Dagens 3 gleder.

Mandag var det den internasjonale dagen for lykke. “Er du lykkelig?”, spurte journalisten folk på gata. Hva skal man svare på slikt? Og hva er egentlig lykke? Dagens gleder er av de små og uanselige alle sammen. Men alle er med på å gjøre en dag som fort kunne vært mer eller mindre mørkesvart, en liten smule bedre. Det kunne fort ha blitt litt småstusslig med andre ord. Om de gjør meg direkte lykkelig er vel i det minste et definisjonsspørsmål, og ikke er det så farlig å definere det heller, men noen glimt av tilfredshet kan de i alle fall frambringe:

  1. Jeg ble hjemme fra jobb i dag. I utgangspunktet et valg som kan gjøre en dag rimelig kølsvart. Mørkesvart egentlig. For det er som regel en mørkesvart grunn til akkurat det. Men denne gangen kjennes det faktisk mer ut som jeg evnet å ta hensyn til meg sjøl og at jeg tross alt ikke er aldeles helt frisk. En seier. En liten seier på veien mot å skape et liv som fungerer.
  2. Det var ikke glatt! Hverken på gårdsplassen, på veien eller der jeg parkerte for å vagge meg inn til fysioterapeuten. Og ikke minst når jeg skulle vagge meg ut igjen. Med bandasje på legg og fot samt to ulike sko fordi det er bare en sko som passer utapå bandasjen. Men juhu, altså! Det er en glede å kunne bevege seg ned av trappa over gårdsplassen og ut i garasjen uten brodder! Og det samme når bilen er parkert i andre enden. Jeg tror jaggu det blir vår en gang.
  3. Øyekremen jeg skulle kjøpe på apoteket viste seg helt tilfeldig og uten at jeg visste det å være på tilbud. Halv pris faktisk. Flaks! Sånn kan en jo bare bli blid av.

Små greier. Til og med smått i mitt lille liv. Og ubetydelige i den store sammenhengen. Men det gjelder å legge merke til det som går bra, ikke sant? Fokus, fokus, fokus. Og da jeg i tillegg fikk en melding som i alle fall potensielt er positiv, samt at hevelsen i lysken er under kontroll, i alle fall ifølge fysioterapeuten som behandler lymfødemet, ja da er jeg fornøyd. Det æ’kke mer som skal til, serru 😊 Lag deg en god onsdagskveld!

Bål gjør meg som regel sånn akkurat passe happy. Dette er fra helga.

Har du en “bucketlist”?

Kjære du!

Ja du ja! Har du en bucketlist? Bøtteliste. En liste over ting du har lyst til å gjøre i livet? Alt fra å hoppe i fallskjerm til å bade i elva, nå en fjelltopp eller se pyramidene i Egypt annet enn på tv. Hvis du har det så gjør det nå! NÅ! Du vet aldri når det er for sent. Når kroppen sier stopp, kreftene tar slutt eller de fysiske evnene hindrer deg. Så gjør det nå! Om det så bare er å gi en du er glad i en klem!

Akkurat nå griner jeg litt. Jeg leser debattinnlegg og blir satt ut, rett og slett. Jeg griner for litt forskjellige ting egentlig. Men det var dette som satte det i gang:

http://www.dagsavisen.no/debatt/2023/03/20/livet-som-ms-parorende-takk-for-at-du-aldri-legger-deg-ned-mamma/

Jeg griner litt for meg sjøl. Veien til å få de samme utfordringen som denne mammaen kan bli lang eller kort. Ingen kan svare meg på det. Og aller minst kan jeg forutsi det selv. Skremmende er det uansett. Men jeg griner litt for andre ting også. Er litt frynsete rett og slett. Jeg griner for venner som er syke og kjente som har overveldende utfordringer ellers. Jeg griner for «savner deg allerede» til avleggeren som blir borte noen måneder. Jeg griner ikke for smertene. De er jeg vant til. Og er mest forbanna på. Men jeg griner litt, ja. Og jeg er litt redd og litt forventningsfull. Frynsete altså.

Så om det er noe du har veldig lyst til å gjøre men som du utsetter av alle mulige og umulige årsaker – GJØR DET! Legg det inn i planene dine. De konkrete planene. Bruk gjennomføringsevnen din mens du har den. Du vet ikke hva som skjer og hva som treffer deg i morgen, om 5 år, 10 år eller om et kvarter.

