Gult er kult. En forslitt frase. Sånn jeg husker det fra en reklame for brus en eller annen gang i barndommen eller ungdommen. Nå om dagen preges min verden både av hestehov og påskeliljer. Det er mye gult. I påsken bakte avleggeren gul kake. Altså red-velvet-kake med gul krem. Aldeles nydelig og absolutt noe hun kan fortsette med. Sola skinner gult rett som det er og jeg har en gul badeand på badekarkanten og en flaske gult i kjøleskapet.
Det gule i dette innlegget skal derimot komme i form av et egg. Et blått egg. Rett før påsken gikk over til sykdom og elendighet så rakk nemlig avleggeren og jeg å male egg. Egg som symbol for nytt liv.
Dette egget er inspirert av nyheter jeg med gru ser, hører og leser. Det er inspirert av Ukraina og fargene i det ukrainske flagget. Jeg har kjøpt med meg flere dekorerte egg fra ulike land i Øst-Europa. Så jeg vet litt om hvor viktig eggdekor er i deres tradisjoner. Det «ukrainske» egget har jeg derimot etter begrenset evne laget selv. Den praktiske utførelsen sto ikke helt i stil med den opprinnelige visjonen. Men fargene stemmer!
Mitt gule bidrag til frodiths fargeutfordring går altså til Ukraina. Måtte lidelsene snart være over slik at alle ukrainere kan gjenoppta hverdagen og bygge både seg selv og landet. La dem få et nytt liv!
Spurte han, 5-åringen. Han hadde registrert at jeg kom sent. Dermed var spørsmålet i høyeste grad logisk. Det er jo liksom vanlig da, at den ansatte som kommer sist er den som skal være der til slutt.
Jeg måtte benekte det logiske. Jeg kom riktignok sent. Veldig sent. Etter 12, faktisk. Men jeg dro tidlig også. Først av alle. Og jeg vet ikke hvem som skulle låse. Ikke meg, i alle fall.
Min visitt var nemlig akkurat det. En visitt. Et kort besøk. Som jeg både tenkte og sa, «jeg må passe på når jeg har to timer med energi sammenhengende». Det kan jo erfaringsmessig bli ei stund til neste gang. Det gjelder å passe på når jeg står på beina. Det er vel i grunn det jeg svarer når noen spør hvordan det går også: «joda, jeg er på beina».
«Det var jammen lenge siden jeg har sett deg nå», sa 6-åringen. Riktig det også. Jeg husker ikke sist jeg viste meg fram på arbeidsplassen, faktisk. Men jeg husker at det var både snø og is, at vi gikk på skaren og at varmedress var påkrevet. Lenge før påske, med andre ord.
Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til hun ser meg neste gang. Formen er oppadgående og jeg orker litt og litt mer. I alle fall om jeg tar lange pauser innimellom. Det er bra. Det blir nok ei stund til jeg skal låse barnehagen derimot. Om det skal skje så kreves det mer enn å virke et par timer om gangen. Når og om det skjer er kun forutsigbart på et område: det blir lenge til! Men et par timer er bedre enn null timer. Han som lurte på om jeg kom «i måjå», altså i morgen, måtte få negativt svar. Kanskje jeg kommer neste uke, sa jeg. Og det har jeg egentlig lyst til å få til. Tross alt var han som lurte en av de få av de små som både husket og tiltalte meg ved navn i dag. Når en slik som meg på mange måter føler seg satt på sidelinjen, være parkert, så er det overraskende godt å bli husket.
Så takk til han som hadde trua og lurte på om jeg hadde senvakt og skulle låse. Takk til hun som syns det var lenge siden hun hadde sett meg, og ikke minst takk til han som husket hva jeg heter. Selv om dere minnet meg på noe av det jeg savner så minnet dere meg på noe enda viktigere. Nemlig hvorfor jeg har drevet i denne bransjen så mange år.
Dagen i dag startet under rosa flamingoer. Ikke helt under åpen himmel, men mer ute enn inne. Noen ganger når himmelen er tak så viser den seg i en praktfull turkis farge når morgenen kommer. I dag var den mer hvitgrå med litt lyseblått innimellom.
