Da jeg var liten, i betydningen barn og tenåring, og utsatte meg selv eller ble utsatt for konkurranser som foregikk på tid så var det spesielt en type konkurranse jeg mislikte sterkt. Idealtid. Den formen for konkurranse så jeg ingen mening i. Å først skulle gå en runde på ski, eller løpe en runde, og så gjøre det samme en gang til, på så nøyaktig som mulig samme tid…det passet ikke meg. Det var jo ikke engang om å gjøre å få det til så fort som mulig! Og for meg var jo det hele vitsen med konkurranse. Komme først og være raskest. Sjarmerende. Men altså: idealtid. Tullekonkurranse.
Å strikke sokker kjennes litt på samme måte. Først så strikker du en. Det går ganske fort og i alle fall telles det både centimeter, masker og mellomrom mellom felling såpass intenst at det kjennes ut som det går fort. Endelig ferdig, fornøyd med produktet, klapp på skuldra og mestringsfølelse…nei da må du jaggu meg gjøre det en gang til! Det er liksom ikke så stas med en enslig sokk! Så da er det bare på’n igjen.
Jeg er skikkelig fornøyd med eneren. Det er min aller første. Jeg har strikket en del opp i gjennom, men aldri sokker. Nå trenger jeg flere, og tenkte og gjorde som Pippi: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg helt sikkert til». Jeg fikk til. Riktignok satt jeg en hel kveld og strikket hæl helt etter egen logikk og etter å ha sett på andre sokkepar jeg eier. Den hælen måtte jeg selvfølgelig rekke opp igjen. Men da jeg fikk plukket opp maskene fra restene av sokken, og fulgt ei eminent oppskrift tilsendt av ei venninne som skjønte at slikt noe var på sin plass, så ble det hæl! Da vet jeg det. Det er lurt med oppskrift. Denne var av typen «få det inn med teskje». Gå ut fra at strikkeren ikke skjønner noe som helst av seg selv (helt sant. Det vil si ekstremt detaljert, og jeg skjønte prinsippet.
Da er det bare å strikke nummer to. Og jeg skal følge oppskrifta. Nesten da. Er jeg heldig så likner den på den første. Det skal strikkes på idealtid. Idealstrikking.
Eneren.
Det er jeg helt enig i. Jeg har aldri strikket sokker heller, det blir bare en og den andre er ikke samme størrelsen, så det har jeg gitt opp. Skal jeg strikke genser så må jeg starte med armene, ellers blir det bare en vest. Nei idealtid er det ingen mening med. Jeg har vel egentlig gitt meg med å konkurrere i det hele tatt, for jeg er en fryktelig dårlig taper.
Jeg får prøve å få til et par av de sokkene. Satser på at oppfølgeren blir lik nok eneren. Jeg har et konkurranseinstinkt som nok med fordel kunne jekkes ned et par hakk, så heldigvis er det lenge siden jeg har gjort noe som helst som innebærer for eksempel startnummer… Idealtid eller ikke 😉
hahaha
Ja jeg strikket mye sokker da jeg var mye mindre….. barneskole??? Når jeg lærte å strikke… mye sokke-strikk liksom – så det har jeg aldri gjort igjen senere i livet 😀 Men jeg har det jo litt slik med gensere jeg strikker da… når ene ermet er ferdig så må jo det strikkes enda et erme… for man kan ikke gå med genser og bare EN erme… 😀
Fin sokk du har strikket da!
Takk for det. Veldig fornøyd med sokken. Spesielt siden det var prototypen 🙂