kina og Lillehammer.
Sommerstuga søkes. Eller hytte, sommerhus, stuga, kall det hva du vil. Småbrukeren trenger pause fra lavvo, villmarks- og kanolivet og dermed søker han og jeg hytte til leie uke 30, eller der omkring.
Hva vi ønsker oss? Fiskemuligheter, helst med båt, men vi kan ta med kano. Bademulighet. Begge deler uten å måtte kjøre bil først. Friluftsheidi liker å ta morgenbad og da er avstand til nettopp det vesentlig. Utsikt over vann er heller ikke å forakte. Det trenger ikke være hav. Sjø eller tjern duger. Fire sengeplasser. Vi trenger bare to, men avlegger´n og samboer´n kan jo eventuelt komme på besøk et par dager.
Innedo og dusj er en fordel. Skal vi først bo i hus osv….Trafikkert vei som vi ser og hører er uaktuelt. Det har vi nok av hjemme. Område: fra sånn ca Valdres i vest til Värmland i øst. Opp til omkring 2 1/2-3 timers kjøring fra Hamarområdet, i hvilken retning som helst. Nord, sør, øst, vest.
Når jeg skal ut på tur så er det etter hvert såpass krevende å få på seg alt av hjelpemidler og stæsj at bare den prosessen i seg selv kan regnes som ei treningsøkt.
«Jag har köpt en bil Nu ska jag åka ut till havet Så ska jag se vad som händer Vid vågorna och vinden»
Det synger Lars Winnerbäck. Jeg hører en del på ham. Det er musikk og tekst som passer meg. Jeg er innom mange ulike sjangre og artister i løpet av en periode, men jeg kommer alltid tilbake til Winnerbäck.
Uka startet helt normalt. En helt ordinær januarmandag. Den første dagen i uka men den siste mandagen i måneden. Så hva gjorde jeg denne mandagen?
Jeg var på trening, innom apoteket og postet et brev. Skikkelig spenstig.
Og så kjøpte jeg en bil.
Jeg skal ikke ut mot havet. Men jeg har da vært i nærheten av innlandshavet i dag. Det får holde. Men jeg har kjøpt en bil. Og jeg skal se hva som hender…
“Ser du en hvit bil?” Nei, ikke jeg heller. Men hvit snø.Se hva som händer…