Jeg har noen planer sjøl! I april går jeg for MS.

Her: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/

For blant annet Guro og for mammaen hennes. Og for meg sjøl. For jeg kan fortsatt henge opp klær nesten uten å holde meg fast for ikke å bikke overende!

Skogen feller også tårer. 

Toget til Tokyo.

Toget til Tokyo har gått. Avleggeren har gått om bord og forlatt stasjonen. Altså, hun skal slippe å ta toget hele veien da. Noen dagers jobb nå og så blir det en lengre tur, eller to, på vingene før nytt bosted og nye omgivelser inntas. Nytt land, nytt kontinent, nytt språk og ny kultur.

Hva møter deg?

Hvem blir du kjent med?

Hva kommer du til å lære?

Hva finner du på veien?

Hvordan vil det påvirke deg?

Hvilke opplevelser kommer til å etse seg inn og påvirke både utviklingen og minnene dine?

Toget forsvant med den unge damen. Og vi sa på gjensyn, sayonara, god tur, og ikke minst NYT og ta for deg av livet og opplevelsene.

Vi sees igjen i august!

Hade!

Kanskje hun møter noe slikt? Bilde: Rakuten.com

En liten dose bål.

Livet i små porsjoner byr heldigvis på en del porsjoner godfølelse – i helga et par små porsjoner bål:

Søndagsbål.
Lørdagsbål.
Bålmat.

 

Sayonara!

I dag har vi arrangert «avskjedskaffeslabberas» for denne avleggeren som i slutten av måneden forlater vesten og flytter til 125,7 millioner innbyggere i en av verdens største byområder på andre sida av kloden. Besteforeldrene fikk kaffe og de fikk sagt hade’. Og avleggeren fikk sagt hade’ til dem. Nå ser hun fram til nye inntrykk, spennende lukter, smaker og kulturopplevelser på øystaten Nippon-koku. Solens land.

Avleggeren pakker kofferten og forsvinner til Tokyo. Grunnleggende språkkunnskaper i japansk er tilegnet, kontakt med karatedojo er opprettet og forelesninger i makro- og mikro-økonomi venter.

Undertegnede syns det er litt over gjennomsnittet spenstig og applauderer initiativet, ambisjonene og eventyret generelt. Og så sier vi sayonara og god tur!

Det gjelder å servere bakst som motiverer til å komme tilbake 😉
Litt bakst fra “søta bror” også for sikkerhets skyld.

Gå ut og lek, sa de!

En viktig del av min yrkesutøvelse er såkalt faglig oppdatering. Jeg plikter å holde meg oppdatert på pedagogikk og metode og rett og slett følge med litt for på best mulig måte å videreutvikle egen yrkesutøvelse. Jeg vet ikke om lesing av nettartikler på tv2.no og titting på innslag i nyhetene teller som faglig oppdatering.

MEN: de siste dagene har barns oppvekst og spesielt organiseringen av hverdagen deres stått på agendaen i media. Og det som legges fram er interessant. Om ikke så veldig overraskende.

Her er nettartiklene for den som er interessert:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/barn-og-unge-blir-psykisk-syke-av-mangel-pa-fri-lek/15578573/

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/eksperter-slar-alarm-om-barn-de-mister-fantasien/15571684/

http://www.dn.no/d2/natur/forskning/barnehager/friluftsliv/mye-utetid-i-barnehagen-forer-til-bedre-konsentrasjonsevne-ti-ar-senere/2-1-1398165?abtest=a

For oss som har drevet med uteliv og naturbarnehager og tilbrakt dag etter dag og time etter time i skogen, på fjellet, i skiløypa og under en busk sammen med unger i et tjuetalls år, så er slett ikke dette noe nytt. Det nye er at mediene snakker om det. Og at noen har gjort forskning som blir lagt merke til. Ungene leker for lite. De er overorganisert. Og de er for lite ute i frisk luft og utforsker omgivelsene sine.

