Høgt oppi Hakadalen…. Og så videre. I snart tre uker har jeg vært Kjærringa med staven høgt oppi Hakadalen. Jeg har jo vært kjærring med staver lenge, men nå har jeg altså tilbrakt en del tid oppi dalen her også. Avleggeren syns det var på grensa galgenhumoristisk at MS-senteret ligger akkurat her. I Hakadalen. Men på den annen side – det passer jo veldig godt, da!
I dag har jeg vært bittelitt kjærringa uten staver. Det vil si at jeg har gått meg en bitteliten tur ute uten staver i henda. Det er i grunn lenge siden sist. Og helt sikkert på tide. Jeg tror ikke det blir noen vane. Det er sjelden jeg er fornøyd med å gå såååå kort og sakte. Men det var det jeg hadde tid til i dag mellom slaga, så da passet det bra og så ble det sånn.
Denne kjærringa med staven skal snart reise hjem. Den andre står i vinduskarmen i fellesområdet her. Og der blir hun nok stående. Jeg håper på mer progresjon og framdrift enn hu opplever. Jeg har i alle fall mange verktøy å ta i bruk. Ikke bare staver.
