Friluftsheidi

Jeg trodde akkurat det uttrykket kom kun av humorprogrammet med samme tittel «Lille Lørdag» som gikk midt på 90-tallet. På nettopp onsdager. Sikkert fordi jeg ikke hadde hørt noe særlig om det før. Men et ørlite nettsøk viser meg at begrepet er betraktelig eldre. Onsdag var i følge både timeanddate.no og wikipedia.org en dag da hushjelpene rett som det er hadde fri og dermed kunne de inviteres ut på dans eller kafe og treffe andre. Noe som ellers bare ble forbundet med lørdager. Sådetså.

I dag er det altså onsdag. Og dermed lillelørdag. Hushjelpa her i huset har stort sett fri (!?). Badets tilstand og et par andre påtrengende oppgaver forteller derimot at hverdagen er tilbake i morgen. Det må tas tak, med andre ord! Jeg mistenker at akkurat den hushjelpa nok har litt vel mye fri. Ikke bare på lillelørdager.

Sånn kan det gå når det er litt mye fest og moro. Litt mye reisevirksomhet og litt mange avtaler på sykehus og andre helseinstitusjoner. På en gang. Eller rettere sagt, rett etter hverandre. Hverdagen har vært tilbake i form av både to ulike sykehus samt behandlingsgruppetrening etter at denne bloggeren «landet» hjemme med en sjudagerstur og en reunion med overnatting i «banken». Og når den moroa avløses med en hverdag full av intense opplegg i helsevesenets regi, så går a tomt for krefter, da. Kroppen sier stopp til det meste som ikke er ekstremt MÅ-greier, og bare det å få sove om natta blir en utfordring.

Jaja, sånn er det når en driver med «kalkulert risiko», som jeg kaller det. Eller når jeg forsyner meg litt grovt av hva livet byr på. Litt vel mye, litt for ofte og en smule for tett på hverandre.

Sånn er det og alternativet – ja det fins vel i grunnen ikke. For jeg MÅ leve. Og jeg MÅ delta. Eller jeg VIL leve. Og jeg VIL delta. Så da får jeg tåle steken. Betale prisen. Eller ta konsekvensene.

Og i dag er det altså lillelørdag. Og konskekvensene har sneket seg på meg i flere dager, de. Og ingen hushjelp har fått noe mer fri enn vedkommende har fra før her i huset. Ikke har noen av oss blitt bedt ut på dans eller kafe i dag heller. Heldigvis, får jeg si. For det hadde vel i grunn blitt en tanke for mye og til og med jeg hadde nok hatt vett til å si «nei, takk, i dag orker jeg ikke».

Min lillelørdag har tross smertefull kropp og utmattelse vist seg å ha sine godsider også. Kaffe på senga, god frokostgrøt, rekesmørbrød (!) til lunsj, kosete katt, godfølelse under og etter trening med fysioterapeut, god middag, nesten blomstrende peoner i hagen, syrinduft over hele eiendommen og avleggeren har fått resultatene fra flere eksamener som hun er fornøyd med.

En helt hverdagslig lillelørdag full av onsdagsgleder. Lading pågår før fredagen kommer med mer helsevesen og mer moro 😊. Det er bare å glede seg!

Dette minnesmerket står i Engerdal ved sjøen Engeren i Innlandet. De to står der til minne om to personer fra Heggeriset som måtte overnatte under en sten da de ble overrasket av uvær på vei hjem fra julehandel i Trysil ei julekveldsnatt på 1700-tallet. Det var ikke vei langs sjøen da og isen som hadde lagt seg var ikke trygg nok til å ferdes på. Dermed ble stenen lyet deres for natta og etterpå kalt julkveldssten. Minnesmerket ble laget av restene av den store opprinnelige stenen om ble flyttet og delt under vegbygging i noe nyere tid.

De to ved julkveldsstenen er mitt bidrag til helgeutfordringen hos utifriluft helga som var.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Wikipedia er kilde.

DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.

Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og dette:

Men altså, DENNE gjengen:

Ingen ble spurt om bilde på bloggen var ok, dermed er alle såkalt “anonymisert”. Bortsett fra friluftsheidi.

Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.

Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.

Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!

Det ble en meget hyggelig kveld med historier og latter i solveggen. Gjesterommet bød på ei god natts søvn og etter hvert tromming av mer regn på taket. Vi gjorde som fanten, spiste og dro. Med egg og bacon i magen var det klart for igjen å sette seg i bilen. Denne gangen med taket godt på da regnet trommet! Det opplevdes som regndråpene ble kastet mot bakken og dermed ble det lille stykket Norge denne formiddagen stort sett opplevd gjennom bilruta. Til og med et «sidesprang» til ei stavkirke ble fotografert kun gjennom bilvinduet, da været var såpass at det ikke fristet å gå ut overhodet.