Jeg liker turkis. I alle varianter. Fra den mørke petrolblå til den lyse som kan dukke opp på himmelen når forholdene ligger til rette. For tida ser jeg mest turkis når jeg skal huske noe. Enten det er noe som skal gjøres, som å henge opp klesvask, noen som skal ringes, en mail som skal besvares eller noe som helst som skal følges opp egentlig. Jeg er nemlig komplett og fullstendig avhengig av huskelapp. Får ikke til en puck uten å ha skrevet det ned. Og akkurat nå holder jeg på å avvikle en blokk med turkise post-it lapper. Så livet er litt turkis, kan man si.
Jeg hadde tjuvlånt noen annen sin i lengre tid. Og klaget på at den var litt for stor og litt for tung. Dermed fikk jeg min egen. Og det ble lettere å «klare sjøl». Det er i grunn lenge siden jeg har brukt den nå. Lenge siden jeg har klart det meste sjøl også, egentlig. Kanskje jeg skal begynne med litt småsnekring igjen? Forrige runde ble det en hel landsby av fuglekasser. Det var helt perfekt med en turkis drill tilpasset små hender og dårlig grep.
Og ikke nok med det: da jeg skulle ta bildet oppdaget jeg at jeg både hadde turkis genser og turkise sko…uten å være bevisst på det! Jeg hadde jo ikke skrevet det på den turkise post-it lappen…hau!
Ikke noe problem med en skrue løs…bare å drille den på plass!
Med litt varierende kontinuitet så holder jeg faktisk fortsatt på med frodiths fargeutfordring. Altså blogginnlegg med utgangspunkt i en farge. Ikke mindre enn sju farger skal det bli. Jeg er noe på hæla, men her kommer nummer to:
Utfordringen var rosa. Mandag var håpet lysegrønt, så det skulle bare mangle at livet på en rosa sky skulle dokumenteres også. Nå var ikke skyene spesielt rosa heromkring disse dagene, ikke så jeg noe til rosa elefanter heller, så da måtte jeg finne på noe annet.
Det første som slo meg var et bilde av avleggeren i rosa kjole. Akkurat den type outfit er det en 15-20 år siden hun brukte i noen utstrakt grad. Så det hadde i tilfellet blitt et gammelt bilde. Jeg slo det fra meg selv om bildearkivet var ganske rikholdig. Jeg har jo rosa førerkort. Og det er akkurat fornyet. Jeg er fortsatt i besittelse av det gamle som også var rosa. Riktignok med hull i nå, men fortsatt rosa. Det kunne jo vært en mulighet. Jeg kunne også ha tatt et bilde inn i lekestua som befinner seg uti hagen her. Den er definitivt og fullstendig insisterende rosa. På innsida. Også bestemt og valgt av avleggeren da hun var fire år. Jeg tror nok det huset er det mest rosa som er å oppdrive på dette småbruket.
Men valget ble flamingoer. Jeg har flere. På badet fins flamingo i badering-for-ølboks-eller-vinglass-varianten. Til alle de gangene, omtrent to i året antakelig, som jeg bader og drikker noe leskende på samme tid. Flamingoen er selvfølgelig rosa. Den gjør seg nok best med badevann rundt og noe leskende oppi og akkurat det var jeg ikke så klar for akkurat nå. Det får bli en annen gang.
Men champagnebalkongen er rosa. Der fins både rosa puter, tepper, lammeskinn (!) og ikke minst rosa flamingolys. I lenke. I natt valgte jeg rosa champagnebalkong som soverom. Ikke akkurat natt i naturen eller uteligging, det er jo glassvinduer ut mot verden her, men sånn nestenutesoving. Det får holde akkurat nå. Ganske idyllisk og i grunn nesten som å befinne seg på en rosa sky.
En god venninne med sans for slikt har døpt balkongen “champagnebalkongen”. Her i dagslys. Så definitivt rosa.Rosa flamingoer, må vite.Dette er nattas soverom. Nesten som å sveve på en rosa sky.
