Denne helga ble den perfekte tjuvstart. Det er vår og sola varmer og snøen er mer eller mindre smeltet rundt huset. Jeg for min del tror fortsatt det er en «juksevår» eller «lurevår». Jeg tipper vi vil oppleve både kulde og nedbør den neste måneden. Men jeg skal bare bli positivt overrasket om mine negative «spådommer» slår feil.
Men altså, den perfekte tjuvstart. Det er i alle fall en lurevår og fortsatt lenge til påske.
Både utepils med bål i bålpanna på terrassen, påskepyntet bord, godt selskap og strikking og boblevann i solveggen tyder egentlig på både langt framskreden vår OG påske. Det er ingen av delene, men jeg tjuvstartet for det, jeg 😉
I dag kopierer jeg bare min egen tekst fra et facebookinnlegg som jeg la ut den 19.mars 2018. Altså for nøyaktig 7 år siden. Menneskemøter har det heldigvis blitt flere av. Noen har historier som setter seg “i skikringsboksen”. Noen er bare veldig givende å være sammen med.
Dette skrev jeg mens jeg var på mitt første rehabiliteringsopphold. Før både den ene og den andre diagnosen var kjent. Men så klart etter at skrotten hadde begynt å hangle, derfor rehabilitering:
Jeg sitter her og er både litt forbauset, ærbødig og rørt over noe så enkelt som dette: Av og til møter du folk, helt vanlige og helt unike personligheter med sin egen historie og sin egen måte å være medmenneske på. Folk du deler hverdag og skjebne med ei kort eller lengre stund. Folk som er givende å være sammen med, som setter spor i deg og som inspirerer. Personligheter som du kan dele opplevelser med på godt og vondt og le av både deg sjøl og andre ting sammen med. Folk som kjennes som en god venn etter en dag eller to i felles selskap. Jeg blir så glad når jeg møter deg og det viser seg at du er slik.
“Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.” Hans Børli, Tankestreif (1991)
Det har blitt noen rehabiliteringsopphold disse sju åra som har gått. Og det har blitt mange slike gode menneskemøter. I ettermiddag har jeg tilbrakt halvannen time i selskap med flere slike individer. Både de som var der i 2018 og de som var der i ettermiddag vet hvem de er 🙂
Selv om kroppen er i protestmodus for tida, så vil huet ut. Og det er jo topplokket som har for vane å ville mest, huet altså, så det bestemte i dag også. Jeg ville ut. Og jeg trengte litt skog. Og et bål.
Så i dag ble det en liten rekognoseringstur før det nok blir en overnattingstur i området litt lenger utpå våren. Nærskogen, i alle fall den aller nærmeste som befinner seg utenfor trappa, måtte vike for den ikkeriktigsånære-skogen. Jeg var forberedt på alt slags føre. Det kunne bli brodder, truger eller bare fjellsko. Det ble truger, selv om underlaget var hardkjørt og mer eller mindre smeltet skiløype fra før i vinter. Jeg hadde planer om å bevege meg utenfor løypa, og selv om skaren holder godt på formiddagen, så kjente jeg det var lurt å være forberedt på slushføre etter hvert. Derfor trugene.
Jeg slapp slush. Underlaget ble både skare, snø, is og bar bakke. Og jeg fikk meg bål og lunsj. Og jeg fikk luftet hodet.
Og nøkken – jo han bråkte fælt! Isen på tjernet smalt og ulte. Det knaket og braket og det kom kneppelyder og romlelyder så høye at jeg skvatt opptil flere ganger. Jeg går ut ifra at det var nøkken som hadde fått nyss om at det er vår. Og styrte på for å komme ut og opp i vannflata. Det hørtes i alle fall ut som han forsøkte å presse seg ut.
