Sa du tur, sa du? Dette ble jo en øvelse i å begrense seg til ett eneste bilde for meg. Turbilder fins det jo nok av…
Men her er mitt bidrag til Frodiths januarmoro(se lenke lengst ned i innlegget). Nemlig Norges morsomste aketur:
Den som vil lese mer om akkurat denne oppturen og nedturen kan klikke seg inn her:
Og januarmoroa i sin helhet med stikkord for hver eneste dag finners her:
Det er mye snakk om været for tida. Vinterværet. Det er mye av det. I alle fall sør i kongeriket. Busser står og veier er stengt. Det er vinter. Vinter med stor V, og vi får snø i hauger og lass.
Til og med på blogg snakkes det om været. Som i andre samtaler så kan vi jo selvfølgelig snakke om været på blogg også. Når vi vil eller når vi ikke har noe annet å berette, kanskje. Nå er det frodith sin januarmoro som ber om værsnakk. Et bilde av vær, mer konkret.
Bilde av vær ja. Det blåser og snør ute her i dag. Og jeg har andre ting på planen enn tur ut. Dermed blir det leting etter værbilde i arkivet. Eller arkivene, kan jeg vel si. Det er mye bilder. Ekstremt mye. Men det er jo sånn da, at bilder det tar vi når det er fint vær. Det er liksom ikke så trivelig å dra fram hverken kamera eller mobil og knipse masse når det regner eller snør på tvers og fingrene blir stive av kulde før en får fiklet fram greiene. Akkurat dette bærer jo bildearkivet preg av. Mye godvær! I alle fall mye godværsbilder. Og solnedganger, snø og slikt.
Og det er jo også vær, ikke sant? Min lille ekspedisjon i bildearkivet avdekket imidlertid at jeg i tillegg liker å ta bilder i tåke. Så dermed kommer mitt bidrag i dag rett ut av tåka:
Soloppgang i tåke en tidlig oktobermorgen på fjellet.
Frodith sin januarmoro finnes her:
Jeg går gjennom grinda.
Mellom gjerdestolpene
tar jeg veien
I går gikk jeg inn
gjennom grinda.
I dag gikk jeg ut
gjennom grinda
Ut og til skogs.
Men inn i stillheten
Og inn i bomullen.
I en fredelig verden.
Der spor etter truger og rådyr
er det eneste livstegnet.
Både innafor
og utafor.
Rådyra hadde også gått mellom gjerdestolpene.
Gjennom grinda.
Å befinne seg i vinterskogen en desemberdag der nysnøen ligger som bomull over både små og store vekster er magisk. Som en romjulsdrøm. Og på truger kan jeg ta meg fram hvorsomhelst selv om også de synker rimelig langt ned i en halvmeter snøfluff. Så tungt er det. Og det er jo ikke akkurat flatt i denne nærskogen. Mye pesing i oppoverbakke. Men mest moro. Hvis ikke hadde det jo ikke blitt noe av.
I dag fikk jeg lekt meg litt her i nærskogen. Med truger på. Og jeg datt bare en gang. Jeg lagde ei myk «snøboso». Jeg lekte både «dusj», en lek jeg kan huske fra barndommens vinterutelek, og jeg lekte «Reven rasker over isen». Da jeg så hvor «høyt» tomrommet under isen egentlig var, så var det visst lurt å være «rask» over isen. Men samtidig: det er noe helt spesielt når is og snø legger seg såpass over den rimelig strie elva at den bare høres som en rumling og klukking fra langt nedi der et sted.
Romjulsskogen er magisk. Og truger er gull for å oppleve den. I alle fall for den som vil leke.
Framkomstmiddelet blir altså truger i dag også. Antakelig i det samme terrenget som i går. Det skulle ha vært bil. Og turen skulle gått litt sørover, litt østover og videre over grensa til søta bror.
Snøfokk hjemmefra og videre nedover ruta meldt mer og mer underkjølt regn gjorde valget greit. Avlysningen ble til slutt et faktum. Igjen. Vi vet ikke riktig hvilken plan vi er på nå. Det er i alle fall hverken plan a eller plan b.