Så i dag har jeg gjort som jeg pleier. Bidratt. I alle fall så godt som jeg er i stand til å bidra for tida. Jeg har lagt til rette for lek og påfunn. Gitt rom for valg. Sluppet til initiativ. Og ikke minst: gjort alt det der ute! Unger, katter, rådyr og vi heldige voksne har atter en dag utfoldet oss i «winter-wonder-land».  Og jammen kom ikke snøskuteren og la flotte spor til masse skilek. Skilek som blir aller best når 4-åringen får bruke løypene og bakkene når hun er motivert for det. Ikke bare når det passer oss voksne.

Jeg har lekt. Og kan i den forbindelse fortelle at halvvissent juletre smaker omtrent som gammel grønn Dent. Kvister fra utejuletreet var nemlig mat som undertegnede skulle fores med. Jeg vet ikke helt om jeg var å betrakte som ku….eller om det var et næringsmiddel som han som serverte regnet med at var normal kost for slike som meg. Det var ikke jeg som redigerte leken og det var åpenbart ikke så viktig så lenge jeg lekte med.

Ifølge forskningen ligger de godt an de ungene som driver og styrer på ute i frisk luft stadig vekk. De har bedre konsentrasjon til og med langt opp i tenåra! For ikke å snakke om bedre motorisk og psykisk helse. De som i tillegg får lov til å leke ute (og inne)– bedrive det vi kaller frilek – kan glede seg over større kreativitet, økt empati og bedre forståelse av sammenhenger i livet.

Så etter en gjestevisitt hos unger, katter, rådyr og alle de andre både små og store der i winter-wonder-land så kan jeg med hånda på hjertet si at det blir lekt! Og det blir lekt ute. Og om jeg ikke virker så godt på andre områder, så kan jeg da i alle fall holde meg oppdatert. Eventuelt fortsette som jeg pleier der i krattet eller snøhaugen… Gå ut og lek, sa de da jeg var lita. De var visst på sporet.

Den som er ute og leker kan plutselig nå til topps.
Det kiler i magen. Det gjorde det på 70-tallet også husker jeg.
Nå blir det løyper.
Pløsen er med.
Noen spiser, mens andre leker noen meter unna.

 

En slags skogstur?

Heretter vurderer jeg sterkt å betrakte støvtørking, i alle fall i mars, som en slags skogstur…

Blir det morsommere da, tror dere?

Hæsjtægg håpefull

Skogstur i bokhylla? #julavarerhelttilpåske

Friluftsheidis favoritter.

Jeg ramla utpå til slutt. Langsomt impulsiv som bare en ekte hedmarking kan være. Jeg har endelig fått ut fingeren og tastet ned mine favoritter. Eller noen av dem da. Etter utfordring fra Bunny her på blogg.  Se lenke lenger ned i innlegget.

Og fullstendig klar over følgende fakta som herved også opplyses til den eventuelle leseren som uforvarende har ramlet inn på denne bloggposten: dette blir ikke noe kort innlegg! Jeg er komplett ute av stand til å velge kun EN favoritt under mange av kategoriene. Dessuten så må flere kommenteres. Så da blir det sånn da:

Favorittperson: Avleggeren. Hjemmelaget og personlig oppfostret. Snart 24 og på flyttefot til Japan, as we speak.

Favorittdyr: Katt. Og hund. Og hest. Og tiger. Og gaupe….

Favorittartist: Her begynner moroa på årntli’: Rag’n Bone Man har blitt lyttet til mye de siste par åra. Og akkurat i det siste har jeg hørt mest på relativt gammel James Vincent McMorrow. Og skal det trenes så funker ACDC og Five Finger Death Punch best.

Favorittalbum: Her syns jeg også det er komplett umulig å velge. Jeg liker jo det ene og det andre, litt av hvert og noen ganger det ene og noen ganger det andre. Men akkurat nå hører jeg Blaze of Glory med den o’store Jon Bon Jovi fra filmen Young Guns II. Bon Jovi er type «guilty plesure» og egner seg for øvrig perfekt for roadtrip og slikt.

Favorittsang: Always Remember Us This Way, Lady Gaga. Fra Shallow-filmen. Men jeg liker versjonen til Stellar Perry fra The Voice Australia 2020 best…

Favorittblomst: Blåveis.

Favorittfarge: Grønn.

Favorittskuespiller: Viggo Mortensen. Og så gjør Johnny Depp veldig mange gode, blant annet Gilbert Grape. Og han er jo ubetalelig som Jack Sparrow Willy Wonka og TheMadHatter,.

