Dagens treningsøkt er unnagjort. Tidlig bestemte småbrukeren at dagens økt skulle være matnyttig. Altså min økt. Og bokstavelig talt. Så i dag ble det gummistøvler og arbeidshansker i stedet for treningstights og joggesko. Slik må det være når potetene skal i jorda, og når energien må finfordeles og prioriteres. Dermed ble det ørlille som var av energi brukt på ei økt i potetåkeren i dag. Det var ikke mer å hente ut av hu her, så det ble i grunn det hele.
Jeg fikk til og med kjørt litt firhjuling. Det er gøy. Artigere enn manualer og ellipsemaskin uansett….
Potetene er i jorda. Da er det håp om mange gourmetmiddager framover også. Fint med en småbruker til slikt. Både til potetproduksjon og annen selvberging, og ikke minst til bearbeiding av selvdyrket grøde til gourmetopplevelser. Han er god til slikt! I går ble det hjemmelaget gnocchi. Småbrukerstyle. Jeg lagde pesto, altså. Jeg får da til såpass. Men poteter og småbruker må til.
Energiøkonomiseringen fører også til at jeg denne pinsen planlegger tur med uteovernatting til den, ifølge yr, aller mest regntunge natta på hele pinsehelga. Slik må det bli da den ene dagen krever energi til jobb og den andre til restitusjon og potetsetting. Da ble det bare regnværsdagen igjen. Men jeg gleder meg uansett. Dessuten så har verdens beste turfølge meldt seg på og da kan det i grunn regne så mye det vil. Gapahuk og tarp er forventet å holde oss passe tørre. Og det er heldigvis snakk om folk som har vett på å bringe «frostvæske» nok til eget bruk slik at ingen risikerer alvorlig nedkjøling.
For oss med ekstra behov for energiøkonomisering så er ovale helger gull. Da rekker vi nesten å få til det samme som andre folk fikser på en fredagsettermiddag….
Småbruker, aka potetbonde, med hesteredskap på firhjuling.
Je vil egentlig itte gi nå særlig oppmerksomhet tel folk som tala tull og rakke ned på andre som er ænnsles enn dom sjøl. Men nå kæn je bære itte læ vara!
Je tala dialekt. I ælle fæll før det mæste. Je har vøksi opp langt tel skogs her på dæ dom kælle indre østlændet og tala Hedmarking. Je seie æltså både «je» og «itte». Slik som n’Sigbjørn Johnsen gjør.
Skriftspråket mitt, lært på skolen, er derimot bokmål. Og av rent praktiske årsaker går jeg derfor nå over til å skrive det jeg kan. Bokmål. Autokorrekt’en på pc’en min setter nok også pris på det.
Skriftspråk er noe annet enn talemål. Jeg vet egentlig bare om et «folkeslag» her i landet som skriver på dialekta si. I alle fall etter Prøysen-tida. Alf, altså. Det er trøndere. Jeg innbiller meg at de skriver bokmål i mer offentlig og «seriøs» sammenheng, men på sosiale medier, sms og slikt så går det mye i trøndersk har jeg sett.
I min scrolling rundt på diverse nettaviser her om dagen så oppdaget jeg altså at enkelte klarer å bli både provosert og direkte dårlig av dialekt. Sanna Saromaa, de som ikke har hørt om ‘a får spandere på seg et google-søk, mente i en kronikk at dialekter var noe tull som vi snarest burde slutte med.
Få det bort, mener hun. I alle fall i det offentlige rom. Spesielt i NRK og slikt. Dialekt var komplett umulig å forstå, både for innvandrere slik som henne, og for folk fra andre deler av landet. Dessuten var det stygt. Hun påsto at hun fikk migrene av dialekt fra Jæren og at «totensk» med innslag av «itte» og liknende var noe av det verste hun hørte. Jeg har til gode å høre noen snakke «totensk» så det har jeg ingen formening om. Totning, derimot, det har jeg hørt en del av. Der sier de «itte» og «je» og i Ringsaker, der nevnte Sigbjørn kommer fra, sier de «peeng» også. Akkurat som meg.
Da Sigbjørn snakket om «peeng» på stortinget så hørte jeg aldri at det var noen som var i tvil om at han faktisk snakket om penger. Folk forsto det han sa, gitt. Muligens samtlige bortsett fra Sanna da. Hun syns dialekt er umulig å forstå, og regner med det gjelder for alle andre også. Det kan jeg prinsipielt være enig i. Men jeg tror bestemt det handler om vilje. Ikke nødvendigvis evne. Det hender jeg må forklare at jeg mener svale når jeg sier «sulu». Og det gjør jeg selvfølgelig! Jeg snakker dialekt i jobb også, jeg. Og de jeg jobber med og for skjønner hva jeg sier. Eller så spør de. Det er snakk om at de fleste av dem er under 6 år. Og de har heldigvis vett på å spørre. De er i en alder da de jobber med å forstå hele tida. Og de VIL forstå! Det kan kanskje Sanna og en del andre folk lære litt av?
