Sies det. Og det er mulig det. De siste åra har jeg stiftet bekjentskap med en god del kjemikalier som jeg aldri hadde hørt om før. Kjemikalier i blant annet pilleform. Og som jeg i grunn håper de fleste aldri i sitt liv hverken får høre om eller får noe kjennskap til ellers.
Akkurat nå tilfører jeg kroppen bare en brøkdel av det den fikk innabords for en 3-4 måneder siden. Og det er i grunn helt greit. Det er mulig det finnes en pille for alt. Men det er utvilsomt aller best å klare seg uten.
I dag har jeg bedrevet selvmedisinering igjen. Uten andre kjemikalier enn de helt nødvendige ms-medisinene. Det kjentes i grunn egentlig ut som jeg hadde tilført meg selv en del skumle substanser på forhånd. Men den medisineringa jeg initierte selv lot seg heldigvis gjennomføre allikevel. Må jo det nå som jeg akkurat er hjemme fra treningsleir.
Så dagens selvmedisinering besto i sin helhet av ei passe lett, eventuelt tung, intervalløkt og litt tøying. Som han på plakaten sier: «Do or do not. There is no try!»
Og jeg er glad så lenge selvmedisinering er i alle fall delvis mulig og kjemikalienivået er på et akseptabelt nivå. Ja, det finnes muligens en pille for alt. Men fredagsrødvinsglasset gjør seg definitivt best etter selvmedisinering med treningstights i stedet for kjemikalier.
Lag deg ei god helg!
Pillefri medisinering. For så vidt boksesekk-fri og vektstang-fri også…
Når tåka og regnet driver over taket og regnbygene kaster seg rundt hushjørnene på tvers av tyngdekraften – hva gjør jeg da? Jo, da er det vel på tide med en skogstur. En tur med et bestemt formål denne gangen.
Det er jo tross alt november og her på bruket så nærmer det seg sesong. Om ikke alt for lenge går småbrukeren og kompani løs på årets modne avling. Sesongen er kort og hektisk. Noen uker der vær og vind aller helst skal spille på lag slik at prosessen går rimelig greit og harmonisk for seg. Granene skal hogges og selges. Helst hogges før snøen kommer. Og selges før jula ringes inn. Gjerne med litt snødryss på torget slik for stemningens skyld.
Men ikke «my precious». It’s mine! Den er min. Det vil si; de er foreløpig to. Jeg klarte ikke bestemme meg så inntil videre er to potensielle graner merket. Tradisjonen tro så blir et av de hogget før publikum slippes til i juletrefeltet for selvhogst. Innen da må jeg ha bestemt meg. Og erfaring tilsier at jeg muligens kan ha flyttet både den ene og den andre merkinga opptil flere ganger innen den tid. Det er nemlig mange kandidater å ta av.
Men inntil videre har jeg altså to «my precious» stående med navn på. I regnet. Om sju uker eller der omkring skal et av de inn. Mens kompisene det henger med til da havner i stua di. Via torvet om du ikke kommer og hogger det sjøl.
It’s mine!Foreløpig får det henge med de andre i regnværet.
Det er slik vi vil at juletretorget skal se ut når det nærmer seg. Hæsjtægg krysserfingrafordet.
Glemte jeg at det var badetirsdag i går? Eller trodde jeg at isen hadde lagt seg? Lot jeg kanskje bare som ingenting og feiga ut? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at det er onsdag i dag og det ble ingen bading i går. Selv om det var tirsdag. Badetirsdag. Jeg befant meg ikke ved noe vann. Ikke i nærheten engang. Jeg var faktisk ikke ute av døra. Det nærmeste ble dusjen…
To:
Det er andre november. Folk har hatt bursdag i dag. I alle fall har jeg fått påminnelser om det på fjesboka. Det er som regel redningen. Er sjanseløs på å huske slik av meg sjøl.