Favorittfilm: Chocolat. Eller Once upon a time in Hollywood. Judi Dench gjør forresten en genial figur i Chocolat. Så dermed skulle hun vært med på forrige kategori. For øvrig så er den filmen spekket av en Juliette Binoche som bare er vakker, mystisk og kvinne og Johnny Depp som er hunk…. Samt en Peter Stormare som selvfølgelig er skurk. Og hysterisk morsom. Boka er også en favoritt. Skrevet av Joanne Harris.

Favorittserie: Jeg ser ikke serie…bortsett fra The Mandalorian og slikt som jeg har sett i det siste. Men jeg har altså lite å sammenlikne med.

Favorittby: Har ikke peiling. Liker byens puls og tilbud. Men etter en dose så liker jeg godt å returnere til «bygda».

Favorittland: Vil i alle fall tilbake til Island.

Favorittblogg: Vanskelig. Men jeg leser i alle fall ofte både MetteJosteinsdatter og Frodith.

Favorittdrikk: Ale. Og vann. Og vin. Er bare sånn passe glad i brus og andre ting med kullsyre. Altså hvis det ikke er øl.

Favorittmat: På restaurant bestilles ofte fisk/sjømat eller lam. Ellers slår småbrukerens servering det meste.

Favorittaktivitet: tur. Og uteovernattinger i skog og fjell. Og bål.

Favorittparfyme: Bruker veldig sjelden parfyme.

Favorittkaninblogger: 🐰Vet om kun en, så det er vel «the one and only», det da!?!»

At det skal være så vanskelig å velge noe over noe annet da du! Men jeg vet jo at det er sånn. I alle fall for meg. Og i alle de åra jeg har jobbet med unger som sier «det beste jeg vet» og slikt, så har jeg hatt mange diskusjoner med dem om akkurat det. At det går an å like mye forskjellig. Og til ulik tid og i ulike situasjoner. Men takk for utfordringen, Bunny. Tanken var vel at vi skulle bli kjent med mennesket bak bloggen. For min del så har jeg nå vist alle, om det skulle være tvil, om at jeg svimer litt hit og dit og har vanskelig for å rangere og velge. Sånn er det med meg. Hva med deg?

Mange favoritter på en gang: Her hører jeg James Vincent Mcmorrow, iført grønn genser, på vei til en by jeg koste meg i og med avleggeren rett ved siden av meg. Utenfor bildet. Tommelopp.

Utfordret av Bunny her:

Utfordring – 20 favoritter – bli med!

 

 

 

Hvis Mette kan, så kan jeg!

Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.

For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:

de første dagene…

 

Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.

Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!

Søndagssol.
Sporsetting.

Jeg lurer på hvordan det blir neste år.

Det spurte jeg meg selv om den 2.februar 2022. Såpass mye vann har rent ut i havet siden da og året har vært en smule innholdsrikt, at det gidder jeg ikke skrive om akkurat i dag.

Det jeg lurte på var jo mer konkret hvordan det gikk med frikortet i år. I 2023. Altså når jeg nådde grensa for hvor mye den enkelte selv skal betale for behandling i helsevesenet i løpet av et år. I fjor nådde jeg summen den 2.februar. 2921 kroner hadde jeg svidd av på slikt i januar i fjor. Det var FØR kreftdiagnosen kom:

2921 kroner.

I år har AS Norge bestemt at jeg har råd til å betale kr 3040,- før de går inn og subsidierer sjukdommen. Og det har jeg jo. Råd altså. Inntil videre. Og for så vidt ikke noe valg. Nå er det slutt. I dag kom vedtaket. Så nå har jeg svidd av tilstrekkelig av kronene mine på sykehus, lege, medisiner og fysioterapi. Og en og annen kilometer kjørt til og fra. Resten av året slipper jeg med å betale for det utstyret de eventuelt bruker. Og det blir ikke så mye. Det går lite plaster på de undersøkelsene mine.

I fjor hevet de summen med 500 kroner. I år kun 50. Da går jeg for at den heves med kun 5 kroner neste år, altså! Det  må jo være et visst system i galskapen? Jeg regner med jeg har bruk for det der kortet i 2024 også. Og kanskje jeg får ei god hånd med noen av disse i tillegg?

Satser på at dette er gode kort for resten av året!