Så langt i sine bekymringer om dialektbruk så har Sanna noen poenger. Å forstå hva den andre mener er bra for god kommunikasjon. Men når hun i samme åndedrag, eller avsnitt i kronikken, sidestiller det å snakke dialekt med å være mindre opplyst og resultat av innavl…ja da mister hun dessverre det lille hun kunne hatt av troverdighet. I alle fall så kjenner jeg at jeg detter av. Og jeg begynner å si «itte» både oftere og høyere av ren skjær trass!
Jeg er redd Sanna kommer til å få det som hun vil. I alle fall hvis hun er tålmodig. Jeg tror ikke jeg har hørt avleggeren bruke ordet «itte» noen gang. I alle fall ikke etter at hun var sju år! Der går det i tilnærmet bokmål. Både skriftlig og muntlig. Det er nok ganske vanlig. Slik sett så trodde jeg kanskje at det med dialekt, i alle fall i disse traktene, var et utdøende fenomen. 17.mai opplevde jeg derimot å overhøre en samtale mellom 3-4 unge karer fra bygda og bygdene rundt. Så bred dialekt som de gutta hadde er det lenge siden jeg har hørt! Sanna hadde sikkert ikke fattet et ord av det de sa. Hun måtte nok ha lagt seg litt nedpå etterpå, muligens etter å ha tatt seg en grundig dusj, for å få vasket av seg spor av innavl.
Det hender jeg ser innslag i riksdekkende tv-kanaler der jeg må bruke hue for å fatte hva de snakker om. Uansett hvilken dialekt de har. Det tror jeg er sunt for meg. Uansett så er det innholdet i det de sier som avgjør om de har noe å fare med, tenker jeg. Ikke språket eller dialekten. Det kan kun anspore meg til å høre ekstra godt etter slik at jeg er sikker på å få med meg det som blir sagt. Vi har godt av å høre mangfold, det utfordrer oss. Og skjønner jeg ikke så er jeg heldigvis i stand til å undersøke. Google for eksempel. Innavl til tross.
Nå skar je drekke en kaffeskvulp, tenkje je. Smaka det sulumig så kæn det hende je lyt bruke meg på kaffemaskina å…itte bære på a Sanna!
Go’ tossda!
Lurer på om noen bør sende en utgave av denne til Sanna? Tipper det fins mange liknende konsepter rundt omkring i landet, så det kan bli et innholdsrikt bibliotek. Men ikke send dere på Jæren da: vi ønsker jo ikke migreneanfall på noen.
Endelig er dagen over. Det er dagen derpå. Utstillingsvinduet er lukket. Du kan trekke et lettelsens sukk.
I dag, 18.mai, kan du gå tilbake til å være bare helt vanlig ensom. Du kan være det uten press. Det er trygt å åpne sosiale medier. Det er ikke noe stress å lese nettaviser. Det er trygt å skru på tv-en også om du skulle få behov for det.
Matbutikken er åpen som vanlig og alle har lagt ansiktet tilbake i passe hverdagsgretten-folder, så du trenger ikke late som du er smørblid når du møter komplett ukjente. Du trenger ikke være flau fordi du går i joggebukse heller. I dag fins det flere ustrøkne å se.
I dag er det ingen, i alle fall veldig mye færre, som akker og åjer seg over at det regner. I dag kan vi nemlig kle oss etter været igjen…
Du overlevde gårsdagen. Du tok deg gjennom det. Kanskje uten æren i behold. Kanskje du felte en tåre eller flere. Kanskje du prøvde. Kanskje du lot som? Kanskje du ga f…? Kanskje du ikke fikk det til. Kanskje livet ditt er annerledes om et år. Kanskje du da er en av de heldige som tilhører en kohort?
Du trenger ikke fire glass bobler på balkongen på nasjonaldagen for å være noe. Du trenger ikke være midtpunktet i en polert vennegjeng. Du trenger ikke 17.maibuffet og verdens mest spektakulære kake. En is trenger du kanskje…Var ikke dagen din instagramvennlig, sier du? Det spiller ingen rolle. Du er god nok!