Jeg er ikke overrasket over at folk i tidligere tider var overtroiske. Jeg er helt sikker på at naturkreftene spilte dem ett og annet puss rett som det var. Jeg har vært ute såpass mye i alle døgnets timer så jeg vet at det er lett å begynne å lure. Så slike overtroiske «forklaringen» på naturen tenker jeg at var helt naturlig. Nøkken som ville opp gjennom isen om våren, for eksempel. Eller soloppgangen, eventuelt solnedgangen, som sendte sine Soria Moria-stråler mot den ensomme vandrer og bar bud om gull og glitter. Og hvem kunne ikke se både det ene og det andre gjenferdet i frostrøyken over myra når kvelden senket seg? For ikke å si alle skrik og uhyggelige rop som gjenferdene kunne gi fra seg der i skogen. Eller reven og rådyra, da kanskje?
Det er i alle fall fascinerende å reflektere over alt dette når jeg sitter ved bålet og ser ut over skog og tjern. Og det eneste jeg hører er fuglelyder, et og annet smell fra langt borte (sprenging antakelig) og så nøkken da. Som også ville ut! Det våres!
Skyggene var lange og nøkken må nok holder seg under her ei stund til.
Det våres i skogen og barflekkene har blitt nesten sammenhengende.
“Noe som kan fly” er ukas helgeutfordring fra utifriluft. Og jeg har igjen gått på jakt i bildearkivet mitt. Jeg har jo utallige bilder av fugleegg og nyklekte kyllinger. De kan jo fly. Etter hvert. Jeg kunne også valgt et bilde av den utrolig tjukke dompapen som er fast gjest på fuglebrettet her stort sett hver dag. Innimellom at ekornet er der og spiser et par-tre ganger i døgnet.
Men jeg valgte et bilde av småbrukeren. I alle fall henda hans. Han kan jo ikke fly da. Men luftballongen som ble sendt opp en nyttårsaften for et par år siden, DEN kunne fly:
Jeg setter meg ofte her og puster litt når jeg virrer rundt i nærskogen.
Jeg liker meg i skogen. Og denne vinteren har jeg i grunn havnet til skogs i mye større grad enn jeg har havnet til fjells. I og for seg ikke noe annerledes enn de foregående vintrene. Nærskogen blir rett og slett prioritert når snøen ligger tung og kuldegradene kryper langt nedpå blåsida. Det blir rett og slett mindre aktuelt å både kjøre langt og gå langt.
Denne uka bød på 3 skogsturer. To i nærskogen og en på jobb. Tur nummer en var en jakttur. Jakt på vår. Det var såpass kjølig at islagte vanndammer og isformasjoner i bekken var det nærmeste jeg kom. Samt mer bar bakke enn trugeføre.
To bilder tatt fra samme sted – sørover og nordover.
Tur nummer to var utsatt for «tyver». Det var en tur sammen med to fireåringer i barnehagen der jeg jobber. I tillegg til ostesmørbrød og kakao ved bålet ble det litt skyggelek. Sånn kan det fort gå når sola skinner på lavvoduken og jeg plutselig ser skyggen av to «tyver» som lister seg på tå forbi på utsida.
“Tyvene” kommer!
Den tredje turen fikk jeg «i banken» i går. Det ble rett og slett en skogstur i stedet for intervalløkt på elipsemaskin. Jeg har blitt flinkere til å prioritere det jeg trenger. Og i går trengte jeg tur. Bekken hadde bygd opp enda flere og større isformasjoner. Og der det lå snø var det ekstra fint å gå for der var skaren steinhard. Og dekket av et lite lag nysnø.
I dag har jeg bestemt meg for å være «innedyr». Og det kjennes helt ok når det har vært 3 x skog før denne uka samt et par uker nå med mye kontroller, behandling, sykehus og leger igjen😊. Lag deg ei god helg!
I går så tenkte jeg med en gang jeg våknet: «jeg gleder meg til i efta, da skal jeg kjøpe meg middag på en restaurant og når jeg kommer hjem skal jeg unne meg et stort glass vin». Selv om det er torsdag. Og uansett hva dagen bringer. Og i alle fall når jeg uansett har «hjemmealenefest». Ja, jeg tenkte vel egentlig på det i flere dager. Jeg skulle «bare» gjøre unna noen greier, kontroller og MÅ-ting. Og SÅ skulle jeg kose meg!