Heldigvis bedret det seg betraktelig og vi kunne plukke opp avleggeren som kom med fly i oppholdsvær og tilløp til sol.

Det ble besøk hos hele tre generasjoner familie og noen til, mat og kos og sol og regn disse dagene også. Et lite stykke Norge er mye natur. Men jammen er det mye bra folk også. På hjemveien var vi enige om at den sosiale kontoen vår var fylt til randen og nok muligens hadde måttet utvides de siste dagene. Men denne «overdosen» var helt klart kalkulert. Og da tåles den bedre!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hjemveien gikk over fjell igjen.  Men denne gangen innlandsfjell og dermed et helt annet skue. Heldigvis kom nedbøren i form av regn. Men tre varmegrader truet med å sende nedbøren som noe annet, det var det ingen tvil om. I fjellene lå snøfonnene ganske tett enda. Og i motsetning til noen mil vestover og sørover, så hadde ikke fjellbjørka tatt sjansen på vår riktig enda. Mangelen av grønt var påtrengende! Men på en rasteplass ovenfor Røros, der dagens lunsj ble inntatt og kaffen kokt, tittet bekkeblommen trassig fram langs bekken. Og når sola stakk fram ble det nesten lunt. I alle fall med ullgenser og allværsjakke!

Vi traff på både trane, reinsdyr og elg på hjemturen. Eller, vi traff ikke altså, vi så!

Konklusjonen er, etter å ha landet i heimen etter omkring sju døgn delvis på veien, at til og med et relativt lite stykke Norge har utrolig mye forskjellig å by på. Kontraster. Både mellom fjell og dal, innland og kyst, grønt og blast. Men også mellom folketomt og folksomt.

Og fraværet av alle de fine folka vi traff på turbildene, skyldes nok ene og alene skravling og moro. Og da nedprioriteres og glemmes fotografering. Vårt lille stykke Norge, derimot, ble behørig fotografert alle de sju dagene turen tok.

Coffee black.

Denne observerte vi kun fra bilvinduet. Gjennom et kraftig styrtregn.

Et lite stykke mai-Norge.

Helt plutselig og uventet så ble jeg nesten starstruck, vettu 😉. Midt i roadtripen eller walkabouten jeg har foretatt den siste uka så møtte jeg jammen meg Solfrid. Og DA var min første tanke: Frodith!

Jeg verken visste eller trodde at det var den one and only og vår alles kjære bloggerkollega Frodith-Solfrid som hadde lagt til ved kaia. Men uansett a gitt!

Her er din navnesøster godt forankret ved kaia i Molde. Fin er a, denne Solfriden også ;-). Selv om jeg nok aller helst satser på å treffe originalen igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bilen ble pakket og vi var klare for å farte videre både over fjorden og under fjorden. Bruer og ferger og tuneller hører med når en skal ta for seg et lite stykke Norge med bil. Og dette var jo ikke de siste undersjøiske tunellene eller de siste bruene og fergene på turen. Langt ifra.

Det ble to netter i rosenes by med god mat, godt drikke, litt museum, mye regn og ellers det byen kunne by på et par litt hustrige og regntunge maidager. Rosene syntes ikke det liknet noe særlig på sommeren enda, så de eneste slike vi så var disse:

Etter to netter med utsikt over fjorden så ville vi ha mer hav, så vi valgte en omvei fram til neste vert i neste dal. Det ble både kystfort og Atlanterhavsvei med åpen bil, altså cabriolet, akkurat som i fjor. Det ble lunsj i ei stille vik og flere tuneller og ferger før vi kunne svinge inn hos vår neste vert. En vert som hadde redd opp senga, forberedt rekemiddag og var rask til å skjenke vin. Helt perfekt! Og helt plutselig var vi halvveis og over det i vår roadtrip. Og helt naturlig og helt nødvendig så ble det lite blogging på denne roadtripturisten. Kreftene kanaliseres og prioriteres ekstremt stramt og posjoneres kun ut på det som kjennes viktig der og da. Dermed turblogges det i etterkant selv om det var endelig nok av inspirerende inntrykk og assosiasjoner underveis.

Walkabouten gjennom et lite stykke Norge fortsetter i enda et blogginnlegg etter hvert.…

Grå avreise fra Saltkjelsnes og Rødven stavkirke.

Romsdalsmuseet.

Utsikt over Seilet og holmer og øyer.

Et lite stykke velsmakende Norge på tallerkenen.

Lasting og lossing utenfor hotellvinduet.

Rosene i Rosenes by vil ha sommer.