For noen år siden var Utfordret navnet på bloggen jeg liret av meg litt av hvert på. Sammen med en god venninne og kollega. Livet innhentet de to bloggerne og bloggen svant hen og ble nedlagt. Så akkurat den utfordringen er historie. Ikke desto mindre så liker jeg utfordringer. Og nå er det den erfarne og leseverdige Frodith som utfordrer.
Det dreier seg om farger og bilder. Dagens utfordring er grønn. Eller, kanskje det var gårsdagens. Jeg er nok litt bakpå. Men nå er jeg med. Og såpass glad i akkurat denne fargen som jeg nå engang er så er det en glede å starte med fargen grønn.
Neste utfordring er rosa. “Grønne” bilder hadde jeg utrolig mange av så selv om det ikke er så fryktelig grønt ute enda, så kunne både trær, kjoler, larver og egenproduserte grønnsaker vært svaret mitt på utfordringen. Neste utfordring er rosa. Det kan bli en større utfordring. Men jeg har en ide…..
Selvskryt kommer fra hjertet, har jeg hørt. Så da er dere advart. Men i dag ble det ekte søndagstur. Ikke rundt huset, som forrige helg. Ikke engang en bitteliten runde i egen skog. Slik som har vært tilfellet og det eneste oppnåelige i uka som har gått.
Søndagsturen i går gikk på nye stier, lette og flate sådanne. Lettgått for alle og med utallige muligheter for å både korte ned turen om nødvendig. Eller gå litt lenger om det var ønskelig. Og ikke minst en miljøforandring. Det trengte vi begge to.
Småbrukeren og jeg endte på noe over 300 000. Centimeter. 3 kilometer høres stiligere ut regnet i centimeter. Men med litt surring fram og tilbake, et par avstikkere til noe som viste seg å være såkalte «dead ends» samt en laaaang rast med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat, så endte vi faktisk på litt over 3 km. Eller 300 000 centimeter. Overraskende nok. Kjentfolk møtte vi også på et par ganger. Veldig trivelig med litt prat👍
For meg er det en seier. En søndagsturseier. Og en hverdagsseier med god margin! I alle fall siden langfredag. Jeg er på beina. Plutselig og helt selvgående i over 300 000.
Det gjelder å telle de små gledene. De bittesmå prosjektene som faktisk er gjennomførbare. I dag er gledene så enkle som bare det. Og at de i det hele tatt er gleder er noe som oppdages kun når akkurat slike prosjekter er mangelvare. Så her kommer dagens:
Skogstur med innlagt fotografering i mageliggende. Det er hvitveis på bakken. Og bare det å komme seg både ned og opp igjen fra mageliggende stilling krever sin kvinne.
Jeg har dusja! En glede som slettes ikke oppleves som noen stort prosjekt til vanlig. Men når dusjforbudet har vart i 13 dager, grunnet sykdom og diverse remedier på og i kroppen, blant annet dren, så oppleves en helt vanlig dusj som en skikkelig lørdagsluksus. Det skal sies at kroppsvask med klut er undervurdert og fungerer overraskende godt i alle fall i 13 dager.
Jeg har fått både kake og lammestek. Og begge deler smakte godt til tross for en noe slakk matlyst.
Denne travle lørdagen (ironi!!!) går mot slutten og i tillegg til alt dette (fortsatt ironi!) så har jeg utført et par bittesmå oppgaver både i hus og hage. OG ikke minst betalt min restskatt. Riktignok med en smule ambivalens. Det kjennes en smule urettferdig at akkurat JEG skal skylde skatt. Jeg som ikke akkurat har all verdens inntekt. Samtidig så er jeg storforbruker av skattepenger, les helsetjenester, så slik sett så føler jeg at jeg får «valuta» for penga. Og vel så det!
Vel, både lørdagen og restskatten er snart historie. Tross alt en dag med nok av lørdagsgleder!
Fotografen inntok mageliggende og fikk gleden av å kjenne lukta av disse.