Men inntil videre så blir framkomstmiddelet her mest mulig truger. Det er nok tryggest 😉
I dag var det turdag. Hipp hurra! Og denne turdagen ble det nærtur. Det er en luksus jeg heldigvis har. Å kunne gå rett ut i skogen uten å nærme meg hverken asfalt eller bil først. DET er jeg veldig takknemlig for. Valget i dag sto mellom brodder, truger eller bare…sko…
Og i dag ble det altså tur i nærskogen. Egentlig med litt for lite snø. For truger. For det var det jeg valgte. Men nå er spora gått opp. Både på kryss og tvers. Og så blir det spennende å se om de snør igjen før jeg får brukt dem en gang til. Eller om de regner bort.
Vintervakker desemberskog.
Å ta i mot hjelp ble debattert på radioen da jeg kjørte bil i går. Det var snakk om voksne som sier nei takk til tilbudt hjelp. Og hvorfor vi takker nei. Er det fordi vi ikke vil bry noen eller være en belastning? Eller er det fordi vi vil «klare sjøl». Altså en slags stolthetsgreie?
Vi som jobber i barnehage og alle som har barn står jo midt oppi det der hele tida. Balansegangen mellom å hjelpe den lille poden med å kle på seg og å tillate dem å «klare sjøl» er vanskelig. Og når poden gjerne helt vilkårlig veksler mellom å ønske full service og å klare alt sjøl, så letter det ikke akkurat balansen.
Jeg har møtt meg sjøl i døra noen ganger i det siste når det gjelder akkurat det her. Særlig på Glittertind-turen i september. Det ble overdøvende klart for meg at jeg måtte ha masse hjelp for å klare den turen. Jeg måtte ta imot all den hjelpa jeg kunne få for i det hele tatt å klare å gjennomføre. Det har jeg reflektert en del rundt både før og etterpå.
I hverdagen så er jeg også rimelig avhengig av hjelp. Spesielt fra småbrukeren. Men også fra innretninger og utstyr jeg bruker som er spesialtilpasset meg og hva jeg vil oppnå. De fem viktigste hjelpemidlene jeg har akkurat nå er:
Den krever litt rigging etter biltransport. Men ikke mer enn at tre Glittertind-geiter kan fikse det 🙂 
Disse fem hjelpemidlene er jeg avhengig av for at jeg skal kunne fortsette med det jeg har lyst til. På en måte som er gjennomførbar for meg. Slik kan jeg komme meg til Glittertind. Selvfølgelig også ved å ta imot hjelp fra uvurderlige støttespillere og turkamerater. Men de bidrar også til at jeg får slike opplevelser som jeg hadde på tur i går. Jeg får til hverdagsturer.
Mitt råd til alle som kvier seg for å bruke hjelpemidler som synes eller er skeptiske til å ta imot hjelp fra andre er: Si ja takk! Ja takk, begge deler. Det øver jeg i alle fall på! Alt som kan bidra til at jeg får opplevelser og får til noe jeg har lyst til er kjærkomment! Takk for hjelpa!
FOR en dag! For en lørdag vi har fått. En dag som ginstrer og skinner i all sin prakt. Og hele verden blir et kunstverk som må nytes og absorberes.
Det er riktignok iskaldt. Når termometeret synker til minus 20 her på bruket, så er det som regel rimelig hustrig på kaldere steder i landet vårt. For eksempel Folldal og slikt.
Men kulda fører ikke nødvendigvis til at friluftsheidi avlyser skogsturen sin. Slett ikke. Selv om nye medisiner gjør at hu som før våknet 04.37 og ikke fikk sove mer nå må tvinges til å våkne klokka 09.15. Med litt kaffe og lørdagsfrokost ved vedovnen så lirkes dagen i gang.
Og det ble skogstur. En liten inspeksjon i juletreskogen. Et par kilometer med knirking under skoa og frisk luft. Veldig frisk. Og montering og tenning av utegrana på småbruket.