Bud kystfort.

Sandesundbrua.

Lunsj og kaffekoking på svabergene ved brua til Ekkilsøya. 

«Et lite stykke Norge» er fortært. Ikke bare som sjokoladefråtsing i form av Freia-inntak, men mest av alt i form av en sjudagers roadtrip i og gjennom nettopp: Et lite stykke Norge. Her kommer del 1:

Turen startet torsdag for ei uke siden. Og været var slik det kan være i dette landet: de fleste årstider på en dag. Sol, men kjølig «trekk» gjorde ullgenseren til perfekt reiseantrekk. Og vi for oppover dalen der vi møtte regnskurer, snøeler, solskinn og både helårssnø og melisdryss av nysnø. Øverst oppi Dovre, Lesja og Bjorli-traktene lå nysnøen både som melisdryss i veikanten og som ganske tjukt dekke på enkelte møtende biler som nok hadde vært parkert utendørs siste natta. Snøen som traff biltaket vårt la seg heldigvis ikke verken på bil eller vei.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men oppholdsvær nedover Romsdalen var slett ikke å forakte og sånn som friluftsheidi er skrudd sammen, så gikk hodet og blikket rimelig aktivt fra side til side og opp og ned mens vi passerte fjell, elv, bruer og etter hvert fjord. Vakkert!

Da vi kom fram til målet kunne vi glede oss over både hytte som sto klar, privat avtalt visning i stavkirke og sist men ikke minst: et ualminnelig godt gjensyn med «gamle» venner fra over 30 år siden. Nydelig hjortemiddag ble inntatt mens vi oppdaterte hverandre i alle fall på NOE av alt som hadde skjedd siden flere av oss så hverandre sist: det var i 1999. Tusen takk til vertskapet for overnatting, middag, organisering av guiding og kirkebesøk og ikke minst eksepsjonelt godt selskap.

Vi ble enige om at det umulig kunne få lov til å gå 30 år til neste gang vi møttes alle sammen. Vi får se hvordan akkurat det utarter seg, men her er det jo opp til oss, og da er jo alt mulig, ikke sant?

Den første kvelden på roadtripen ble avsluttet med tilløp til solnedgang over fjorden. Mellom regnskurene. Og da var det bare å få seg ei god natts søvn før vi måtte si ha’det til vertskapet. Jeg rakk selvfølgelig et ørlite bad før avreise. Når det fins fjord, sandstrand og muligheter bare 25 meter fra hyttedøra, så hører det med. Det får ikke hjelpe om det duskregnet da jeg gikk ned for å ta mine tre svømmetak.

Vi var klare for å farte videre, men det utbroderes det mer om i neste innlegg.

Trollveggen er et fascinerende “lite stykke Norge”.

Gudbrandsdalen bød på alle årstider denne dagen. Regnskura kom før snøstormen.

Rauma.

Rødven stavkirke. Og “nykirka”.

Kveld over Saltkjelsnes camping.

Morgendukkert. Badetemperaturen var i følge campingens måling nøyaktig 10,8 grader. 

Dagen har gitt både stor og vid utsikt, og midt i det store – også mye smått og vakkert. Rett og slett en hel rekke søndagsgleder.

Og å se det store i det små eller det små i det store gir disse tre bildene av søndagsgleder:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En aldri så liten markjordbærmojio får være mitt bidrag til utfordringen fra utifriluft denne helga. Noe søtt var ordlyden.

Søt var den. Søtere enn drinkene småbrukeren mikser til oss hjemme. Men god👌. Og perfekt som opplading til blåskjellene etterpå. Namnam!

I dag har jeg ikke tatt et eneste bilde. Foreløpig i alle fall. Og det tyder for meg på at det ikke har vært så mye å skrive hjem om – eller blogge om. En helt vanlig onsdag. Ikke bedre enn andre onsdager og ikke verre. Ingen onsdag å lagre i minneboka, kanskje.

Men; jeg jakter jo gleder. Prosjektet mitt, og hvorfor, finnes her i dette blogginnlegget. Og da er det viktig å lete til man finner dem også slike dager. Dager som verken har tur, gourmetmat eller noe annet som peker seg ut.

Men onsdagsgleder har det vært:

1. Kaffe på senga om morra’n er ikke feil. Ikke denne onsdagen heller.
2. Jeg har klart å la være å gjøre noe for å orke å gjøre noe annet! Hurra for det!
3. Jeg gleder meg til morgendagens spennende opplevelser

Ellers så har jeg jo både spist relativt godt, sola har skint i alle fall innimellom, katta og småbrukeren har vært rimelig greie å ha med å gjøre og syrinen blomstrer! Lag deg en god onsdagskveld!