Tre:
Jeg har tre lys på bordet. Det ene er et julelys, men jeg har snudd det så vi ikke ser juletreet på sida. Og flere lys er det rundt omkring i stua. November er ellers ganske mørk de fleste timene i døgnet. Men i morgen er det lyst ei stund igjen. Da skal jeg ut å finne juletre! Syns du det er vel tidlig? Vel; fortsettelse følger.
Takk for denne instagram-kontoen, @stjernekast. Det er ord som treffer midt i der det kjennes best. Gang etter gang. Vondt og godt på samme tid. Jeg digger den!
I dag var det for alvor slutt på livet i bobla slik det har artet seg de siste fire ukene. Treningsleiren er avsluttet for min del. Jeg har forlatt rehabiliteringssenteret etter fullført opphold og vendt nesa hjem til småbruk, småbruker og hverdagsliv.
Og jammen meg fikk jeg fullført opplegget denne gangen! Alle fire ukene er gjennomført og tida er utnyttet. Jeg sier gratulerer til meg selv og er fornøyd og tilfreds. Og rimelig sliten. Både i huet og kroppen. Såpass at jeg, som sier at jeg aldri sover om dagen, duppa av ei god stund i ettermiddag. Sikkert like greit da jeg våknet noe med fem i dag tidlig og har kjørt og pakket ut. Og så er jeg jo stinn av trening, så klart!
Jeg har utnyttet systemet til det fulle. Eller, sagt på en annen måte: benyttet meg av tilbudet så godt det lar seg gjøre. Med innstillingen at jeg får like mye ut av det som jeg legger innsats i det sjøl, så har jeg virkelig tatt for meg av mulighetene. Jeg har trent, gått tur, fått behandling, hvilt, spist god og ferdig servert mat, badet i varmtvannsbasseng (og ute!), deltatt på fellestreninger og felles stavgangturer. I det hele tatt så har jeg stått på.
Noen medpasienter påsto at de var på «høstferie». Ok, sa jeg. Jeg er på treningsleir. Målet var jo å komme ut i andre enden, i dag, i litt bedre fysisk og psykisk form enn for fire uker siden. Med litt flere verktøy til å takle hverdagen som kommer og alle utfordringene som ligger foran meg. Og jeg tror jammen meg jeg må ha lykkes!
De neste dagene og ukene vil vise om jeg klarer å benytte meg av verktøyene. Om jeg klarer å lappe sammen en hverdag der formen kan bedres enda litt til og der det er en viss balanse mellom trening og aktivitet, hvile og de andre tingene jeg vil og må. Jeg må starte i morgen. Trening er på alle måter ferskvare. Og gode vaner må tas i bruk tvert.
Jeg kommer til å savne bobla. Tilbudene og enkelheten. Den «tvungne» hviletida når ingen krav stilles til meg og jeg kan velge helt egoistisk. Legge meg i senga om jeg vil. Der maten blir servert og treningsrom og andre fasiliteter ligger bare ei trapp ned. Og der kveldens eneste «tidsklemme» består av valget mellom nett-tv, bok eller en liten tur ut i frisk luft.
Jeg kommer til å savne maten. Mye av den. Andre deler av den ikke så mye.
Jeg kommer til å savne noen av folka også. Andre ikke så mye. Noen medpasienter var både trivelig og interessante å bli kjent med. De hadde historier fra livet både før og nå som både gledet, vakte empati og interesserte meg som tilhører og samtalepartner. Andre kommer jeg ikke til å savne. Blant annet de(n) som klarte å trøkke ut av seg «du som er så aktiv kan vel ikke være så sjuk?» senest i helga. Neida, jeg er ikke så veldig sjuk nå. Det går egentlig ganske bra. I alle fall ekstremt mye bedre enn da jeg i juli lå i senga og drakk små slurker vann, tvingte i meg en halv banan og ikke visste om jeg kom til å komme meg opp i morgen, i år eller neste år. Men det eneste jeg visste var at jeg skulle opp igjen! Og du kan lure på hvorfor jeg er her til du blir blå og kveles i din egen elendighet! For jeg gidder ikke snakke med deg om det, skjønner du. Og vi som er varig syke, inkludert deg og meg, vil aldri begynne å gå rundt med en lapp i panna der det står hva vi «lider» av. Tipper jeg.
