Jeg er stadig på jakt etter å holde skroget i såpass bra form at det går an å leve med det. Skroget altså. Dermed trenes det. Og når jeg, som jeg pleier, kjører intervallene mine på elipsemaskina så må jeg ha en viss form for underholdning til. Ellers blir det rett og slett alt for kjedelig. Jeg motiveres ikke akkurat til å ta i noe ekstra når jeg stirrer rett inn i en vegg, for eksempel.
Men med underholdning så er jeg som ikke er noen stor forbruker av streamingtjenester henvist til Nrk sin nett-tv, for eksempel. Og da aller helst en eller annen dokumentar. Gjerne en serie. Nå har jeg sett på «Tandemeventyret». En sprek gjeng med ekstra utfordringer som sykler til Nordkapp. Og akkurat slikt blir jeg rimelig motivert av.
I den siste episoden kom det et utsagn som jeg umiddelbart kjente meg igjen i. Det handlet om «å vinne over komfortsona» si. Noe en av deltakerne så flott klarte å sette ord på. Og jeg kjente meg igjen, gitt. For meg handler det om å vinne over komfortsona. Og aller helst å utvide den!
Jeg har de siste årene ofte sagt at «jeg må av og til krysse grensa for å finne ut hvor den går». I betydningen krysse grensa for hva jeg egentlig klarer og hva jeg mener er mulig å få til med mitt skrog som er full av MS og fatigue og kreftkontroller og rått og røti! Jeg tenker at turen til Glittertind i september var av den typen. Langt over grensa egentlig. Og dermed «falt» jeg veldig for utsagnet om å vinne over komfortsona.
Det frister nemlig ikke å bli værende i akkurat denne komfortsona so jeg har nå. Ikke er den særlig komfortabel. Og i alle fall ikke stor. De siste par månedene har det dessuten kjentes ut som den er i ferd med å krympe enda mer.
Dermed er jeg fristet til å kjøre på med enda mer trening. Rett og slett fordi trening er det eneste som kan likestilles med medisin når det gjelder bremsing av multippel sklerose. Som fagfolket sier. Og som er mitt halmstrå så lenge jeg ikke er egnet for medisinering. Dessuten så tipper jeg oddsen er rimelig lav for at trening har mindre uønskede bivirkninger enn bremsemedisiner har. Eller; fristet….det er jeg vel ikke akkurat. Fatiguen tilsier ikke slike utskeielser.
Nå lurer jeg rett og slett på hvordan jeg skal klare å gjøre som Thomas i Tandemeventyret. Nemlig vinne over og gjerne utvide komfortsonen. Det hadde vært fint om komfortsonen hadde vært en smule mer komfortabel også, vil jeg påstå.
Jeg tenkte på det på dagens søndagstur. Som var tung. Og varm. Og gjorde vondt. Vondt i skrotten, men ganske ålreit i hodet. Selv om det kjennes ut som komfortsonen krever kortere og kortere turer. Dagens tur var overraskende ukomfortabel egentlig. Til å skulle være helt innafor. Sånn egentlig. Jeg krysset ikke grensa i dag. Trur eg. Så dermed vet jeg ikke akkurat hvor den går for tida. Det er ikke engang sikkert det er tida for å finne det ut heller 😉.
Men jeg gikk en ny sti. For meg i alle fall. Og kom til en ny og vakker plass. Så slik sett så er «sonen» utvidet. Uansett om det var direkte komfortabelt eller ikke.
Mer om Glittertind-turen blant annet her: https://friluftsheidi.blogg.no/ett-skritt-av-gangen.html
Hei Heidi! Synes dette var godt og motiverende skrevet! Som du skriver «jeg må av og til krysse grensa for å finne ut hvor den går», og det er jo nettopp det som kan være så vanskelig for så mange mtp konsekvensene av å gå for langt. Flotte bilder også – som virkelig gjør at en får lyst til å dra på tur! Stå på videre!
Takk for det og takk for tilbakemelding 🙂 Det planlegges turer for fullt nå, så grensene skal nok utfordres denne sesongen også 😉