Basseng sto det på aktivitetsplanen i ettermiddag. Både varmebasseng og vanlig svømmebasseng var tilgjengelig.
Så da gikk jeg ut. Ikke for å bade. Bare for å være ute. Det var lurt å bevege seg litt. Snøværet var såpass tett og intenst at å stå for rolig fort kunne ført til at ingen fant oss igjen før til våren. DET må vi jo unngå! Men jammen fikk vi tatt både badstua og ikke minst «utebassenget» i øyensyn. Og ja; det var is under lokket også.
Planen er at en eller annen gang i løpet av de neste drøye to ukene, så skal vi bade. Ute. Noen av oss spesielt interesserte i alle fall. Inne skal jeg bade i morgen, står det på planen. Og da slipper vi nok i alle fall å hakke høl i isen først.
Å hvile seg og restituere mellom slaga, skal man slett ikke kimse av. Det vet jo alle toppidrettsutøvere.
Her på rehabiliteringssenteret var det slett ikke helga selv om det var lørdag morgen. Det var bare å få i seg frokosten og stille på treningsrommet klokka nullnihundre. Og etter det var det uteøkt. Jeg ble i grunn god og svett og passe mør av begge deler.
SÅ var det helga. Fritidsaktivitet/hvile sto det på planen etter lunsj. Ok. Da er det vel perfekt med litt mindfulness, tenkte jeg. Jeg pakket sekken og spente på meg trugene for dagens andre ekspedisjon i løssnøen over myrene.
Bål er mindfulness. Og det er jaggu fjellet på sånn omkring 830 moh også på en dag som denne. Det ble en lang og god kaffe-og sjokoladeøkt helt til bålet hadde brent ned og røyken hadde lagt seg.
Den beste hvilen jeg kunne gi meg selv i dag i alle fall 😊
I går var jeg ute på en liten tur her på helsesportsenteret. Kaldt, vakkert vintervær med godt føre, staver og rolig rusling på oppdagelsesferd i nærområdet. Lite visste jeg da!
Plutselig oppdaget jeg at veien jeg befant meg på gikk parallellt med skiløypa. Og der kom det et par skiløpere. I en faderlig fart! Den ene satt i kjelke og pigget. Den andre, som så ut som han hadde nok med å henge på, gikk på ski på vanlig måte dersom du har armer og bein til slikt. Jeg visste rett og slett ikke at det gikk an å pigge så fort! Og tenkte at de der medpasientene mine her på senteret – de er jaggu meg ufattelig spreke.
I dag skjønte jeg hva jeg hadde sett! Jeg hadde sett OL-forberedelser. Det viste seg at tre langrennspiggere fra El Salvador og Island hadde valgt Beitostølen Helsesportsenter som precamp til paralympics i Italia i mars! DET forklarte jo saken! Skal du pigge om medaljer i paralympics, så må det så klart gå unna. Og det gjorde det.
Men jeg er slett ikke i tvil om at mine langrennspiggende medpasienter er spreke! For det er de! På alle måter. Og det er rett og slett ganske inspirerende.
Såpass inspirerende at jeg for første gang på maaaange år har opplevd en viss form for mestring i skiløypa sjøl. I dag har jeg gått 2,2 kilometer på ski. I alle fall i følge idrettspedagogen som fotfulgte meg rundt hele runden. Det er dobbelt så langt som den turen jeg prøvde meg på egenhånd i fjor vinter. Og jeg datt bare en gang! Og kom meg faktisk opp igjen helt sjøl. Med litt klabb og babb, så klart, men allikevel … Dessuten sa idrettspedagogen, i pedagogisk ånd, at det var løypa sin skyld 😉.
De neste dagene og ukene blir det tre treningsøkter om dagen stort sett hver dag, ser det ut til. Jeg skal heldigvis ikke konkurrere med noen andre enn meg sjøl. Men det kan jo hende det blir mer enn 2,2 kilometer om ei uke eller to 😉. Og jammen skal jeg følge med når Jonathan, David og Arna skal konkurrere i Italia om et par uker.