Og det er ikke så viktig. Jeg for min del har nok med å forholde meg til egne mål og utfordringer. Det spiller ingen rolle hvem andre som har tinnitus, myalgier, ryggproblemer, fibromyalgi, multippel sklerose, trøbbel med vestibulærsansen, er hjerteoperert eller har kreft. Alle trenger vi rehabilitering av en grunn. Og alle har vi vårt eget utgangspunkt. Folk er folk. Uansett. Jeg mener jeg bestemt har fått det jeg forventet ut av oppholdet. Og litt til. Og det er alt jeg trenger å vite. Det kan jeg takke både systemet og meg selv for. Det har vært fint. Og nyttig.
Men nå er det slutt. Eller så er det vel heller starten? Starten på resten. Og starten på hverdagen. En ny hverdag der nyervervet kunnskap og erfaring om egen kapasitet skal implementeres i hverdagen. Fortsatt med varig sykdom av ymse slag. Men sterkere og bedre rustet. Og fortsatt avhengig av egen innsats.
Det er godt å komme hjem. Og det er godt at det er slutt nå. Jeg var moden! Følte meg ferdig. Og skulle det røyne på en gang i den hverdagen som kommer, så er det ikke umulig at jeg søker meg til treningsleir slæsj rehabilitering av noe slag igjen. For jeg har en sterk følelse av at det virker. Selv om jeg nok ikke er helt enig med fysioterapeuten min der på rehab’en som mente og uttalte at jeg var relativt «lettrent».
Det er slutt på at dette er “hjemme”.
Jeg har trent. Ikke bare tatt selfie i speilet, altså 😉
Jeg har sett på soloppgangen.
Jeg har kokt kaffe på bål.
Jeg har fått servert “tradisjonsmat”.
Jeg har surret rundt i tåka på kveldstid.
Jeg har blitt både manuelt og mekanisk drenert.Jeg har badet ute.Og jeg har badet inne.
Jeg har ligget en del i senga.
Og jeg har ligget i “Klæbo-buksa”.Og jeg har sittet ved en trelegg og sett på solnedgangen.
Neida, her på rehab’en blir det ikke noe hallo-vin. I beste fall kan jeg gærne meg til med en tevariant jeg ikke har smakt før. Eventuelt fylle drikkeflaska med kullsyret vann. Vi får se.
Det hadde nok ikke blitt noe spesielt hverken hallo eller ween om jeg hadde vært hjemme heller. Har ikke det for vane. Og så er det vel i bunn og grunn feil dag…Men vin hadde det nok blitt. DET har jeg for vane.
Ikke skal jeg kle meg ut heller. Men tipper jeg inntar «aftensmat», ja det heter faktisk det på dette etablissementet, uten treningsklær akkurat i kveld. Som Christine Koht sa for en del år siden: «Jeg går mye i treningsklær uten å trene. Da føler jeg meg sprek!» Og treningsklær har det blitt mye av både sent og tidlig de siste ukene.
Ikke skal jeg gå trick-or-treat heller. Her er det mange dører å banke på, men dårlig med godteri, tipper jeg. I alle fall så vil JEG ha godteriet mitt for meg selv i kveld. Og på seg selv kjenner man andre, ikke sant?
Og fest blir det ikke. Ikke halloweenfest og ikke «hallo-venn-fest». Det kjenner jeg andre som tar seg av. Vi er ikke så «festlige» på kveldstid, de fleste av oss her på rehab’en. Og de som er det drar på perm og er festlige et annet sted stort sett.
I kveld var det den type mørke som pakker deg og omgivelsene inn i bomull og gjør verden lydløs. Lufta er varm, fuktig og virker stillestående. Og det er skumlere med hodelykta påskrudd enn å gå uten.