Til deg som feiret: det er ok. Jeg håper du hadde en strålende dag. Hvil ut og gjeninnta hverdagen i dag.
Til deg som ikke feiret men kanskje aller mest prøvde å gjemme deg: Det er ok. Jeg håper du har det bra i dag. Hvil ut og lag deg en god hverdag!
Takk til martinehalvs som satte ord på utenforskapen for et drøyt år siden her:
Endelig ble det 17.maitog på småbrukeren! Det måtte en pandemi og et lokalt og «ænnsles» initativ til for at det skulle bli en realitet. Med bittelitt oppfordring og mildt press fra undertegnede, så lykkes vi altså i det herrens år 2021.
Småbrukeren har i dag deltatt i sitt aller første 17.maitog på 36 år. Ikke siden han trådte sine småsko på barneskolen har det skjedd. Men i dag har han og jeg, og selvfølgelig småbrukets erværdige 68-modell, deltatt i bilkortesje. 17. maitog. Undertegnede har viftet med flagg og ropt hurra.
En på 53, en på 48 og en på 47. Katta på 0,9 fikk ikke være med. Det fikk ikke husets eldste heller: en 64-modell måtte stå igjen på småbruket i år da bremsene den er utstyrt med har rett som det er har tilløp til egen vilje. Den får være med en annen gang når bremsene ikke står på hele tida.
Vi har spist 17.maivafler og etterpå blir det eggerøre og spekemat. Og en selvbrygget variant av flytende kornblanding, selvfølgelig.
Lag deg en god 17.maiettermiddag. Ingenting er så gæernt at det ikke er godt for noe…og en pandemi kan altså lure en småbruker med i 17.maitog eter 36 år!
Dagen før dagen. Jeg vet at den omtalen som regel handler om lille julaften. Men mange bruker begrepet om 16.mai også. Dagen før nasjonaldagen. Dagen da bunaskjorter og flagg skal strykes. Have mercy. Og dagen da alt skal forberedes, inkludert champagnefrokoster og unger i finstasen samt familiemiddager og partystemning hvor du enn snur deg. Vel, nok om det!
16.mai er en flaggdag uansett. Først til 27. På denne dagen for 27 år siden startet småbrukeren og friluftsheidi sitt liv sammen. Det vil si at vi begynte å henge sammen mer regelmessig og offentlig. Det hele startet bittelitt noen måneder før, men siden friluftsheidi var opptatt med sitt og småbrukeren skulle reise til andre siden av kloden, så tok det hele litt tid….
Det har jo nå tatt 27 år. Noen har sagt at det ikke er noe vits i å være sammen på grunn av at man har en fortid sammen. Man skal være sammen fordi man har en framtid sammen. Det er jeg enig i. Det handler jo om å skape denne framtida sammen. Men samtidig så mener jeg bestemt at det vil være en stor feiltakelse å undervurdere de 27 åra med liv, når framtida skal planlegges og leves. Ingen av oss klarer å leve historieløst.
Dagen ble feiret på skogstur. På historisk grunn, vil jeg påstå.
Småbruker og historie…historisk småbruker….småbrukerhistorie…whatever….
Det kan diskuteres om det er trass eller mangel på fantasi som har gitt oss disse 27 åra. Vi får se da, vettu, om det blir 27 til! Men uansett: gratulerer til småbrukeren! Og gratulerer til meg!
Så over til 22. Favorittkusina, Sina, er 22 år i dag! Altså ikke min kusine, men avleggeren sin. Hun rakk å bli 22 før avleggeren. Sånn har det jo vært i 22 år.
Å ha et «syskjenbån på Gjøvik» som Prøysen sang, eller i Elverum da, har vært avleggerens dont i 22 år. Sånn går det når mora endelig syns det passer å bli besvangret, det vil si på tjukka, men i samme åndedrag får beskjed om at det er jaggumeg lillesøstra også! Med 2 dagers klaring på termin var det bare å bli sprengtjukke i kor. Friluftsheidi ble tjukkest. Og som vanlig, tregest.
Og så: «se hva som skjer?». Det resulterte altså i kusine 16.mai! Hurra for Sina som er 22 år i dag! Vi er stolte av deg, kusina! Du er ei stjerne!
Kusine på 22 til høyre. Avlegger på 21 år 11 måneder og 16 dager til venstre.
Gratulerer med 22 og gratulerer med 27! Og gratulerer med dagen til alle som slipper å stryke bunadskjorte i dag, siden pandemi har avlyst tradisjonell feiring for andre år på rad. Gratulerer til alle dere som har strøket skjorta allikevel. Gratulerer til alle som har bursdag. Gratulerer til alle som orka å stå opp!
