At jeg har strikkedilla er i beste fall en gedigen overdrivelse. Jeg har strikket en god del, det skal sies. Mitt første plagg strikket jeg på barneskolen og gjennom tenåra og studieåra ble det opptil flere gensere. Blant annet en til småbrukeren, den var størrelse pledd.
Så ble det stopp. Helt til avleggeren så dagens lys. Da ble det litt strikkeklær til henne. Veldig motiverende å strikke størrelse 1,2, og 3 år. Da blir man liksom ferdig en gang. Men det dabbet av gitt. I fjor fant jeg et påbegynt prosjekt str. 3 år! Jeg rekte opp det hele. Avleggeren fyller snart 21.
Så kom da ånden over hu sjøl en gang i fjor høst. Skroget skrek om behov for litt ro innimellom. Og for å gi «sitte litt stille» som behandlingsmetode en sjanse så kjøpte hu garn! Nå skulle det bli genser. Veldig fint mønster, og den har potensiale til å bli helt nydelig. Ermene er ferdige. De hadde mønster nederst og hver omgang var kort nok til at det var litt moro å holde på. Blir den ferdig til jul da, tror du, var det noen som spurte. Det gjør den nok. En eller annen jul! Bolen, altså sjølve genserkroppen, er påbegynt. Men herregud hvor sakte det går. Her fins det ikke mønster og det er bare strikke, strikke, strikke. Ensfarget glattstrikk for de som er kjent med slike uttrykk. Det er kjedelig og tar sin tid. Tynne strikkepinner er det også.
Ekstra boost for selvtilliten kom nå i påska.
Hu sjøl har ei mor. På kaffebesøk hos mora kom dama gående med en pose der hun dro opp ikke mindre enn 3 (!) nystrikkede ullgensere med fint mønster som hun hadde strikket bare fordi hun trengte noe å «henge fingra i». Sånn ca siden februar eller noe. Ville jeg og avleggeren har dem, kanskje? Jeg ser på mitt eget prosjekt og er enda mer sikker på at jeg enten a) har en genfeil eller b) ble forbyttet på fødestua.