Pompel og Pilt var i grunn det skumleste barne-tv jeg husker fra mitt tidlige tv-titter-liv. De to figurene var i seg sjøl rimelig skremmende, men aller skumlest var vaktmesteren Gorgon.
Pompel og Pilt bedrev reparering. Slik jeg husker det så messet Gorgon vaktmester «reparere……» og alle mulige ord med «…rere» til slutt på en rimelig manisk måte. Der både han og reparatørene beveget seg rundt på den svarte skjermen som også besto av noen illevarslende strimler ull (?), dører og annet skremmende. Alt i dystert svart/hvitt slik all tv var på den tida. Mest svart. Mørkesvart.
Denne bloggen er en form for reparering. Den ventilerer, den filtrerer og den reflekterer. Den fungerer på mange måter som en form for kildesortering. Tankene sorteres, skrives ned og i hodet blir det ryddet plass til nye refleksjoner. En runddans, med andre ord.
Jeg kan ikke huske at Pompel og Pilt noen gang ble ferdige med å reparere. Og jeg blir ikke ferdig med å reflektere. Og dermed må ting ventileres og kildesorteres. Så jeg holder liv i egen blogg ei god stund til. I alle fall i den nærmeste framtid, skjønner jeg.
Ikke så skummelt som Pompel og Pilt antakelig. Mer kjedelig. Men da snakker vi nok om assosiasjoner til andre barne-tv- serier…
Det er etter planen omkring tre og en halv dag igjen av rehabiliteringsoppholdet mitt. Fagfolka har begynt å snakke avslutningssamtaler og – prosesser. Skjemaer fylles ut for det ene og det tredje. Og måloppnåelsen skal vurderes.
Har jeg kommet noe nærmere målene mine? Er de nådd? Hva tenker jeg om oppholdet? Hva er planen videre?
Og jeg skriver. Jeg skriver ned refleksjoner jeg gjør underveis. Jeg skriver ned stikkord for dagene og ting å huske på når hverdagslivet skal lappes sammen etter de tre og en halv dagene. Jeg gleder meg og så gruer jeg meg litt. Bobla skal stikkes hull på og jeg skal ut. Det som har vært oppholdssted og trygt i snart fire uker skal legges bak meg og jeg skal «ut i verden» og klare meg på egenhånd.
Jeg kan klappe meg på skuldra og si at jeg har gjort mitt for at mål skal oppnås. Jeg har stått på. Brukt hver eneste dag og utnyttet fasilitetene til det fulle. Resten er også opp til meg. Som jeg skrev i går: jeg er ikke frisk og blir det ikke. Men jeg er friskere og sterkere. Jeg er noen trinn høyere i mestringstrappa enn jeg var for fire uker siden.
Selv om jeg er sliten som en sokk! Treningsleir, også kalt rehabilitering, tar på. Men en ting er sikkert; når en bruker opp det meste av krutt hver dag så går det som regel greit å sovne om kvelden. I alle fall for meg. Det største spenningsmomentet når hverdagen kommer er om det går an å finne den berømte balansen. Balansen mellom aktivitet og hvile. Og ikke minst: hva som fungerer som restitusjon!
Fortsatt heltidsansatt i egen helse. Og i 3 og en halv dag til så skal fokuset ligge kun på det. Den første av de tre skal jeg ha min siste behandling og mitt siste møte hos fysioterapeuten “min”. Den andre skal jeg delta på minst tre fellesaktiviteter som jeg gleder meg til. Den tredje dagen blir det bål. Og tur. Og den siste morgenen skal jeg kjøre hjem. Den 4. dagen skal jeg begynne å flette. Flette sammen heltidsansettelsen og hverdagen. Det blir spennende. Og jammen kommer november i samme slengen. Akkurat DET blir også faktisk ganske spennende.
Inntil videre: tre og en halv dag til – det blir mye notater av slikt for sånne som meg 😉
Jeg har rodd en del disse ukene. Ikke i denne båten og med disse årene. Men inne. Denne har jeg kun tatt bilde av.
