Nå tror jeg rett og slett vi sier takk til dere, Dagbladet! Det holder nå.
Dette er skjermbilder av overskrifter funnet på Dagbladet på nett fra slutten av februar til i dag. Snaut 14 dager, altså. Det er ikke samtlige, bare sju av dem. De sju jeg gadd å lete opp på telefonen og lage collage av. Det var i alle fall dobbelt så mange, hvis ikke mer. Jeg har ikke klikket meg inn og lest alle. De jeg HAR skummet gjennom er til forveksling like. Og etter min mening ganske tendensiøse. (i betydningen «den som søker uførestønad gjør alt hen kan for å lure til seg mest mulig fra fellesskapet på enklest mulig måte). Flere av dem har gått på repeat og dukket opp både på nettavis og andre sosiale media. Og jeg kjenner at jeg mest av alt lurer på hvilken agenda Dagbladet egentlig har!?!
Så nå tror jeg Dagbladet kan finne på noe annet. Og mitt eneste tips til deg som HAR SÅ DÅRLIG INNTEKTSEVNE at resultatet fort kan dreie seg om søknad om uførestønad: IKKE GÅ TIL DAGBLADET for å finne ut hvordan du skal gjøre det.
Det handler så vidt jeg vet ikke hverken om fraser, feller eller diagnose for den saks skyld. Det handler om arbeids- og inntektsevne!
Trugesesongen er over. I alle fall nedi nærskogen min. I dag tenkte jeg lete etter noen vårtegn utover akkurat at snøen holder på å bli borte. Et lite dryss med nysnø fra i natt lå det over landskapet. Men ikke mer enn et melisdryss. Og minusgrader gjorde det lett å gå. Til og med over de snøfonnene som lå igjen. For de hadde skare.
Blåveis er rapportert litt sør i kommunen. Men her i traktene må jeg bokstavelig talt grave langt etter den. Bladene ligger i tepper over skogbunnen. Men knoppene holder seg foreløpig nesten nedi gjorda.
Bare en bitteliten knopp som prøver å gjemme seg midt mellom bladene.
Bekken er derimot mer enn våken. Den klukker og fosser nedover lia og ender i den flomstore elva. Elveisen har mer eller mindre forsvunnet helt. Og isperlene i kanten av bekken er kun til stede på grunn av nattas kuldegrader. Isen ligger som krakelert glass over vannpyttene i stien også. Og sola glitrer i isen når den nesten så vidt trenger gjennom skylaget.
I horisonten kan jeg skimte at skylaget vestover er ganske mye tjukkere. Og at snøelene stadig vekk går. På «solsida» der nærskogen min ligger er det mer eller mindre bart. Mens på andre sida av elva, på skyggesida, der ligger snøen tjukk enda. Første halvdel av mars byr på kontraster. Både mellom ulike områder i landet og kommunen, og mellom ulike plasser i nærskogen.
Vårsesongen i nærskogen er så smått i gang. I alle fall elva og bekken.
Heldigvis skaresnø.
Vintermaten dukker frem fra snøen.
Snø i det fjerne.
Fint å gå på skaren uten truger i dag. Det syntes ekornet også.
Ikke sant? Jeg gikk jo for noen uker siden høyt ut og erklærte at jeg skulle legge ut “dagens bilde” på bloggen HVER dag framover. Og startet med friskt mot og urokkelig tro. Som jeg pleier.
Helt til forrige uke. Dagens bilde har, tydeligvis men helt bevisst, glimret med sitt fravær de siste to-tre dagene. Et typisk eksempel på “opp som en løve, ned som en skinnfell”. I betydningen prosjekter jeg går i gang med, men som jeg ikke fullfører.
Det var ikke så morsomt allikevel. Mer mas. For det er rett og slett ikke hver dag jeg har noe som helst å melde. I alle fall ikke visuelt og på bilde. Jeg er jo som kjent glad i konkrete mål. Men ikke engang jeg gjennomfører for enhver pris. Dermed avlyses herved hele prosjektet.
Det er lov å ombestemme seg. I alle fall er det lov å ombestemme MEG.
Jeg henger jo en del med katta. Nasse. Han tror ofte at han er løve, men likner i grunn som regel mer på en skinnfell. I alle fall når han krøller seg sammen i et pledd på sofaen. Nasse får bli det siste “dagens bilde”. “Ukas Nasse” kan jo bli et nytt prosjekt…(jeg lærer jo aldri ;-))
“Det er en ære å få gjøre dette sammen med deg”, sa Pølsa til en av deltakerne i serien “Team Pølsa” da de hadde besteget Rasletind og kunne skue ut over en snødekket Jotunheim. Faktisk et av de beste tv-programmene jeg har sett på mange år. En skikkelig reality der poenget er å spille hverandre gode og oppnå noe sammen. Ikke en reality der det handler om å stemme og skvise ut de andre og stå igjen som en slags “vinner” alene til slutt!