Tips til kusiner på 22 eller andre….etter 27 år KAN det være en fordel å huske å kjøpe blomstene sine sjøl….
Eller i alle fall tomt. Her i kommunen gror det godt. Spesielt på denne tida av året. Det pløyes, møkkes og sås. Og det blir mer og mer lysegrønt rundt oss. Fruktbart er det i jordbrukskommunen.
Og vi har verdens største sædcelle. I alle fall får vi den snart. Den kommer fra Kina.
Men den er sædcella ingen vil ha. Ordføreren vil ha den ved E6. Da er det jo flest mulig som får se den. Stedet heter Uthus. Sædceller i uthus har nok vært et relativt vanlig konsept her omkring i generasjoner. Så slik sett skulle det være midt i blinken. Men Statens vegvesen vil ikke ha det. De er redd forbipasserende kommet til å stimle sammen rundt cella i uhorvelige mengder, og det vil de ikke ha noe av.
Kunstneren, Linda Bakke, som foruten sædceller, lager sølvelger og annet moro, vil ha cella på torget ved rådhuset. Det er det torget småbrukeren pleier å selge juletrær fra. Sædcelle i buska blir det vel da….hau!
Opposisjonen er på banen. De vil, hold deg fast, plassere sædcella på Kåterud…. det heter faktisk det.
Det kommer ikke noe nytt i innlegget på denne bloggen i dag. Jeg opplever at regjering med statsminister i spissen uttaler seg så inni hampen kunnskaps- og respektløst til de som skal produsere den maten vi så gjerne vil ha. Tror du virkelig at vi spiser sukkertøy og smågodt til middag, Erna? Jeg benytter heller anledningen til å gjenta egne ord samt dele en kronikk fra noen som har atskillig mer greie på det hun snakker om. Nemlig Live Svalastog Skinnes.
Kulturlandskap i solnedgang. Utsikt over jordbruk…
Du, ja akkurat du ja. Du bør definitivt bry deg om jordbruksoppgjøret. Fordi:
Så lite som jeg driver med for tida, så skulle det ikke være mulig å slumpe til å gjøre noe som helst som er kriminelt. I alle fall ikke som må etterforskes. Da er det jo på sin plass å ha en kropp som sysselsetter både den ene og den andre delen av i alle fall helsevesenet vårt. Der er det rom for både undersøkelse og etterforskning:
Kunst fra gramho.com
Siden dette skroget de siste åra mer og mer har kjørt sitt eget noe forvirrede og uønskede løp, og de som undersøker slike ting ikke har konkludert på alle områder, så må det altså etterforskes. Den ene og den andre og på rekke og rad har de undersøkt, hatt teorier, klødd seg i huet, røntgenfotografert, tøyd, bøyd, brettet og fundert. Noen konklusjoner er landet andre er fortsatt uavklarte. Heldigvis er både jeg som eier og lever i skroget og flere av fagfolka såpass preget av trass, at saken i alle fall foreløpig ikke er henlagt. Så i dag skulle altså hofta utsettes for enda en runde etterforskning. På tredemølle. Det visste både fagfolka og jeg at ikke kom til å foregå smertefritt. Fagfolka lurte på om jeg virkelig ville det. Utvilsomt: ja! Selv om jeg har holdt meg unna slike innretninger i flere år rett og slett fordi jeg vet hvordan høyresida reagerer på slik moro. Roterom, les skavanker, blir ikke borte om døra lukkes.
Så får vi se om etterforskningen kan føre til noe som virker. Det er jo mulig jeg blir satt inn. Muligens på vann og brød. Og brød er jo godt. Håper det er nybakt. Foreløpig er det ikke konkludert med noe annet enn at det er noe som ikke er riktig (du sier ikke det!) og at det er noe litt pussig med reflekser og nevrologi på slagsida. Videre etterforskning er planlagt til uka. Småbrukeren har foreslått nødslakt. Eventuelt amputasjon av alt «åvå åkla» (se bilde over), altså alt ovenfor anklene… Det må være ekte kjærlighet!
Når jeg tenker meg om så er det vel større sjanse for at etterforskningen som er planlagt på fredag fører til innsettelse….da er det nemlig huet som skal til pers! Utsida mest, håper jeg. Men man vet aldri. Etterforskere kan visst være fryktelig grundige!
I følge kjerringtanker.blogg.no så har jeg litt klokskap å gå på. Det kan være lurt når huet skal etterforskes… Takk for gode ord!
