Det er skikkelig vår ute. På et blunk ble is og snø borte. Bekken går fritt og småfuglene kvitrer og bygger og stresser av gårde og hit og dit. I skogen er det masse hvitveis, sier småbrukeren. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å nyte slikt noe. Jeg har et håp til helga.
Jeg som har nok med en og annen tur rundt huset får derimot nyte det jeg faktisk ser. Og det er, foruten småfuglene i egenproduserte fuglekasser, bjørk med museører og solskinn, dette:
Scilla. Jeg vet ikke om det er en scilla siberica eller en scilla bifolia. Den flyttet nemlig inn på småbruket lenge før meg. Ved hjelp av tidligere generasjoner småbruker. Men blå er den. Litt unnseelig og beskjeden. Men et sikkert og insisterende vårtegn.
Ikke vet jeg. Det jeg vet er at det fins like mange forskjellige pupper som det fins forskjellige damer. Og noen menner. Noen er lange, noen er små, noen er slappe, noen er spretne og noen er store. Og noen er nesten ikke der.
Hvorfor jeg er så opptatt av pupp at jeg må skrive om det? Jo, i går var jeg nemlig på puppekontroll. Jeg har nådd en såpass framskreden alder at mammografiprogrammet har plukket meg opp. Da får slike som meg, altså damer, tilbud om puppescreening annethvert år. Puppene blir fotografert og de som tolker og vurderer bildene avgjør om alt ser normalt ut. Gjør det det så er jeg good to go et par år til.
Jeg møtte opp, ble geleidet inn av en dame i hvitt, svarte på noen spørsmål, betalte en beskjeden sum og kledde av meg. Så var det armene over hodet for en visuell sjekk, litt sånn som enkelte av oss gjør når vi står på en fjelltopp.
Så bar det inn i et rom med tre nye hvitkledde damer. Den ene satt bak en skjerm og styrte med teknikken. De to andre dyttet og dro, klemte og vrei og fikk puppestellet på plass imellom glassplatene slik at bilder kunne tas. «Stå slik og snu hodet den veien». «Sett rompa ut og senk skuldrene».
Jeg gjorde stort sett som jeg fikk beskjed om, bildene ble tatt og det hele var over på ti minutter.
Uansett om du har små, store, lange eller stutte: møt opp når du får innkalling fra Mammografiprogrammet. Det er fort gjort, lite plagsomt og en god forsikring for å få beholde begge puppene, og livet, resten av den tida du var tiltenkt.
Jeg tror forresten at jeg har de perfekte puppene. I alle fall for mammografi.
Tidligere i vår ble småbrukeren og jeg enige om at søndagstur, det skulle vi få til hver uke. Det vil si ut på tur i skog og mark, med kokeapparat og kaffe i sekken, gjerne et nytt sted og en ny sti hver gang.
Forrige søndag gikk turen via legevakt til akuttmottak og videre til sengepost. Med bil og seng. Ikke akkurat etter planen. En søndagstur jeg ikke kan anbefale.
I dag er det søndag igjen. Jeg har ikke vært utendørs siden langfredag. Bortsett fra til og fra bil et par ganger. I dag ble det derimot søndagstur. I alle fall en slags.
Jeg har gått rundt huset. På utsida. Med bukse på. Til og med en liten tur nedom bekken nederst i hagen, og bortom bjørka fikk jeg til. Slett ikke verst. Småbrukeren var ikke med. Katten Yoda derimot, møtte opp.
Og denne søndagsturen bød på virkelig vårstemning. Sola varmet. Påskeliljene hadde brutt ut i full blomst, bjørka trenger kun et par dager til før museørene overtar og i fuglekassene innredes det med både mose og gress.
Så i dag ble det en liten dose frisk luft. Søndagsturen er gjenopprettet. Tur er tur. I alle fall relativt sett. Dessuten har jeg sittet på den innglassede balkongen med vinduet oppe. Nesten overdose frisk luft antakelig.
Vårstemning på trappa.Snart “eksploderer” bjørka.Her er innredningen i gang.
Påsken fikk en rimelig brå slutt for undertegnede 1.påskedag. Legevakt, akuttmottak og innleggelse tok over for påskeegg, blåveisplukking, tur i sola og påskekrim. Men så ble det heldigvis kveld den 5. dag og jeg fikk lov til å returnere til heimen med både kyllinger og gule servietter fortsatt på vakt. Og det skal de få lov til å være hele helga. Endelig blir denne påsken avsluttet på et vis. Litt forsinket for påskekyllingene i kjøkkenvinduet.
Og endelig kunne jeg nyte solnedgangen fra egen terrasse. Antrekket er nytt. Jeg gikk fra relativt klam sykehusskjorte og – badekåpe til tøfler og egen badekåpe. Bukse vurderer jeg sterkt å slutte med for godt 😉. Det blir et for det meste bukseløst liv til drenet i lysken er ute i alle fall. Det håper jeg skjer på onsdag. Da håper jeg å gå ut av sykehuset et dren fattigere og med normal cpr og null infeksjon i skrotten.
