Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.
Hans Børli
Nå.
Nå.
Trendsetteren.
Apropos trender, liksom. Til dere som trodde at å operere bukseløs var noe nytt som kom som følge av hjemmekontor og møter på zoom der kun overkroppen var dandert innenfor laptopkameraets rekkevidde. Til dere som lever i den villfarelsen at dette er en trend av 2020. Dere tar grundig feil!
Følgende bildebevis fra rundt 1980, pluss/minus, forteller oss en annen sannhet.
Det forteller oss at nattkjoler av type gjennomsiktig i fluffy pastell var morsomt, om mulig ikke direkte trendy, og at sokker i sandaler var vanlig. Men den som satte standarden som enkelte altså sverger til også i 2020, det var han her. Hvorfor min kjære fetter opererer bukseløs vites ikke. Jeg kan kun tenke meg at det var tomt for nattkjoler, dermed fikk ikke den yngste og minste noen… Eventuelt så forsøker han å bli brun på beina. Om fetteren har begynt med nattkjole, blitt brun på beina eller fortsatt tviholder på den bukseløse trenden av andre årsaker vites ikke. Kan bare spekulere. Eller la være.
Men som avleggeren av type universitetsstudent så tørt påpekte: «til gjengjeld så har du ei underbukse på hue!» Veier det opp?
Keeperredning.
I dag har jeg lært noe om mestring. Jeg syns jo egentlig jeg kan litt om det fra før. Yrkesskadd antakelig. I alle fall nok til å synes at temaet er relativt interessant. Og i dag har jeg altså utforsket temaet egen mestring. Poenget er da altså å flytte fokus. Å flytte fokus fra det jeg ikke får til og over til det jeg faktisk fikser. Det jeg mestrer.
I den forbindelse så befant jeg meg plutselig i en situasjon som i alle fall ikke jeg trodde jeg var i nærheten av å mestre.
Det handler altså om å hindre en rund gjenstand, ball eller ballong, i å dette i bakken. Som vanlig blir jo undertegnede en smule ivrig i slike situasjoner. Dette kan jo i tvilstilfeller kategoriseres som et slags ballspill. Et, vil noen påstå, noe overdrevet engasjement fører rett som det er til at jeg befinner meg i en eller annen usannsynlig situasjon. Denne gangen lå kroppen vannrett og i full strekk med det formål å hindre ballongen i å gå i bakken da. Og når den stuttbutte strekker seg ut i fart så oppnås tydeligvis mirakler. I alle fall i dag. Hånda traff ballongen og til alles overraskelse så fortsatte spillet.
For meg var det bare å komme meg på beina. Heldigvis skjedde det hele såpass nære bakken at den eneste bivirkningen i ettertid var litt gress og grønske på skroget. Hele skroget i sin fulle 164 cm lengde, faktisk.
Sånn jeg husker det så var dette altså en tilnærmet perfekt keeperredning av typen Thorstvedt ville ha applaudert. Og endelig kom altså keepererfaringen til nytte. Selv om jeg ikke har så mye som et snev av keepertrening, så har jeg da erfaring, må vite. Ittnå som en keeperredning i ny og ne for å booste mestringsfølelsen. Mestring ble det i alle fall selv om øvelsen generelt nok var mer preget av innsats enn av evne.
Høsttrender.
Høsttrendene er i butikken. Har jeg hørt. De har nok vært der lenge. Det er bare det at akkurat jeg oppdaget at det var høsten for en dag eller to siden. Plutselig oppdaget jeg at det begynte å blåse gult bjørkeløv over plenen og det er mørkt om kvelden. Veldig mørkt. Og til langt utpå morran, faktisk. Kom visst brått på, det her.
Jeg har selvfølgelig ingen anelse om hva som er trendy i høst. Jeg har ikke beveget mitt legeme i nærheten av noe som likner en konfeksjonsforhandler på månedsvis. Og det jeg leser på nett handler om helt andre ting.
Trendene i nittenpilogbue derimot, har jeg bildebevis nok til å vite noe om. I den grad det var trender da. Det var i alle fall det vi ble iført den høsten det var så bratt, eller 1976 som det også kalles.
Rosa ullgenser, garantert hjemmestrikket, under mørkebrune tunikakjoler, hjemmesydde. Hvite strømpebukser og knallrøde lakksko. Røde lakksko er vel i grunn det eneste av dette jeg godt kunne funnet på å iføre meg i høst. Antakelig lurt med samme hælhøyde som i 1976, for balansens skyld.
I tillegg kan nåtidens forsøk på å krølle håret i «naturlige» lokker fort likne på bildet… Har visst øvd for lite. Ifølge Anne Lindmo er det aaaalt for tidlig å begynne med strømpebukser så tidlig på høsten som nå, så jeg må nok dessverre stå over de hvite med flettemønster noen uker til. Ullgenser har jeg brukt lenge, og tunikakjole? Det er noe forlokkende ved fasongen. Skal vi matche i høst, Anita, eller er det noen nye trender vi bør slenge oss på i år?
Ladies and gangsters!
«Det eneste jeg husker av det lærerne sa på ungdomsskolen er han som hevdet «det er godt med alt som er unnagjort»», sa min gode kollega. Dermed var hjernen i gang. Hva husker jeg fra ungdomsskolen egentlig?
Selvfølgelig en hel haug med uoffisielle greier. Drama og tenåringskriser og verdensproblemer og fryktelig mye sladder… et eneste langt kaos med hvem er sammen med hvem i dag, hva sa egentlig hu til hu andre, hvem henger med hvem i friminuttet og hvor langt nedi 501-buksa skal ballgenseren stappes denne uka? Jeg kjenner ikke noe behov for å uttrykke noe som helst mer konkret om dette akkurat i dag. Men hva sa egentlig lærerne?
«Ladies and gangsters!» Var den faste morgenhilsenen fra kontaktlæreren på ungdomsskolen på vei inn gjennom klasseromsdøra. Han valgte å møte ladiene og gangsterne med et smil hver dag. Godt jobba!
Jeg husker egentlig kun to andre ting: «nå får di faan skjæra meg holde kjeften på døkk!» var det en annen lærer som brølte. Sikkert ikke bare en gang og garantert helt fortjent. Den gangen også. Og det virket. I alle fall der og da. Selv om pedagogikken bak utspillet ikke er helt klinkende klar.
Den andre jeg husker er han som ble så forbanna at han kylte nøkkelknippet i pulten så det sang. Jeg husker ikke hva han sa. Men han var lærer i det spenstige valgfaget maskinskriving! Touchmetoden satt atskillig bedre etter det nøkkelknippet. Pedagogisk teori også her ukjent.
Og det er i grunn godt med alt som er unnagjort. Ungdomsskolen og slikt!
Å ansiktsløfte seg frisk.
I dag er en sånn dag. En dag der alle midler må tas i bruk.
Jeg jobber for tiden med å bli frisk. I alle fall så brukbar som det er mulig å bli. Helt frisk og i orden blir jeg aldri, jeg har skjønt det, men i alle fall friskere! Det er et litt diffust, men både oppnåelig og ganske motiverende ord. Og ikke minst en ufattelig viktig jobb!
Så da jobbes det mot å bli friskere. En viktig del av den jobben er fysisk trening. Ei trening jeg ikke alltid er så motivert for, i alle fall ikke når den foregår innendørs. Og alt i skroget skriker: «la meg være i fred!» Slik som i dag som altså er en sånn dag. En dag der jeg bortimot bokstavelig talt må hale og dra meg sjøl etter nakkehåra for å gidde å begynne. Hele skroget stritter imot. Kraftløs, svimmel og kvalm på en gang. Kan bli handlingslammet av mindre.
Men: «det skjer ikke noe før du begynner», så her var det bare å iføre kroppen egnet utstyr og ikke minst dagens ultimate hjelpemiddel: nemlig hårstrikken! Fin å bruke til nakkehårdraing. Allerede på 80-tallet forsto vi altså at en helt ordinær strikk av type som anvendes i hår kunne fungere som ansiktsløftning! Fantastisk. Det gjelder bare å plassere den så høyt oppå planeten og så stramt at både øyenbryn og ikke minst kråketær får et solid løft. Altså området mellom hårfestet og øyenpartiet. Tinningen. Der det kan dannes kråketær, har jeg hørt. Godt en kan ta i bruk gammal kunnskap på et tidspunkt i livet der man faktisk har bruk for den. Ser ikke bort fra at jeg også ble et par millimeter høyere etter å ha iført meg strikken i dag. Såpass stram, ja.
Så i dag løftet hårstrikken både ansikt og treningsmoral slik at undertegnede klarte å svette litt og fikk kjørt både lår og biceps såpass at det svir. Og når uttøyinga må ta en pause rett og slett fordi utøveren (altså meg) flirer så høyt og ukontrollert at all kroppskontroll fordufter, så ble vel økta rimelig vellykket. Takk for podcast som effektivt trimmer magemusklene og får skroget til å glemme at det egentlig ikke ville, om ikke annet.
Nå restitueres det på sofaen. Uten hårstrikk. Ansiktsløftning over tid fører nemlig til hodepine. Så jeg får nok være som jeg er, bare litt friskere!
Lykken for meg er:
Å ha en partner in crime eller to å henge (bokstavelig talt) med når behovet kommer over en.
Å finne og rigge en bortimot perfekt camp for natta etter å ha maktet å bære egen sekk fra bilen.
Å innta god mat og godt drikke med både utsikt og godt selskap.
Å stirre inn i solnedgangen.
Å ha med seg ved- og fyringsansvarlig som ikke skyr noen midler for å finne egnet materiale å fyre med.
Å ha et varmende og mentalt tilfredsstillende bål å stirre inn i.
Å ha lue og ullstillongs døgnet rundt.
Å våkne varm og tilfreds av ekornlek over hodet en helt vanlig fredag i september.
Takk for turen. Lag deg en god dag. God helg!
Intervalluteligging.
Ja, herved innføres enda et nytt begrep. Bloggverdenens privilegie. Å innføre ord og formuleringer som muligens ikke er så grammatisk korrekt. Intervalluteligging. Må da passe ufattelig bra i forbindelse med undertegnedes andre utenatt i Friluftslivets uke.
Det er fint med tradisjoner. 10.september 2016 startet en ny. Og 10.september 2020 følges den opp. Samme sted, samme dato og samme strålende selskap. Teltet er derimot byttet ut med hengekøye. Trendy ska’re værra.
Muligens. En smule langt intervall, jeg er veldig klar over det. Og det er nok spesielt her det er potensiale for forbedringer. Men tradisjon er tradisjon.
Med pågangsmot, rikelig med god mat og godt drikke og relativt fornøyd med selskapet går vi akkurat nå i gang med andre runde. Undertegnede er meget fornøyd med selskapet, altså. Begrepet relativt er enten kun ironisk, eventuelt for å ta høyde for at det er minst to meninger om saken. Uteliggernatt nr 2. Forhåpentligvis i en rekke. Og etterhvert med noe kortere intervaller får vi tro.
Intervalluteligging.
Lett på tråden.
«Abonnenten har slått av eller kan ikke ta telefonen akkurat nå. Legg igjen beskjed etter pipetonen.» Nå har jeg fått dette svaret så mange ganger at jeg allerede legger på etter «ab…». Legge igjen beskjed? Ånei! Men jeg burde antakelig vrælt «Ring meg!!!» Lette på tråden kan de vel i alle fall ikke beskyldes for å være.
For oss som minnes telefon med skive som måtte dreies rundt til alle nummerne var slått og som også minnes at retningsnummer var noe nymotens som kom. For slike som meg med andre ord. For oss kan det være artig å se minner etter gamle telefonlinjer. Vi vet jo hva telefonstolper og telefonledning er og vitsen med dem og vi kjenner begrep som telefonbord, telefonbok og telefonkatalog. For ikke å snakke om telefonkiosk…
Artig da å ta bilde av gamle telefonbokser brukt av tømmerfløtere langt til skogs. Ta bilde med smarttelefonen selvfølgelig.
Koma.
Eller mer korrekt: grønnsakskoma.
Fredag morgen kom en veldig hyggelig overraskelse. Jeg hadde vunnet en stor pose ferske grønnsaker fra Fredheim gårdsbutikk. Kortreist, ferskt og velluktende.
Hittil har følgende retter blitt tryllet eller eventuelt tvunget fram på mitt kjøkken:
-grønnkålchips
-grønnsaker og dip
-gratinert blomkål og brokkoli
-blomkål- og brokkolisuppe
-grønnsakswok med kylling
I woken fikk gevinstgrønnsakene følge av både gulrot, squash, salatløk og brekkbønner fra egen hage. Nå gjelder det bare å ikke havne i grønnsakskoma. Aldri hørt om det? Ikke sikkert du er disponert for slikt du, vet du.
Jeg derimot. Grønnsakskoma opptrer når en eter grønnsaker, og stort sett ikke noe annet, får vondt i magan og blir svimmel og generelt kraftløs. Helt sikkert en bivirkning av å slutte for brått med cheesedoodles og sjokkis. Ikke no’ vegetarianer og enda mindre veganer hu her med andre ord. Må kombinere. Eller havne i grønnsakskoma…..
