Nøyaktig like.

Disse to er helt like:

Forrige mandag oppdaget jeg at skinna mi var i ferd med å knekke. Altså ortosen jeg har fått for høyrebeinet som hjelper meg å flekse foten og holde ankelen stabil på tur. Jeg er rimelig avhengig av den. Så det er litt krise! Dermed ringte jeg ortopeden med det samme, forklarte problemet og de skulle bestille ny. I mellomtiden har småbrukeren tapet og limt og ortosen har fungert sånn noenlunde ved forsiktig bruk. Det vil si at den ikke har knekt rett av på tross av brudd i materialet.

Overraskelsen var stor og kjærringa vart blid da sms med beskjed om at ny kunne hentes kom denne mandagen. Allerede! Det kan ta litt tid med slikt ekstrautstyr, så kun ei uke etter at jeg ga beskjed: det var rett og slett en positiv overraskelse.

I dag fikk jeg hentet den. Og ruslet fornøyd ut i bilen med den nye i posen sin. Oppdrag utført, tenkte jeg. Heldigvis åpnet jeg den og tok en titt før jeg kjørte derifra. Jeg har opplevd at det har kommet ortose til feil bein, så jeg tenkte det var greit å sjekke. Hmmm. Dette ser rart ut, tenkte jeg. Jeg prøvde å plassere den i skoen som den skal, selv om jeg så at fotsenga på ortosen faktisk var like stor eller større enn skosålen var på utsida.

Såpass ja. Det var jo overhodet ikke mulig. Dermed bar det inn igjen. «Det må være en feil her», sa jeg. «Denne er alt for stor og går ikke ned i skoen». «Den har akkurat samme bestillingsnummer og mål som den forrige du fikk», sa den unge damen i resepsjonen. Ok. Javel. «Men den andre går nedi skoen og det gjør ikke denne», sa jeg. Det var jo for så vidt ikke noe verken jeg eller resepsjonisten kunne gjøre med det.

Dermed må jeg ha en ny time hos ortopediingeniøren og få tilpasset en ny og muligens få svar på hvordan ei greie bestilt etter samme mål og med samme nummer plutselig har blitt 18 millimeter lengre, bredere og ha en annen fasong! Det er mulig jeg kan presse den ned i en vintersko eller gummistøvel eller noe, men i vanlige tursko og joggesko er det helt umulig. Da må jeg i tilfelle kjøpe nye sko i minst to nummer større enn jeg har.

Jaja. Sånn kan det gå. Også jeg som var så glad for at det tok så kort tid. Jeg tviler jo såpass på meg sjøl og egen vurderingsevne at jeg tok den med hjem for å sammenlikne med den gamle. Denne gangen hadde jeg rett. Disse to er IKKE nøyaktig like.

Du som er varig syk.

Til den som måtte trenge det akkurat i dag. Og spesielt til deg som er varig syk:

Du har ikke plikt til å gjøre alt det en frisk person gjør. Du har ingen plikt til å være en inspirasjon. Du er ikke forpliktet til å skjule sykdommen din for å gjøre det mer komfortabelt for andre. Du har rett til å kjenne dine grenser. Du har rett til å ha dårlige dager. Du har rett til å ligge i senga om du ikke orker noe annet enn å stå opp for å gå på do. Det er ikke din feil om andre folk forlater deg på grunn av din sykdom. Det er ikke din feil at du er syk. Du trenger ikke å unnskylde deg for noe som er utenfor din kontroll. – Ukjent.

Fritt oversatt etter innlegg på facebooksiden: Chronic Pain &Crp/RSD – Keeping It Real

Kontantsjokket.

Jada, jeg vet at den overskrifta er et realt «clickbait» eller en lokketittel, som de store avisene benytter seg av stadig vekk. Det er sjeldent ord som «sjokk», «krise» eller «raser over», virkelig er noe å være sjokkert over. Som regel så handler det rett og slett om noe mye mer hverdagslig, som en liten hump i veien, og den som i følge overskrifta er i sjokk – ja den er rett som det er bare en smule overrasket! Men er overskrifta tabloid nok så får den vel klikk nok…

Det er i grunn som ishockeytreneren Petter Thoresen sa for en del år siden etter at laget hans hadde tapt en kamp og journalisten lurte på hvordan laget så på den «krisen»: «Krise er ikke å tape en hockeykamp. Krise er all nød og sult og krig og elendighet som finnes i verden!».

