Her på rehab er det store muligheter for overtenking. Vi, eller i alle fall jeg, blir daglig og gjerne flere ganger om dagen utfordret på tanker og løsninger jeg velger. Fagfolka har en tendens til å stille spørsmål som gir både nye og helt annerledes refleksjoner enn undertegnede har balet med så langt.

Slik sett så er denne rehabiliteringssituasjonen akkurat det den skal være. Den påpeker og kaller en spade for en spade. Den er skreddersydd. Den utfordrer. Den inspirerer. Den gir både tunge og lettere tanker. Den er noen ganger plagsom. Den er fullstendig utmattende. Den er krevende. Den forventer konsentrasjon og innsats.

Og den gir store muligheter til overtenking. I den grad det er energi igjen til tankevirksomhet i det hele tatt når dagen går mot kveld. På stua sitter det en hel gjeng og strikker, skravler og ler. På rommet mitt sitter jeg og overtenker. Det er nemlig slett ikke energi igjen til hverken å strikke, skravle eller le noe særlig. I alle fall ikke i dag. Så overtenking og alenetid – der har du meg en torsdagskveld på rehab. For det er det jeg trenger. I alle fall alenetida. Og fagfolka her er strenge, altså! Instruksen er å gjøre mer av det jeg trenger og fokusere på få ting. Velge bort og reflektere. Og overtenke på de rette stedene. Og når overtenkinga settes ord på så kan jeg love at jeg får svar 😉