Har du noen gang
ligget våken under
en teltduk eller et tarp,
eller et terassetak
og hørt på regnet
og vært stormende
lykkelig?
Mest av alt
for at du ikke
må tisse
akkurat da?
Hvis ikke,
Prøv det!
Heldig er den
som kan se sola
gjennom ei blondegardin
i et kjøkkenvindu.
Enda heldigere er den
som kan se sola
gjennom naturens kniplinger
før de langsomt blir til næring
for en ny vår.
Eller i alle fall tomt. Her i kommunen gror det godt. Spesielt på denne tida av året. Det pløyes, møkkes og sås. Og det blir mer og mer lysegrønt rundt oss. Fruktbart er det i jordbrukskommunen.
Og vi har verdens største sædcelle. I alle fall får vi den snart. Den kommer fra Kina.
Men den er sædcella ingen vil ha. Ordføreren vil ha den ved E6. Da er det jo flest mulig som får se den. Stedet heter Uthus. Sædceller i uthus har nok vært et relativt vanlig konsept her omkring i generasjoner. Så slik sett skulle det være midt i blinken. Men Statens vegvesen vil ikke ha det. De er redd forbipasserende kommet til å stimle sammen rundt cella i uhorvelige mengder, og det vil de ikke ha noe av.
Kunstneren, Linda Bakke, som foruten sædceller, lager sølvelger og annet moro, vil ha cella på torget ved rådhuset. Det er det torget småbrukeren pleier å selge juletrær fra. Sædcelle i buska blir det vel da….hau!
Opposisjonen er på banen. De vil, hold deg fast, plassere sædcella på Kåterud…. det heter faktisk det.
Jeg trur jeg dauer!
Det kommer ikke noe nytt i innlegget på denne bloggen i dag. Jeg opplever at regjering med statsminister i spissen uttaler seg så inni hampen kunnskaps- og respektløst til de som skal produsere den maten vi så gjerne vil ha. Tror du virkelig at vi spiser sukkertøy og smågodt til middag, Erna? Jeg benytter heller anledningen til å gjenta egne ord samt dele en kronikk fra noen som har atskillig mer greie på det hun snakker om. Nemlig Live Svalastog Skinnes.
Du, ja akkurat du ja. Du bør definitivt bry deg om jordbruksoppgjøret. Fordi:
Jeg bryr meg fordi:
Erna, du kan gjerne få leve på sukkertøyene som var tiltenkt meg i en krisesituasjon. Jeg foretrekker ekte mat!
Så lite som jeg driver med for tida, så skulle det ikke være mulig å slumpe til å gjøre noe som helst som er kriminelt. I alle fall ikke som må etterforskes. Da er det jo på sin plass å ha en kropp som sysselsetter både den ene og den andre delen av i alle fall helsevesenet vårt. Der er det rom for både undersøkelse og etterforskning:
Siden dette skroget de siste åra mer og mer har kjørt sitt eget noe forvirrede og uønskede løp, og de som undersøker slike ting ikke har konkludert på alle områder, så må det altså etterforskes. Den ene og den andre og på rekke og rad har de undersøkt, hatt teorier, klødd seg i huet, røntgenfotografert, tøyd, bøyd, brettet og fundert. Noen konklusjoner er landet andre er fortsatt uavklarte. Heldigvis er både jeg som eier og lever i skroget og flere av fagfolka såpass preget av trass, at saken i alle fall foreløpig ikke er henlagt. Så i dag skulle altså hofta utsettes for enda en runde etterforskning. På tredemølle. Det visste både fagfolka og jeg at ikke kom til å foregå smertefritt. Fagfolka lurte på om jeg virkelig ville det. Utvilsomt: ja! Selv om jeg har holdt meg unna slike innretninger i flere år rett og slett fordi jeg vet hvordan høyresida reagerer på slik moro. Roterom, les skavanker, blir ikke borte om døra lukkes.
Så får vi se om etterforskningen kan føre til noe som virker. Det er jo mulig jeg blir satt inn. Muligens på vann og brød. Og brød er jo godt. Håper det er nybakt. Foreløpig er det ikke konkludert med noe annet enn at det er noe som ikke er riktig (du sier ikke det!) og at det er noe litt pussig med reflekser og nevrologi på slagsida. Videre etterforskning er planlagt til uka. Småbrukeren har foreslått nødslakt. Eventuelt amputasjon av alt «åvå åkla» (se bilde over), altså alt ovenfor anklene… Det må være ekte kjærlighet!