Utsikten er skiftet ut. Det er samme solnedgang, men endret vinkel. Fint er det. Og det beste er at den nå kan nytes fra egen balkong. Det er samme skrotten også. Litt oftere i vertikal i dag. Men fortsatt aller mest i delvis eller helt horisontal. Resten av behandlingen skal forhåpentligvis foregå hjemme. Jeg satser i alle fall på at det går bra. 5 døgn innlagt på sykehus holder for meg i denne omgang.
Nå er det småbrukerens tur til å være sykepasser. Jeg er spent på om han dukker opp i hvit kjortel og insisterer på sjekk av blodprøver, oksygenopptak, blodtrykk og temp hver morgen og kveld. Uansett så skal han vel få kjørt seg. En 5-dagers tid eller noe 😉
Kan da nyte solnedgangen hengende ut av vinduet i alle fall.
Når var det egentlig verdigheten forsvant? Var det da jeg nyoperert og ustø tok meg over gangen og inn på sykehusdoen og måtte ha følge av to sykepleiere som heldigvis ventet utenfor døra?
Eller var det da jeg vagget tilbake med den oppklipte sykehustrusa og “noe” udefinerbart annet hengende nedover låret?
Eller var det da jeg oppdaget at det som hang ned var ei halv oppklipt sykehustruse med et bind i? Digg.
Var det kanskje da jeg fortsatt måtte ha følge på do grunnet svimmelhet et halvt døgn etter operasjonen?
Eller var det da jeg pent spurte om jeg kunne få slippe å ha på meg bukse da jeg skulle hente meg mat? Alt for vondt å drive å kle på seg hver gang en vil ha noe å bite i.
Var det kanskje da jeg fikk tilbud om dostol ved senga eller hjelp til å vaske meg i dag tidlig? Jeg var ikke helt klar for det…
Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde. Det spiller egentlig ikke så stor rolle heller. Og akkurat her er det ingen som byr seg. Jeg trekker på smilebåndet, i alle fall en slags rykning, og begir meg ut på tokt til do eller matsal iført sykehusskjorte, lånt badekåpe, dreneringspose på låret men definitivt uten bukse.
Verdigheten består for tida av å kunne stabbe seg på do og forsyne seg med det en vil i buffeten sjøl. Uten bukser.
Dagens outfit. Ingen bukse. Og det gule er altså drenert sårvæske, ikke tiss😉
I går skulle jeg egentlig inntatt både bobler og tullprat på en egnet terrasse. Muligens utført litt rekkverkyoga. Har tradisjon for slikt.
En infeksjon etter kreftoperasjonen sendte meg derimot via legevakt til akutten og så til innleggelse. Det neste døgnet, snaut håper jeg, blir det intravenøs antibiotika, vann og sykehusmat.
Men tradisjonen tro har jeg et tremannsrom for meg sjøl i alle fall. Inntil videre👍
Jeg har en mistanke om at nevnte spørsmål stilles rimelig titt og ofte ute i hagen her for tida. Rundt omkring i kratt og skog også, egentlig. Det høres i alle fall sånn ut. Det fløytes og kvitres og skvatres og flys. I alle retninger og spesielt ut og inn av diverse hull.
Hele hagen er en pågående visning.
Hva som foregår i utvelgelsesprosessen for akkurat disse to er jeg usikker på. Hvilke preferanser blir prioritert? Er hullet stort nok? Sjekk, ja det var det visst. Utbyggeren har sørget for at tomta er kattefri sone. Og det er passe langt fra diverse trær som kan bidra med både interiør og bevertning etter hvert.
I går var det klart for avleggerens årlige eggjakt. Det har blitt en tradisjon. Egget er det samme som det har vært siden dama var sju eller noe. Innholdet er nytt. Og ikke minst jaktmetode og jaktopplegg. Vi har kjørt alt fra «let til du finner»-varianten. Innom «følg den røde tråden» til fjorårets ledetråder. Da var det lagt ut ledetråder som med litt tolking og tenking førte avleggeren til neste ledetråd, og den neste og til slutt til egget. Via mange mellomstasjoner så klart.
I år måtte nytt konsept tenkes ut. Og siden det skal by på både moro og utfordringer for en litt over middels oppegående universitetsstudent, så krever det en liten smule tankevirksomhet og kreativitet fra påskeharen. For det er jo hen som gjemmer egget, ikke sant? Påskeharen hadde tenkt ut passende opplegg og avleggeren ble utstyrt med et noe udetaljert og passe dårlig kart, litt som Monsen på villspor, om du har sett det.
Med følge av småbrukeren la hun ut på tour-de-påskeegg rundt omkring på eiendommen. Hun fant alle ledetrådene og etter litt fram og tilbake, blant annet oppdaget vi at påskeharen hadde lagt inn en feil, klarte hun å knekke koden. Ledetrådene ble satt sammen til et meningsfullt resultat og egget ble funnet. I år også. Bra det er et helt år til neste gang. God tid til å klekke ut en ny utfordring. Tipper påskeharen har jaktopplegget klart minst dagen i forveien i 2023 også.
Avlegger og småbruker utstyrt med kart og på vei ut i jaktterrenget.Kodeknekking.Fangst!