Hva disse ungdommene får til! Med støtte og riktig tilrettelegging av gode medhjelpere, Pølsa inkludert. Og så reflekterer jeg over utfordringene disse enkeltungdommene står overfor hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert eneste minutt. Og i hvert eneste sekund av hva livet både har kastet på dem og kommer til å møte dem med i hverdagen deres framover. Det de står i. Og det foreldrene deres står i! Og det er ikke småtteri!
En kamp for å bli sett. En kamp for å få være med. En kamp for å få tilrettelegging slik at hverdagslige og, for oss, banale gjøremål er mulig.
Det ser ut som om trugesesongen brått og brutalt er over. I alle fall er den det for meg som liker å truge meg rett ut på tur fra trappa hjemme. Nå må jeg nok kjøre noen kilometer oppover om trugene skal komme til sin rett.
Sesongen var kort i år. Og fortsatt tror jeg at det vi opplever på mine trakter er en slik der «lurevår». Jeg forventer snø. Før eller senere. Men det skal nok noe til før det på ny blir trugeføre denne vinteren.
Det er meldt om både hestehov og blåveis litt lenger sør i kommunen. Men her tenker jeg det tar noen flere uker før noe slikt dukker opp. Men bar bakke å gå tur på finnes. Og det er jo ganske ålreit det også, egentlig!
“Ingen kvinne er fri før alle kvinner er fri!” var en av parolene i går, på Kvinnedagen 8.mars 2025. Det var Else Kåss Furuseth som sa de ordene, eller ropte da, på et innslag fra demonstrasjonstog. Og for meg som leser denne boka om dagen så setter det sakene i perspektiv:
For når verden går av skaftet og sterke menn med store ego slåss om enda mer makt og rikdom, ja da går det ut over sivilbefolkningen. Og det går aller mest ut over kvinner og barn. I Afghanistan, Sudan og Gaza. Skjebnene er brutale og vi som lever i det samfunnet vi kjenner kan ikke forestille oss hvilke lidelser kvinner rundt omkring i verden lider. Og hvilke undertrykkelser og overgrep de blir utsatt for.
Dette innlegget er inspirert av dagens aller beste samtale. Og den samtalen foregikk ved dagens bål. Noen ganger er bålet, og stemningen rundt, en unik katalysator for de gode samtalene. Tar du en i overkant motivert pedagog og to skikkelig gode lekekamerater på fire år, ei bok og en time i og ved lavvoen og bålet, ja da er potensialet for et gyllent øyeblikk til stede.
Jeg fikk en liten innføring i hvordan man leker blant annet Paw Patrol (!). Og så leste vi bok. Vi leste om Albert. Åberg, altså. Han med den brune strikkegenseren flere generasjoner kjenner fra barndommen. Vi leste at Albert ikke ville slåss og at de andre barna kalte ham MODIG når han innrømmet at han ikke turte. Det var da spørsmålet kom; “Hva betyr modig?”.
Som pedagog så kjenner jeg på at slike situasjoner virkelig krever at jeg svarer så ærlig og riktig som jeg bare kan. Men samtidig så reelt og konkret at det gir mening for en fireåring!
“Hvis du er redd for noe men gjør det allikevel – DA er du modig!”
Fireåringene nikket. Jovisst. Det ga mening. De hadde vært modige begge to de! Den ene hadde for eksempel ikke turt å klatre til toppen av branntårnet på lekeplassen, men så hadde han gjort det allikevel! Modig type, altså! Og så snakket vi videre om at den som er modig og øver masse kan få til både å klatre høyt og for eksempel dra igjen glidelåsen på jakka si sjøl ;-)!
Vi kunne klappe oss på skuldra alle tre, for vi kjente at vi kunne være modige alle sammen. Så da bålet hadde brent ut og lesestunda var ferdig kunne tre modige tusle tilbake til barnehagen og spise lunsj sammen med de andre.
Jeg kan melde om at “myrullfaktoren” var ekstremt mye høyere i dag. Undertegnede senket gjennomsnittsalderen betraktelig, det var helt sikkert. Men det er jo artig å kunne gjøre det også 😉
Øyet er det samme. Og føflekken inni der er heldigvis også helt lik som sist 😉