I dag ble det endelig skogstur. Av den veldig korte og lavterskel typen. Men jeg passerte 1000. Både skritt og sette hvitveis, antar jeg. I alle fall skritt. Og det er rekord slik fysikken har oppført seg i det siste. Det ble en kilometer på kryss og tvers i egen skog. Det var helt på sin plass.
Kroppens «all-time-low» når stadig nye, ikke høyder, men dybder. Formen har tross alt økt kapasiteten fra tur-retur do, via en runde rundt huset, via postkassa til dagens stunt offroad. På bare noen dager. En hvitveistur på omtrent akkurat en kilometer fortjener dermed en klapp på egen skulder, tenker jeg. Og jeg tror jammen jeg passerte 1500 skritt også. Ikke verst, når 1000 var målet.
#fuckcancerOg opp av alt det brune og grå strutter nytt liv. Det er vår.
Hahaaa! Dagens sykehusvisitt ga gode svar. Blodprøvene ser bra ut og infeksjonen er bortimot bekjempet. Kirurgen er fornøyd, medisinering og dren har gjort jobben så langt. Ti dagers hestekur har gjort nytta si. Drenet er ute og mobiliteten på opptur!
Og hva skjer hos friluftsheidi da? Joda. Det legges planer. Morgendagen skal brukes til både rydding, vasking og litt vårpuss her og der. Og ikke minst skogstur. I alle fall fabler innsida av hue om alt det der. Stooore planer, med andre ord. Hårete mål. Overdrivelse er tross alt en av mine få sterke sider…
Så tok jeg en tur til postkassa. Sola skinte og det så både varmt, vårlig og deilig ut. Da slo realiteten inn. For det første holdt jeg på å fryse i hjel. Selv om jeg hadde bukse på. Det har ikke vært noen selvfølge de siste par ukene. Bukse, altså. For det andre så ble jeg andpusten og rett og slett ganske gåen. Kvalm ble jeg også. Før jeg gikk inn igjen. I følge helseappen var det snakk om i underkant av 900 skritt.
Nå sitter jeg i stolen igjen. Litt sånn smålykkelig over å være kvitt kabler og poser og koblinger og svineri, altså dren. Litt som da jeg inntok senga for dagens siesta, det vil si halvannen times helt nødvendig soving midt på ettermiddagen. En kompresjonsbandasje på et en smule bulkete lår er i grunn omtrent tusen ganger bedre å leve med. Både med og uten bukse. Og gleden over å kunne snu seg i senga uten å omorganisere poser, slanger og koblinger er til å ta og føle på!
Men jeg innser at jeg må prioritere. Og da kjenner jeg meg sjøl såpass godt at jeg vet hva som kommer øverst på prioriteringslista i morgen: skogstur! Jeg vet jeg klarer 900 skritt. Og det gleder jeg meg til! Tipper jeg kan klappe meg på skuldra og innkassere 2-0 til friluftsheidi i morgen. Tipptopptommelopp!
Skal i alle fall karre meg forbi denne bjørka i morgen.
Forrige uke kan jeg på mange måter tenke meg å glemme. Ta hele opplevelsen, pakke den sammen og kaste den ned i et høl der sola aldri skinner, eller noe slikt. Og ikke tenke mer på det.
Men jeg sitter selvfølgelig igjen med mange inntrykk og opplevelser. Og ikke minst mange refleksjoner og tanker. Spesielt refleksjoner over «englene i hvitt». Disse notorisk arbeidsomme, oppofrende og omsorgsfulle medmenneskene som har sitt daglige virke på sykehusene i landet vårt. De som sørger for at vi blir tatt vare på når vi er på det aller mest sårbare og ikke er i stand til å sørge for oss sjøl og vårt eget ve og vel. Sykepleierne. Og selvfølgelig legene, renholdspersonalet, kjøkkenpersonalet og alle som gjør at sykehusene i AS Norge går rundt. Men akkurat i dag aller mest sykepleierne.
