“Skal du låse barnehagen i dag?”

Spurte han, 5-åringen. Han hadde registrert at jeg kom sent. Dermed var spørsmålet i høyeste grad logisk. Det er jo liksom vanlig da, at den ansatte som kommer sist er den som skal være der til slutt.

Jeg måtte benekte det logiske. Jeg kom riktignok sent. Veldig sent. Etter 12, faktisk. Men jeg dro tidlig også. Først av alle.  Og jeg vet ikke hvem som skulle låse. Ikke meg, i alle fall.

Min visitt var nemlig akkurat det. En visitt. Et kort besøk. Som jeg både tenkte og sa, «jeg må passe på når jeg har to timer med energi sammenhengende». Det kan jo erfaringsmessig bli ei stund til neste gang. Det gjelder å passe på når jeg står på beina. Det er vel i grunn det jeg svarer når noen spør hvordan det går også: «joda, jeg er på beina».

«Det var jammen lenge siden jeg har sett deg nå», sa 6-åringen. Riktig det også. Jeg husker ikke sist jeg viste meg fram på arbeidsplassen, faktisk. Men jeg husker at det var både snø og is, at vi gikk på skaren og at varmedress var påkrevet. Lenge før påske, med andre ord.

Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til hun ser meg neste gang. Formen er oppadgående og jeg orker litt og litt mer. I alle fall om jeg tar lange pauser innimellom. Det er bra. Det blir nok ei stund til jeg skal låse barnehagen derimot. Om det skal skje så kreves det mer enn å virke et par timer om gangen. Når og om det skjer er kun forutsigbart på et område: det blir lenge til! Men et par timer er bedre enn null timer. Han som lurte på om jeg kom «i måjå», altså i morgen, måtte få negativt svar. Kanskje jeg kommer neste uke, sa jeg. Og det har jeg egentlig lyst til å få til. Tross alt var han som lurte en av de få av de små som både husket og tiltalte meg ved navn i dag. Når en slik som meg på mange måter føler seg satt på sidelinjen, være parkert, så er det overraskende godt å bli husket.

Så takk til han som hadde trua og lurte på om jeg hadde senvakt og skulle låse. Takk til hun som syns det var lenge siden hun hadde sett meg, og ikke minst takk til han som husket hva jeg heter. Selv om dere minnet meg på noe av det jeg savner så minnet dere meg på noe enda viktigere. Nemlig hvorfor jeg har drevet i denne bransjen så mange år.

Et annet gyldent øyeblikk fra bransjen.

 

6 kommentarer
    1. ♥♥♥
      Jeg har liksom ikke helt ord. Det er så utrolig trist, samtidig som det er godt også. Men mest trist, trist at alt bare svinner for oss.
      Jeg håper det ikke blir lenge til du igjen kan stikke innom der, sånn at flere kan huske deg ♥
      Klem ♥

      1. Bittersøtt. Akkurat nå er jeg glad jeg både kan gå ut og kjøre bil. Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til neste besøk!

    2. Så fint å komme til jobben – at de husker deg og navnet ditt og de husker rutiner 🙂 Godt å være savnet – og ønsket om at det ikke tar så lang tid til neste gang <3
      Håper energien bare går oppover hos deg Heidi <3
      Og jobben – det er godt å kjenne på savnet og gleden av at jobben er viktig og betyr noe – og at en betyr noe tilbake <3

      Lag deg gode dager <3 klem

      1. For første gang på lenge så kjenner jeg lysten til å finne på noe. Formstigning bare det. Så neste besøk kommer forhåpentligvis om ikke alt for lenge.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg