Je vil egentlig itte gi nå særlig oppmerksomhet tel folk som tala tull og rakke ned på andre som er ænnsles enn dom sjøl. Men nå kæn je bære itte læ vara!
Je tala dialekt. I ælle fæll før det mæste. Je har vøksi opp langt tel skogs her på dæ dom kælle indre østlændet og tala Hedmarking. Je seie æltså både «je» og «itte». Slik som n’Sigbjørn Johnsen gjør.
Skriftspråket mitt, lært på skolen, er derimot bokmål. Og av rent praktiske årsaker går jeg derfor nå over til å skrive det jeg kan. Bokmål. Autokorrekt’en på pc’en min setter nok også pris på det.
Skriftspråk er noe annet enn talemål. Jeg vet egentlig bare om et «folkeslag» her i landet som skriver på dialekta si. I alle fall etter Prøysen-tida. Alf, altså. Det er trøndere. Jeg innbiller meg at de skriver bokmål i mer offentlig og «seriøs» sammenheng, men på sosiale medier, sms og slikt så går det mye i trøndersk har jeg sett.
I min scrolling rundt på diverse nettaviser her om dagen så oppdaget jeg altså at enkelte klarer å bli både provosert og direkte dårlig av dialekt. Sanna Saromaa, de som ikke har hørt om ‘a får spandere på seg et google-søk, mente i en kronikk at dialekter var noe tull som vi snarest burde slutte med.
Her er kronikken: http://www.vg.no/nyheter/meninger/i/dlXGLz/dialekter-er-djevelens-verk
Få det bort, mener hun. I alle fall i det offentlige rom. Spesielt i NRK og slikt. Dialekt var komplett umulig å forstå, både for innvandrere slik som henne, og for folk fra andre deler av landet. Dessuten var det stygt. Hun påsto at hun fikk migrene av dialekt fra Jæren og at «totensk» med innslag av «itte» og liknende var noe av det verste hun hørte. Jeg har til gode å høre noen snakke «totensk» så det har jeg ingen formening om. Totning, derimot, det har jeg hørt en del av. Der sier de «itte» og «je» og i Ringsaker, der nevnte Sigbjørn kommer fra, sier de «peeng» også. Akkurat som meg.
Da Sigbjørn snakket om «peeng» på stortinget så hørte jeg aldri at det var noen som var i tvil om at han faktisk snakket om penger. Folk forsto det han sa, gitt. Muligens samtlige bortsett fra Sanna da. Hun syns dialekt er umulig å forstå, og regner med det gjelder for alle andre også. Det kan jeg prinsipielt være enig i. Men jeg tror bestemt det handler om vilje. Ikke nødvendigvis evne. Det hender jeg må forklare at jeg mener svale når jeg sier «sulu». Og det gjør jeg selvfølgelig! Jeg snakker dialekt i jobb også, jeg. Og de jeg jobber med og for skjønner hva jeg sier. Eller så spør de. Det er snakk om at de fleste av dem er under 6 år. Og de har heldigvis vett på å spørre. De er i en alder da de jobber med å forstå hele tida. Og de VIL forstå! Det kan kanskje Sanna og en del andre folk lære litt av?
Så langt i sine bekymringer om dialektbruk så har Sanna noen poenger. Å forstå hva den andre mener er bra for god kommunikasjon. Men når hun i samme åndedrag, eller avsnitt i kronikken, sidestiller det å snakke dialekt med å være mindre opplyst og resultat av innavl…ja da mister hun dessverre det lille hun kunne hatt av troverdighet. I alle fall så kjenner jeg at jeg detter av. Og jeg begynner å si «itte» både oftere og høyere av ren skjær trass!
Jeg er redd Sanna kommer til å få det som hun vil. I alle fall hvis hun er tålmodig. Jeg tror ikke jeg har hørt avleggeren bruke ordet «itte» noen gang. I alle fall ikke etter at hun var sju år! Der går det i tilnærmet bokmål. Både skriftlig og muntlig. Det er nok ganske vanlig. Slik sett så trodde jeg kanskje at det med dialekt, i alle fall i disse traktene, var et utdøende fenomen. 17.mai opplevde jeg derimot å overhøre en samtale mellom 3-4 unge karer fra bygda og bygdene rundt. Så bred dialekt som de gutta hadde er det lenge siden jeg har hørt! Sanna hadde sikkert ikke fattet et ord av det de sa. Hun måtte nok ha lagt seg litt nedpå etterpå, muligens etter å ha tatt seg en grundig dusj, for å få vasket av seg spor av innavl.
Det hender jeg ser innslag i riksdekkende tv-kanaler der jeg må bruke hue for å fatte hva de snakker om. Uansett hvilken dialekt de har. Det tror jeg er sunt for meg. Uansett så er det innholdet i det de sier som avgjør om de har noe å fare med, tenker jeg. Ikke språket eller dialekten. Det kan kun anspore meg til å høre ekstra godt etter slik at jeg er sikker på å få med meg det som blir sagt. Vi har godt av å høre mangfold, det utfordrer oss. Og skjønner jeg ikke så er jeg heldigvis i stand til å undersøke. Google for eksempel. Innavl til tross.
Nå skar je drekke en kaffeskvulp, tenkje je. Smaka det sulumig så kæn det hende je lyt bruke meg på kaffemaskina å…itte bære på a Sanna!
Go’ tossda!
Da min mor kom fra et sted på vestsiden av Randsfjorden og til storbyen på Hønefoss på 1950 tallet forsvant dialekten raskt. Det var påkrevd.
Heldigvis har vi kommet lengre siden den gang.
Så hold på dialekten i talespråket.
På gamle tv-innslag så kan vi tydelig se forsøk på å snakke riksmål hos intervjuobjekter. Det både ser og høres ofte ganske oppstyltet. De fleste av oss snakker vel best og tydeligst om vi bruker dialekten vår.
Ja litt dialekt må man ha, og ofte så blir det bokmål når en skal skrive. Jeg har sett at jeg bruker noen dialektord når jeg blogger, men det er ikke så mange av dem. Minste avkommet snakker nesten kav Oslo beste vestkant, hun synes dialekt er stykt. Men de to eldste snakker nesten like bredt som meg. Jeg har også lagt merke til at trøndere skriver mye trøndersk i sosiale medier og sms. Egentlig er det ei fin dialekt synes jeg. Det er mange fine dialekter, like mange som det er uforståelige dialekter. Det vil være synd om dialektene forsvinner. De blir vel borte sakte, men sikkert som håndskrevne notater blir. “unger” i dag skjønner knapt håndskrift, særlig om det er noen løkker på dem.
Jeg skriver nok også en del ekstra a-endinger og noen dialektord i blogg og andre uformelle skriverier. For ei lita stund sida skulle jeg levere en fagtekst som skal publiseres. Da diskuterte jeg og redaktør min bruk av dialektord og a-endinger. Jeg endte med å beholde de, da teksten kjentes mer “min” på den måten. Redaktøren var heldigvis enig.