Når fredagen i stor grad tilbringes under et pledd så er det ganske ålreit å ha verdens fineste kopp med flyvende teppe på, med varmende te oppi. Fått av verdens fineste «flyvende-teppe-partner-in-crime». Når jeg ikke kan være oppå teppet så får jeg være under da…
En helt naturlig “bivirkning” og betaling, med renter, for å ha brukt det der teppet litt for mye å fly på i det siste. Er jeg for mye oppå så må jeg finne meg i å krype inn under etterpå.
Det gledes til å suse av gårde, gjerne med teppe både over og under, på nye eventyr. En annen dag.
Den 9.mars for et år siden ble mitt kroppslige katastrofeområde beskrevet her på bloggen. Da gadd jeg kun å ta med de fem mest prekære feilene. Og enda så kjentes det nesten som det var lite troverdig alt alt det der befant seg i en og samme skrott når jeg så det på trykk. Folk måtte jo tro det var jug. Sånn var fjorårets innlegg på denne dagen:
Men sånn var det. I dag er feil 3, ulyd i hjertet, klarert. Den er der, men ikke noe å bry seg om, sa kardiologen. Så da gjør jeg ikke det. Hele problemstillingen kan vel i grunn bare fjernes fra lista. Juhuuuu. Jeg har alltid hatt sans for å stryke ting på lister. Da kunne jo et par av de andre problemstillingene rykke opp, kanskje? Tro’kke det, nei. Der kan nok fibromyalgi settes inn. Gjeninsettes antakelig. I alle fall så fins det noe smertegreier i den her kroppen. Noe som ingen leger hverken kan se på blodpøver og revmatismeprøver, eller som kan forklares ut i fra MS-diagnosen. Men akkurat det er jo ikke ferdig utredet. Utypisk er det visst også, sier de. Og jeg mistenker at det koker litt bort i all den andre kålen…
Så det er fortsatt (minst) 5 feil. Jeg har vært uten kreft i kroppen i et år. Ordet “kreftoverlever” er visst ikke et ord de bruker på den formen og spredningsfasen som jeg hadde, sier kreftlegen. MEN: jeg har ikke fått flere feil på dette året, altså! Og inntil det motsatte er bevist så er denne kroppen kreftfri. Om noen dager starter en ny kontrollperiode med pet-ct, prøver og timer. Da satser jeg på kun å bli sånn passe og helt gjennomsnittlig selvlysende slik at jeg kan fortsette å konsentrere meg om å ta time for time mens jeg behandler lymfødem og varierende dagsform fram til neste runde i juni.
Mulig jeg er både femti, feit og full av feil. Men jeg er f… ikke ferdig!
Jeg kjenner mange sterke kvinner. Kvinner som står på, oppnår ting for seg selv, de nærmeste eller verden. Kvinner som gjør spektakulære ting. Tøffe damer. Damer som har gjennomføringsevne og får til ting og oppnår greier.
Jeg kjenner damer som har en egen evne til å få andre til å føle seg bra. Jeg kjenner kvinner med omsorg. Jeg kjenner mange powerkvinner.
Og jeg kjenner mange litt mer puslete kvinner. Inkludert meg selv. Fellesbetegnelsen er at alle er seg selv. Alle kjemper akkurat sine egne kamper og er powerwomen på akkurat sitt område. Og det skal vi være glade for. Og ikke minst fornøyd med.
Så er det jo sånn at de fleste av oss kan hige etter å bli en bedre utgave av oss selv. Og heldigvis så handler ikke det nødvendigvis om å bli penere eller tynnere. Det handler om å gjøre ting som utfordrer en selv. Ting som er skummelt, nytt eller grensesprengende. For akkurat mine grenser! I helga var jeg litt superwoman. Jeg gjorde noe jeg slettes ikke tør. Og for meg viste det seg at det var utfordring nok. Jeg kjørte gondol. Vi var to stykker som egentlig ikke turde, men som tenkte som Harald Rønneberg «det er begrenset hvor gæernt det kan gå», lissom?
Det handler om å skape mening i sitt eget liv. Sprenge noen grenser uansett hvor de går. Være seg selv på godt og vondt og gjøre noe med det du kan gjøre noe med.