Jeg er i alle fall ytterst takknemlig. Min opplevelse er at systemet fungerer. Når du er skikkelig sjuk så står de der. Klare til å hjelpe. Klare til å drive omsorg og klare til å behandle.
Jeg bøyer meg i støvet. Men jeg klapper ikke. Klapping har det blitt en del av de siste par åra. Det gir ikke smør på brødskiva for noen av dere. Men dere skal vite at slike som meg som plutselig ble helt avhengig av hjelpa deres er fryktelig glad for at dere er der. Hadde jeg fått bestemme så skulle dere blitt verdsatt mye høyere, både i kroner og øre og ikke minst i status.
1.påskedag ble jeg altså hasteinnlagt på sykehus med en infeksjon etter operasjon. En infeksjon som sendte meg inn i feber, smerte og generelt elendig allmenntilstand. Turen gikk via legevakt, til akuttmottak og videre til sengepost. Ikke akkurat den påskeavslutningen jeg hadde sett for meg.
Mitt førsteinntrykk da jeg liggende i senga ble trillet opp på avdeling denne ettermiddagen var som følger:
Jeg ble liggende på gangen i noen minutter slik at akuttsykepleieren kunne avlevere rapport og avdelingens sykepleiere skulle finne et rom til meg. Der overhørte jeg følgende fra et rom bak hue mitt et sted:
Sykepleier, av type smørblid og sprudlende: «Skal vi lage ei pen flette i håret ditt?»
Pasient: «Nei, je vil itte ha flette. Je er lei ta flette!»
Sykepleier, fortsatt blid og sprudlende; «Da kan vi lage en fin hestehale da!»
Pasient: «Nei, je vil ha flette!» (!)
Så foregikk det en del romstering og småprat som den febersvimete friluftsheidi ikke helt fikk med seg, før friseringen var ferdig og neste punkt på agendaen kom:
Sykepleier smørblid kvitrer: «Så pen bluse du har».
Pasient: «Den er dritvond å ha på seg!»
Sykepleier smørblid ler og sier noe mer hyggelig, like blid. Pasienten kjefter litt mer og sykepleieren kvitrer tilbake, like blid og tålmodig.
Pasient: «Nei nå får det være NOK altså, Anne!» Med trykk på Anne. Som jeg går ut fra at hun hadde lest på navneskiltet til sykepleier smørblid.
Og så lo begge to. Så kom «Anne» ut fra rommet. Like blid. Og var akkurat Anne. Også kalt sykepleier smørblid. Akkurat denne «Anne’n» kjente jeg litt fra før. «Du skulle jo ikke vært her», sa hun til meg. «Nei, men det er jeg», sa jeg. «Og du også».
«Ja og det har jeg vært hele påsken», sa hun. Før hun hastet videre til neste flette eller neste dostol.
Tenk så heldige vi er her i dette landet, som uansett helligdager eller natt eller hva som helst har «Anne’r» som står på, øser av sin tålmodighet, gir medisiner og stell, hjelper med dogåing og dusj, skifter på sår, henter mat, rer senger, kler av og på og bare er et trekk i snora unna når vi trenger dem. Takk for tålmodigheten og takk for den gode hånda å holde i når smertene satte kroppen i helspenn.
Takk for den utrettelige innsatsen både dag og natt. Og takk for at du, så vidt jeg har opplevd, gjør alt dette med et smil og et godt ord til den som trenger det. Jeg håper dere alle har gode sko som bærer dere lett gjennom både dagvakter og nattevakter.
Og jeg håper at alle vi både med og uten flette viser vår takknemlighet. Dere er gull verdt.
Så takk til «Anne», Martine, Kari, Mina, Randi, Dyveke og alle dere som har navn som har blitt borte både i febertåke og vanlig glemsel. Jeg husker flere fjes enn navn.
God vakt! I dag kommer jeg tilbake. Jeg satser på bare for noen timer, men jeg vet dere er der om det skulle trengs.
Når medisinene ikke vil inn i armen er det godt med en hvitkledd Reodor Felgen, Anne om du vil, som finner en løsning der tyngdekraften kan bidra.
