Du vet når en tulipan henger med huet, og så trøkker man den inn blant de andre for at den skal stå oppreist. Et sånt samfunn vil jeg ha. Ingrid Ovedie Volden har i følge ordtak.no sagt det her.

Jeg syns dette sitatet er så fint. Tanken er god og prinsippet er så riktig. I helga kjenner jeg meg som den tulipanen. Eller egentlig som hvitveisen i front på bildet her:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvitveisen i front er visst det svake ledd i buketten. Den når ikke helt ned til det lille vannet som er, selv om den strever så godt den kan. Den er i ferd med å visne. Litt før den trengte og litt før de andre i buketten. Den må støttes opp litt ei stund. Tilgangen på næring har sviktet litt og evnen til å holde seg frisk og strunk er redusert… Den trenger litt påfyll, både av vann i glasset og litt reparasjon av indre drive.

Uansett om jeg henger med hue og kropp så digger jeg å få være en del av buketten. En bukett full av usedvanlig sterke, vitale og blomstrende individer. Om jeg trøkkes inn i midten eller henger og dingler litt på sida. Jeg trenger det uansett. For:

Er en blomst nær ved å visne,

den forfriskes kan igjen.

Og et hjerte som vil briste,

det kan trøstes av en venn.

Emil Aarestrup, ordtak.no.

Takk for hyggelig samvær, jenter. Jeg gjentar gjerne konseptet, som tulipan eller hvitveis eller løvetann for den saks skyld!