Når jeg tenker meg om så er det vel større sjanse for at etterforskningen som er planlagt på fredag fører til innsettelse….da er det nemlig huet som skal til pers! Utsida mest, håper jeg. Men man vet aldri. Etterforskere kan visst være fryktelig grundige!
Du vet når en tulipan henger med huet, og så trøkker man den inn blant de andre for at den skal stå oppreist. Et sånt samfunn vil jeg ha. Ingrid Ovedie Volden har i følge ordtak.no sagt det her.
Jeg syns dette sitatet er så fint. Tanken er god og prinsippet er så riktig. I helga kjenner jeg meg som den tulipanen. Eller egentlig som hvitveisen i front på bildet her:
Hvitveisen i front er visst det svake ledd i buketten. Den når ikke helt ned til det lille vannet som er, selv om den strever så godt den kan. Den er i ferd med å visne. Litt før den trengte og litt før de andre i buketten. Den må støttes opp litt ei stund. Tilgangen på næring har sviktet litt og evnen til å holde seg frisk og strunk er redusert… Den trenger litt påfyll, både av vann i glasset og litt reparasjon av indre drive.
Uansett om jeg henger med hue og kropp så digger jeg å få være en del av buketten. En bukett full av usedvanlig sterke, vitale og blomstrende individer. Om jeg trøkkes inn i midten eller henger og dingler litt på sida. Jeg trenger det uansett. For:
Er en blomst nær ved å visne,
den forfriskes kan igjen.
Og et hjerte som vil briste,
det kan trøstes av en venn.
Emil Aarestrup, ordtak.no.
Takk for hyggelig samvær, jenter. Jeg gjentar gjerne konseptet, som tulipan eller hvitveis eller løvetann for den saks skyld!
De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.
I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.
Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!
Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.
Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.
JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.
Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.
Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!
Det er mange spørsmål som kan dukke opp når slike som meg drar på tur til historisk grunn med en 4 ½- åring, en 5-åring og en snart 6-åring.
Hva skal vi jobbe med når vi blir store tro? Diskusjonen oppsto allerede i bilen. En skulle bli politi. Det er fint. Vi trenger det. Vi snakket om hvem vi kjente som jobbet som politi og vi snakket om at storesøster ville bli kokk og at det også var lurt. Jeg vil forske. Sa den neste. Wow, tenkte jeg. Dette må jeg høre mer om. Hva vil du forske på da, spurte jeg. Dinosaurer og slikt, var svaret. Selvfølgelig. DET er jo både spennende og interessant og særdeles viktig for en 5-åring. Sistemann var mest opptatt av å fortelle at mammaen var et monster….et ganske kult et. Det ble det litt fnising av.
Monster er morsomt. Og helt genialt for temaskifte. Det er gleden med å tilbringe mye tid med disse som er under 6 år. Forutsigbart blir det aldri og innfallsvinklene er heldigvis enda blottet for bekymring om hva som er sosialt akseptabelt og forventet svar.
Etter ei god stund med seiling på de syv hav, med sjørøverskute selvfølgelig, lunsj på skuta og angrep fra sjøormer og andre fiender, så var det tid for å utforske omgivelsene noe mer. Vi var tross alt på et museumsområde. Vi hadde snakket om at fabrikken i gamle dager hadde laget papir og 5-åringen var opptatt av at det nok var mange tannhjul inne i husene. Det var vi så klart enige i for det må jo til når det skal produseres tegnepapir og dopapir! Vi kikket på de vinduene vi nådde opp til, men så i grunn bare gammel takstein og annet rot. Tannhjulene var nok i et annet rom.
Midt i utforskingen av noen gamle maskiner utenfor døra så kom 4 ½-åringen på at han hadde sett ei toglinje en gang han var der med mamma. Den toglinja måtte vi jo lete etter!
Og den som leter, den finner! Vi fant toglinja! Etter å ha gått rundt hele huset, over ei bru og opp ei laaaang trapp. Men vi ventet forgjeves på at toget skulle komme ut av den røde døra. 4 ½ -åringen forklarte oss andre at det nok var fordi toglinja tross alt sluttet midt på gressplenen noen meter lenger bort. Det var ikke noe vits i å kjøre toget dit!