Det er adventsstemning både ute og inne. Og jeg er ydmyk og veldig glad for alt jeg kan. Jeg kan nesten alt, som jeg skrev her om dagen. Det tar bare en god del lenger tid. Og må dermed planlegges bedre. Jeg kan gå ut og til skogs. Jeg kan tenne julelys. Jeg kan henge opp stjerne og etterpå skal jeg henge opp klesvask til tørk. Men først skal jeg varme meg på en god kopp te foran ovnen.
Det er mye å glede seg over. Blant annet den første lørdagen i advent. FOR en dag!
Høgt oppi Hakadalen…. Og så videre. I snart tre uker har jeg vært Kjærringa med staven høgt oppi Hakadalen. Jeg har jo vært kjærring med staver lenge, men nå har jeg altså tilbrakt en del tid oppi dalen her også. Avleggeren syns det var på grensa galgenhumoristisk at MS-senteret ligger akkurat her. I Hakadalen. Men på den annen side – det passer jo veldig godt, da!
I dag har jeg vært bittelitt kjærringa uten staver. Det vil si at jeg har gått meg en bitteliten tur ute uten staver i henda. Det er i grunn lenge siden sist. Og helt sikkert på tide. Jeg tror ikke det blir noen vane. Det er sjelden jeg er fornøyd med å gå såååå kort og sakte. Men det var det jeg hadde tid til i dag mellom slaga, så da passet det bra og så ble det sånn.
Denne kjærringa med staven skal snart reise hjem. Den andre står i vinduskarmen i fellesområdet her. Og der blir hun nok stående. Jeg håper på mer progresjon og framdrift enn hu opplever. Jeg har i alle fall mange verktøy å ta i bruk. Ikke bare staver.
Noen turer byr på litt ekstra underholdning. Og i dag må vel formiddagsturen kunne kalles en slags safari.
Det første jeg møtte på var «Overfloden». De som har sett Brødrene Dahl og Professor Drøvel en eller gang på 80-tallet husker helt sikkert deres kanotur oppover den berømte floden. Dagens overflod var rimelig grønn, noe igjengrodd og tilfrosset. Antakelig arena for både mygg og en og annen frosk en annen sesong. Og kanskje flodhest?
Rådyra hadde jeg sett ei god stund, men jeg regnet med at de hadde stukket avgårde da jeg rundet svingen. Disse var av den litt mer avventende sorten. Men da kjærringa med staven dukket opp i åkerkanten, så bestemte de seg for elegant og synkront å jumpe til skogs. Jeg måtte bare beklage at jeg hadde forstyrret dem i formiddagsmaten.
Litt lenger bort fristet det å ta en avstikker mot overfloden igjen. Der bodde Børre Bever. Jeg fikk først øye på tømmerhogginga han hadde bedrevet. Beverhytta lå i bakgrunnen. Det meste som seg hør og bør en bever; gjemt under overflaten. Av Overfloden. Det meste var gammel moro, så jeg. Så jeg er usikker på om hytta var fraflyttet.
Enda en avstikker senere, med håp om sti innover i skogen, så ble det stopp. En stri bekk tvers over stien fortalte meg «hit men ikke lenger». Kjærringa med staven burde sikkert lært seg en form for stavsprang og dermed tatt seg over til andre sida. De driver med de greiene i Nederland har jeg sett. Men nei! Den grad av risikosport var ikke aktuell en mandag i november.
Jeg snudde og ikke lenge etter fløy tre tutende svaner over hodet mitt. På vei nordover. Jeg tenkte at dersom de var ute etter åpent vann så fløy de feil vei. Men hva vet vel jeg om svaner? Ikke har jeg kontroll på hvor det finnes åpent vann i dette området heller.
Etter noen minutter på vei tilbake der jeg kom fra så kom svanene også tilbake. De hadde ombestemt seg. Fullstendig lydløse på myke vinger seilte de sørover. Kun avbrutt av en og annen trompettone. De er et mektig syn der de svever av sted.
Det var meldt sol i dag. Den glimret med sitt fravær og har ikke vist seg senere på dagen heller. Men jeg har vært på safari. En slags. Langs «overfloden» fins både rådyr, bever og svaner. I morgen stikker jeg nok til skogs en tur igjen. Jeg håper det også blir en slags safari.