Og jeg koste meg, jeg. Men som vanlig når jeg har vært på kontroller og undersøkelser så visner jeg fullstendig når det er ferdig. Melkesyrefølelse i alt som er av muskulatur, blytunge øyelokk og det kjentes ut som jeg kunne sovne nårsomhelst og hvorsomhelst. Fullstendig kaputt.
Så restaurantmiddagen ble en kjapp tur innom Joker’n for å plukke opp et par småtterier. Så dro jeg rett hjem og lagde meg middag i ro og fred sammen med katta. Og vinglasset? Jo det som er i glasset på bildet var nøyaktig akkurat alt det som var igjen i flaska! Et halvt glass. Men «hjemmealenefest» fikk jeg hatt. Selv om øyelokka kjentes som de hang ned over halve synsfeltet, kontaktlinsene var «grusete» og kroppen slakk. Om det var litt lite vin så var det endelig nok pasta og tilbehør! Og sjokoladekjeks til dessert!
Fordi jeg fortjente det. Og fordi alle kontroller og kreftundersøkelser de siste tre åra har vært bra. Også den i går. Og fordi jeg hadde lyst på.
Hæla i taket og tenna i tapeten høres i grunn ganske så slitsomt ut. Så et halvt glass vin og en solid hjemmelaget middag av det enkle slaget gjorde nytta si!
Vinglasset er mer “restaurantsize” enn middagsporsjonen 😉
Verdensmesteren i venting er IKKE meg. Jeg er generelt ganske dårlig på det. Men når jeg er på et eller annet venterom på et eller annet sykehus så befinner jeg meg som regel i et rimelig harmonisk modus. Jeg venter. Og ja, ofte er det kjedelig. Og noen ganger må jeg vente leeenge. Spesielt på for eksempel kreftenheten. Det er mulig jeg har blitt bedre til å vente. Man blir jo gjerne det når det øves jevnlig ;-).
Men er det NOE sted jeg tenker at det går helt fint, så er det faktisk blant annet der. For jeg vet at når jeg må vente lenge så er det kanskje fordi legen jeg har time hos driver og redder liv akkurat da! Og da kan jeg helt fint vente! Akkurat som jeg helt fint kan vente på for eksempel radiologisk avdeling når det kommer innlagte pasienter eller andre akutte tilfeller som faktisk MÅ prioriteres. Jeg venter og det tar jeg overhodet ikke skade av. I alle fall ikke når jeg er i såpass form som jeg er nå. Jeg innrømmer at jeg har slitt mer de gangene jeg har vært orntli’ dårlig. Men andre ganger har jeg vært den som blir trillet inn i rommet i seng og måtte komme før de planlagte “eksterne” pasientene.
Men uansett så har jeg ikke slitt så mye som de som holder på å fly på vegga og enhver hvit- eller grønnkledd person som viser seg i gangen når det er 5-10 minutter over “tida” de hadde time. Jeg har observert en del av dem. Og tenkt at de har det vondt. Og mangler en smule perspektiv.
I dag var det merkelig stille på kreftenheten. På venterommet var jeg fullstendig alene og hvitkledde og grønnkledde som passerte i gangen ble færre og færre. Sikkert fordi jeg hadde time såpass sent på dagen som klokka 15. Og nettopp derfor var jeg forberedt på laaaaang og lenger enn laaaaang ventetid. En hel dags små og store forsinkelser…jeg så for meg at det lett kunne bli langt utpå efta’n før jeg ble dimittert. Jeg hadde spist godt og vært på do før jeg satte meg til å vente, for å si det sånn. Dessuten hadde jeg hatt vett på å ta med strikketøy. Og det skal jeg jammen si at gjorde susen. Ventetida gikk rett og slett fort. Det ble “bare” sånn ca 25 minutter over tida før jeg kom inn i dag. Men det tror jeg i og for seg er omtrent gjennomsnittet akkurat der. Det rakk å bli stille i gangene, stengt resepsjon og sykepleierne gikk av vakt før jeg var ferdig og kunne dra hjem. Men da hadde jeg fått helsjekk, oppklart noen uklarheter, fått positive nyheter og lagt en plan for de neste månedene – OG jeg hadde fått strikket mange omganger ;-).