Heia dem og heia oss!
Vakre omgivelser for OL-forberedelser.
Neste skitur blir visst en skiathlon – skal teste kombisko og se om det fungerer bedre enn mine egne med skinne/ortose👍
Dagens roadtrip brakte med seg underholdning av typen OL. Lagsprint på radio. Og når Klæbo er i farta så ble det som vanlig gull igjen! Omtrent akkurat mellom Lausgarda og Hævop. En nydelig vakker dag å dra på roadtrip. Og med bilen full av truger, ski og turutstyr (blant annet) så ble radiounderholdningen perfekt underveis.
Jeg ser fram til tre uker “vinterferie” slash treningsleir slash rehabilitering til fjells. Og dagens vær er bestilt for alle ukene 😉
Hils på Alette. Hun har egentlig blitt til en slags pest og en plage. Nesten. Ikke nok med at hun tydeligvis var av feil type…det vil si bomull og ikke ull. Hun var krevende også. Og på grensa til såpass irriterende og trøblete at pedagogen i meg var på nippet til å foreslå både den ene og den andre diagnosen. På Alette eller meg…
For det første krevde hun tynn og tynnere pinner. Kjedelig var hun også. Lenge. I månedsvis, faktisk. Helt til hun plutselig ble overdrevent krevende, syns jeg. Da ble hun forsåvidt litt mer interessant, men også rimelig frustrerende.
Men nå er hun øyeblikkelig ferdig. I alle fall om jeg orker å strikke kragen og feste alle tråder og løse løkker og annet svineri på baksida. Hun er langt fra feilfri. Både mistede masker, feil rekkefølge på farger, tellefeil i mønsteret og ujevne omganger preger utseendet.
Vi har kranglet en del underveis. Spesielt den sene kvelden, eller rettere sagt natta, jeg satt og plukket opp igjen en og en halv omgang med tre ulike farger fordi jeg hadde gjort feil. DET ble siste gangen. Ikke for feil. Men etter den opplevelsen ble det andre løsninger, gitt. Mer sånn la det stå til og “det synes sikkert ikke” og denslags.
Om ei lita stund, eller ei litt lengre ei antakelig, er Alette klar for å få bli med ut i verden. Hvis hun oppfører seg!
Og da må jeg ta meg sjøl litt i nakken og ta imot utfordringen, syns jeg. Så her kommer mitt «comeback» når det gjelder bloggutfordringene som utifriluft er så standhaftig å gi oss hver helg, men som jeg har latt være å la meg utfordre av på flere uker, desverre. Denne gangen vinterlige detaljer.
Og ja, jeg skulle så definitivt ha vært ute og fotografert detaljer akkurat nå. Her er det skikkelig vinter. Stabilt kaldt med stort sett mellom 15 og 20 minus hver morgen. Vakkert. Men jeg er inne. I dag gjør jeg som Jokke og Valentinerne: er «av typen som er svak for sport…men bare på skjermen og bare når vi vinner…». Ikke helt da, men jeg ser på OL på skjerm og «vi» vinner…
Og da blir fotoarkivet redningen. Og der vet jeg at vinterlige detaljer finnes i fleng. Også dette minnet fra november 2013:
Inspirert av alle som er ute på isen på skøyter om dagen – se etter “diamanter” folkens 😉
De neste ukene skal jeg tilbringe «til fjells», så både vinterlige detaljer, utsikter og turer i snøen vil trolig bli dokumentert i overkant hyppig. Og det gledes det til. Jeg har i alle fall pakket det viktigste…😉: bålved!
Skal rehabiliteres litt igjen, denne gangen til fjells. Og jeg har pakket det viktigste 😉
«Ja til et fargerikt fellesskap», sa vi i 1987. Slagordet var del av en informasjonskampanje for å skape positive holdninger til «våre nye landsmenn». Vi som gikk på skolen, i alle fall ungdomsskole og videregående, husker nok både buttons og gensere med budskapet.