Men altså; kontantsjokket! Det var under søndagens TV-aksjon til inntekt for Barnehus ved sykehusene at det kom. Sjokket. Eller rettere sagt den noe overrumplende overraskelsen. Både fra undertegnede og den blide dama med innsamlingsbøsse som sto på døra mi. Hun var allerede i ferd med å rive av en lapp med vipsnummer til meg da jeg eplekjekk og i overkant påskrudd åpnet døra og begynte å putte KONTANTER ned i bøssa hennes. Vi måtte både le og riste på hodet av begges noe overraskede mine. Jeg fordi husholdet faktisk HADDE stål liggende i kontant form. Det har i grunn blitt en sjeldenhet. Dama med bøssa fordi kontanter ikke akkurat var en selvfølge på runden hennes. Men hun satte pris på å få noe som raslet i bøssa!

Verre var det vel for Einar. Og ikke minst for bøssebæreren:

Bilde: absurdgalleriet.no

Kode rød!

Helgeutfordringen fra utifriluft er rød ; https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-rod.html

Og det stikkordet sendte meg rett i arkivet. Det “rødeste” bildet mitt er dette:

Knipset litt overmodig 17.mai 2021 rett før vi putret avgårde til alternativt 17.maitog tilpasset pandemirestriksjoner. Veterantog.

Hobbyvirksomhet.

I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.

Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.

Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.

Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.

Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.

For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.

Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet 😉.

Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.

I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig 😉

 

En selvmotsigelse.

Det er noe selvmotsigende i å ta toget til hovedstaden for å.sette seg i en krok på biblioteket for å lese. I medbrakt bok fra et annet bibliotek.

Det blir nok noe annet etterhvert før jeg skal møte resten av “klanen”, men jeg måtte jo ha kaffe. Og do….🙈😂🙈😂 Og trasking gatelangs fungerer bare et meget begrenset antall minutter om gangen.

 

Fra en parasitt til en annen…

Dagens sitat er dette:

“Hvem tror trygda at de er? Vanlige folk?”

Sitatet er hentet fra det som for min del ble dagens lesning, by far:

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/norges-syke-og-ufore-er-var-tids-parasitter/o/5-95-2070384

Mitt bilde er fra Nettavisen, men artikkelen er også publisert i Nordnorsk debatt og Dagbladet+.

Så fort som mulig.

Panikken slo inn på mandag. Og kunne nok ha ført til en skikkelig råtten blåmandag. Men jeg kastet meg på telefonen umiddelbart og klagde min nød til rett instans og fikk lovnad om at en ingeniør skulle se på saken så fort som mulig. Dermed kunne panikken erstattet med litt mer lett nervøsitet.

Så fort som mulig er imidlertid et rimelig lite konkret tidspunkt. Og jeg er redd det ikke akkurat blir i morra… Det er snakk om ortopediingeniør. Det er snakk om spesialtilpasset ortose, og det er snakk om ødelagt hjelpemiddel som jeg er rimelig avhengig av for å bevege skrotten noe særlig utenom stuegolv eller asfalt.

Skinna mi er ødelagt. Mer eller mindre knekt i det aller mest nødvendige og kritiske området. Selvfølgelig har vi forsøkt med en liten reparasjon. Lim og elektrikertape. Uten å bygge opp og ut så mye at skinna ikke får plass i skoen sammen med foten. Vi har lekt litt ingeniør vi også. Limet ga fra seg mistenkelige knirke- og sprakelyder under dagens økt på elipsemaskina. Det sprakk. Så det funka dårlig. Da er det bare elektrikertapen igjen. Jeg får teste den ved anledning.

For sikkerhets skyld mista jeg en krok til dictusbåndet i dag også. Dictusbånd er «stroppen» som jeg bruker rundt ankelen for å motvirke «dropfottendensene» i høyrefoten. Det er den jeg bruker når skinna ikke er på. Litt sånn der lightversjon. Disse krokene spretter av i alle retninger og blir borte. Akkurat som i dag da jeg skulle ta på sko og stropp og kjøre hjem etter trening. En skikkelig dårlig patent, egentlig. Nå har jeg igjen kun 3. Jeg bruker 2 om gangen, så sannsynligheten for å gå tom med det første er overhengende.