På vei hjem lurte en av gutta på om de lagde for eksempel leker på den fabrikken også. Ikke bare tegnepapir. Nei, sa jeg, det lager de nok på en annen fabrikk. Ja og i gamledager lagde de lekene av tre og så malte de dem, sa snart 6-åringen.
Da vi kom tilbake til barnehagen og møtte de andre som stolt fortalte at de hadde spist is, så gjorde ikke det noe. Vi hadde hatt en super oppdagelsesreise på historisk grunn. Vi hadde lekt og gutta sine innfall hadde styrt innholdet i turen. Jammen rakk vi mye da vi fulgte barnas egne initiativ. Jeg kunne ikke hatt en bedre jobbfredag!
Det som garantert virker både på selve utseendet og på humøret! Og det eneste tipset du trenger. Det er gratis også. Her kommer det:
Når du ser deg sjøl i speilet og lurer på hva du skal gjøre: kjøpe et vidundermiddel du kan smøre på, betale en trillion for at noen med kunnskap skal gi deg behandling eller sprøyte inn noe mer eller mindre skummelt på utsatte steder?
Finn på noe annet! Noe som gjør deg opptatt og som får deg til å tenke på noe morsommere! For meg er det som regel sikker stikk å gå en tur!
Du «glemmer» speilbildet, tenker på noe annet, noe viktigere og mer interessant, humøret stiger og du blir blid! Med et blidt fjes ser du penere ut enn med et surt et. Gratis skjønnhet med andre ord.
Mission accomplished! Skjønnhet oppnådd!
Det var altså mitt bidrag til den delen av bloggverdenen som holder på med slikt. Done! Går tilbake til å skrive om andre ting jeg ikke har greie på fra og med i morgen. Det kan bli strikking, har jo litt hangup på sokker og restegarn for tida, men det kan liksågodt handle om noe helt annet som faller meg inn. Jeg kan garantere at det ikke blir shopping- eller sminkerelatert. Hverken i butikk eller på nett. Siste butikktur handlet om dopapir og brød. Det siste jeg handlet på nett var fotfil….
Da jeg var liten, i betydningen barn og tenåring, og utsatte meg selv eller ble utsatt for konkurranser som foregikk på tid så var det spesielt en type konkurranse jeg mislikte sterkt. Idealtid. Den formen for konkurranse så jeg ingen mening i. Å først skulle gå en runde på ski, eller løpe en runde, og så gjøre det samme en gang til, på så nøyaktig som mulig samme tid…det passet ikke meg. Det var jo ikke engang om å gjøre å få det til så fort som mulig! Og for meg var jo det hele vitsen med konkurranse. Komme først og være raskest. Sjarmerende. Men altså: idealtid. Tullekonkurranse.
Å strikke sokker kjennes litt på samme måte. Først så strikker du en. Det går ganske fort og i alle fall telles det både centimeter, masker og mellomrom mellom felling såpass intenst at det kjennes ut som det går fort. Endelig ferdig, fornøyd med produktet, klapp på skuldra og mestringsfølelse…nei da må du jaggu meg gjøre det en gang til! Det er liksom ikke så stas med en enslig sokk! Så da er det bare på’n igjen.
Jeg er skikkelig fornøyd med eneren. Det er min aller første. Jeg har strikket en del opp i gjennom, men aldri sokker. Nå trenger jeg flere, og tenkte og gjorde som Pippi: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg helt sikkert til». Jeg fikk til. Riktignok satt jeg en hel kveld og strikket hæl helt etter egen logikk og etter å ha sett på andre sokkepar jeg eier. Den hælen måtte jeg selvfølgelig rekke opp igjen. Men da jeg fikk plukket opp maskene fra restene av sokken, og fulgt ei eminent oppskrift tilsendt av ei venninne som skjønte at slikt noe var på sin plass, så ble det hæl! Da vet jeg det. Det er lurt med oppskrift. Denne var av typen «få det inn med teskje». Gå ut fra at strikkeren ikke skjønner noe som helst av seg selv (helt sant. Det vil si ekstremt detaljert, og jeg skjønte prinsippet.
Da er det bare å strikke nummer to. Og jeg skal følge oppskrifta. Nesten da. Er jeg heldig så likner den på den første. Det skal strikkes på idealtid. Idealstrikking.