I dag har jeg vært så heldig at jeg har fått være med på «Fargefest». Og det ble virkelig et fargerikt fellesskap. Med hvit bakgrunn. For i barnehagen der jeg jobber er fest for det meste noe som foregår utendørs. Selv om det er vinter, snø og på nippet til tosifrede kuldegrader.
Men fantastisk fargerikt. Og hva er vel bedre enn musikk fra høyttaler, en eksplosjon av fargerik pynt, egenproduserte «fargetrøyer» og en akebakke og skibakke med god glid!? På en og samme dag!
En kombinasjon og et fargerikt fellesskap å bli glad av!
Egenproduserte fargerike t-skjorter 🙂
OL er også fargerikt og curling er morsomt. Særlig når “boet” ligger nederst i akebakken og det er om å gjøre å stoppe på midten. Jeg tror vi klarte å komme helt ned bakken med hele 5 stykker på ei akematte. Fargerikt og veldig stas!
På ene siden: en svart katt. På andre siden: en fargeeksplosjon.
På min ørlille sånn omtrent ett døgns lange tur til hovedstaden så fikk jeg rollen som kjentkvinne. Hele tre, 3 , personer klarte jeg å få på riktig vei. Til tross for at jeg så definitivt kan betegnes som en skikkelig «bonde i by’n».
Den første var ei ungjente som lette etter riktig plattform og riktig buss. “Vet du om denne bussen går fra denne plattformen?” Lett å hjelpe til med slikt da, jeg gikk jo tross alt på reiselivslinja i 1991… Der leste vi myyyye rutetabeller…Hun kom seg på bussen og jeg kom meg på min.
I dag sto jeg midt på et fortau ved St. Hanshaugen og kjøpte meg bussbillett på telefonen. «Er du kjent i området?», kom plutselig over skuldra mi. Vel, det er i høyeste grad å ta kraftig i. Men ekteparet som lurte på hvor de skulle gå fikk hjelp de. For kart har jeg jo! Denne gangen på telefonen. Og når riktig adresse til alle tre sin store overraskelse etter hvert åpenbarte seg rett på andre sida av gata, så kunne jeg sende herr og fru over til andre sida og nedover mot forhåpentligvis riktig bygning.
For meg var det bare å gå på bussen. Det er fint å være «kjentkvinne». Og aller mest er det fint å kunne hjelpe når noen spør. Litt tilfeldig og ganske lite, men til glede for meg og de som spurte også. Så får det ikke hjelpe da, at kollektivtrafikken også denne turen var en smule utfordrende for slike som meg med stokk og balanseutfordringer. For der måtte jeg stå. Igjen. Heldigvis så kan jeg mer enn å lese rutetabeller og kart. Jeg kan sette sjøbein også. I alle fall i buss.
Men tog er fint på en tirsdag formiddag. Vi var hele tre personer i hele stillevogna! DET var deilig!
Kanskje en av årets aller beste dager å kjøpe blomster? For i dag var alt ferskt og nylevert hos blomsterhandler Rosengren, eller kollegaen hans da. For til morsdagen skulle jo “alle” ha blomster, sa’n, og det ble ganske tomt. Så i dag hadde han bare helt nye, ferske blomster som han beklaget så mye at han ikke hadde rukket å sette prislapp på engang😉
Dermed ble det rosa bukett på bordet hos avleggeren som endelig er i Norge etter enda et semester i Solens rike. Blomster og gjensyn til glede for både mor og “barn” på en helt vanlig mandag.
Å gå ut og spise er så definitivt en hverdagsglede. Som regel en glede uansett dag, egentlig. Og selv om innlegget fra GhatGPT i går, dette, kanskje ikke akkurat nevnte å gå ut og spise som en hverdagslgede, så er det faktisk akkurat det jeg har gledet meg selv med i dag. Eller, rett skal være rett, det var egentlig venninna som tok initiativet som sto for gleden.
Min eller vår variant av “ut og spise” denne gangen var rett og slett bokstavelig. For hva er vel mer naturlig enn å gå ut på trugetur i 11 minus, vind og horisontalt snøvær en midtukedag når det akkurat begynner å bli mørkt – rett og slett for å spise middag? Ute.