Dronning Sonja inviterte i dag 50 betydningsfulle kvinner til lunsj i anledning kvinnedagen. Jeg har ikke sjekket gjestelista. En klinikk som driver med slikt «feirer» kvinnedagen med 25% tilbud på fillers!!!!! Jeg tror jeg hadde hengt et par timer med Sonja i stedet, altså. Om det skulle ha vært aktuelt med noen som helst av de tilbudene der.
Gratulerer med dagen til Jessie, Sonja, avleggeren, Annica som har bursdag, og meg selv. Vi er alle kvinner. Kvinner med ulike mål, forskjellige planer, ulike utfordringer og ulike utgangspunkt. Vi er mennesker. Og som jeg har sagt utallige ganger: folk er folk. Og alle folk kjemper en kamp, for seg selv eller for noe.
Som sagt og skrevet av Hans Børli i Tankestreif, 1991: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger».
Gratulerer med dagen!
To damer jeg kjenner godt som akkurat har utfordret seg selv en smule, og som stadig driver med den øvelsen.
Det lærer vi ungene, ikke sant? Dele på godene, bytte på og låne bort. Da jeg var liten delte vi lørdagsgodt. Det var viktig at 0,33-literen med solo ble fordelt med nøyaktig like mange dråper i kjøkkenglasset, og at toppen på den lille skåla med popcorn eller potetgull var eksakt like høye.
På denne turen har avleggeren og jeg delt. Det har vært helt nødvendig da enkelte porsjoner i størrelse har overgått vår kapasitet så til de grader.
Og i går delte vi med det lokale dyrelivet. Ei nærgående due eller to ble viftet vekk med gåstavene, godt og anvendelig ekstrautstyr, men disse gikk smake:
Ferie er å bryte med det hverdagslige og gjøre noe helt annet enn vanlig, tenker jeg.
For eksempel besøke treningsrommet en sen lørdagsettermiddag eller drikke mimosa til frokost. Ikke noe jeg pleier å fylle hverdagen med akkurat.
Det er mye “annerledesliv” disse dagene. Omgivelser, aktiviteter, lyder og lukter. Det meste er langt fra hverdagen. Bortsett fra kroppen. Den er skremmende hverdagslig, vil jeg påstå. Det er derfor det eneste jeg orker akkurat må er å sitte på hotellrommet og blogge.
“Hvorfor utsetter jeg egentlig meg selv for slikt som det her?”, sa avleggeren i dag. Vi tenkte i grunn i kor. Hvorfor gjør vi det? Enda en gang!?
Vi som er så redd for høyder at det er helt krise. Som har felt tårer i klatreveggen for at det er så skummelt. Og ikke minst jeg som begynner å slite på andre trinnet i gardintrappa…
Ta kabelbane til Monte og videre til den botaniske hagen, sa de. Det blir gøy sa de!
Og jada! Det var gøy! Og vi var panikkslagne. I alle fall innimellom. Men utsikt hadde vi. Og vi fikk god lunsj oppi der til fjells.
Og da dama som satt med øynene lukket ved siden av avleggeren hele veien ned sa “C’est fini!” da vi kom ned. Og mannen svarte “And we survived!”, kunne vi alle lunte lettet ut i varmen. Endelig i stand til å puste skikkelig igjen.
Og såpass rystet var vi at vi måtte rive av oss litt adrenalin på treningsrommet en lørdagsettermiddag😁
Jeg syns egentlig det er rart at han ikke kom før. Så mye godt og så mye luksuriøse greier som det fins her. Men det var vel nå det var tomt for rom, antakelig. Og dermed måtte han i land en tur. Jack Sparrow, altså.
Vi får se om han fortsatt ligger til land nedved kaia når vi kommer dit en gang utpå dagen. Jeg må bare drikke ferdig frokost først🙈
Ny diett – frokostbobler.Jack Sparrow på vei inn. Og en potensiell Helge Ingstad-situasjon…
Både bloggeren og bloggen skal og vil bære preg av ferie og slaraffenliv i sus og dus ei ukes tid. Inngangen til år 2 etter å ha fått diagnosen syk og svak og dårlig bak skal feires👍. Feires med en avstikker av det lengre slaget og dermed med både ny utsikt, nye dufter og ukjente smaker. Lag dere en god mars!