I kveld har småbrukeren operert som brannslukker. Han har reparert reservedeler og ekstrautstyr.  Alternativer til kroker er hentet og lagt til utprøving og skinna er forsøkt armert og tapet opp på nytt. Så får vi se da, om noe virker. Og så får jeg virkelig håpe at ortopediingeniøren er påskrudd og kan skaffe meg ny ortose/skinne fortere enn svint.

For alle oss som er avhengige av hjelpemidler og ekstrautstyr hver dag så er slikt som dette viktig. Og slett ikke en uvesentlig del av hverdagen. Så da blogges det om dette på hverdagsbloggen også.

Jeg gleder meg til å prøve ut småbrukerens alternative patenter og krysser fingrene for ny skinne «så fort som mulig» 😉

Ekstrautstyr og reservedeler til utprøving.

Oktoberkveld.

En helt vanlig tirsdagskveld i oktober kan by på blant annet innsikt. I motsetning til utsikt. Som regel er jeg jo inne og ser på utsikten. Og da ser jeg om det er klarvær; om lysene nede i bygda og stjernehimmelen syns. Eller om det er helgrått og rimelig helsvart. Men noen ganger kan det være lurt å være ute om det ser svart ut innenifra. Den siste uka har servert både det ene og det andre å bli som forhekset av på nattehimmelen.

I kveld var det måneskinn over huset da jeg kom hjem fra jobb:

Og forleden kveld kunne det se ut som huset mitt befant seg midt inni den magiske nordlysbobla da aurora danset hvor enn jeg snudde meg:

Det er fint å være inne med en god og varm kopp te og fyre i ovnen i oktober. Men det kan jammen meg være fint ute en oktoberkveld også.

For en dag.

Det er vinterdagen i dag. Den 14. oktober kalles vinterdagen fordi den markerer begynnelsen på vinterhalvåret. Fra gammelt av var denne datoen flyttedag om høsten. Det var en ordning som ble praktisert fram til første verdenskrig, noen steder lenger. Det var en tilsvarende flyttedag den 14.april. Altså om våren. Flyttedagene den 14. oktober og 14. april var den eneste dagen hushjelper og gårdsarbeidere kunne flytte fra en gård til en annen eller skaffe seg nytt arbeid. Husmenn kunne også sies opp eller si opp med virkning fra disse dagene.

Uten sammenlikning og i vilkårlig presentasjonsrekke for øvrig kan den 14. oktober by på blant annet utgivelsen av barneboka Ole Brum av A. A. Milne i 1926. Og det var på denne datoen i 1964 at Martin Luther King jr ble tildelt Nobels Fredspris.

Nobels Fredspris har blitt delt ut på denne datoen også andre år, og i Norge har vi skiftet regjering flere ganger den 14. oktober opp gjennom. Et enda tørrere fakta er at de tre internasjonale standardiseringsorganisasjonene ISO, IEC og ITU markerer den 14. oktober som verdens standardiseringsdag (!!!).

Ok. Betyr det at vi skal se på 14. oktober 2024 som en standard mandag for framtida, tro? Eller har det i dag kommet noen ny standard som jeg ikke kjenner til, kanskje?

Det er fint med standarder. På mange områder. Felles standard for språk og bokstaver og tall og måling og slikt gjør livet enklere på mange måter. For eksempel å skrive blogg. En standard kalender som forteller oss at dagen i dag er mandag og at det er den 287. dagen i året med 78 dager igjen av 2024 er også ryddig. Det er jo greit at vi er en smule i takt på enkelte ting. Til og med jeg som skyr å sette folk i bås eller boks og er generelt skeptisk til standardsvar, finner det ganske nødvendig med enkelte standarder i samfunnet. Da blir hverdagen enklere.

Den 14. oktober 2024 har igjen noen timer før «fasiten» for denne datoen akkurat dette året foreligger. For min del har den bydd på avlysning, planlegging, trening, reparasjoner og en passe dose klesvask, støvsuger og oppvaskmaskin. Rimelig standard. Det mest spennende var vel en noe panikkartet telefon til ortoped da jeg plutselig oppdaget at fotortosen, skinna mi, var i ferd med å knekke tvers av. Jeg kan egentlig ikke gå på noe som er mer ulendt enn et flatt golv uten den. Så jeg håper virkelig ikke det tar lang tid før jeg kan få en ny.

Ellers så har 14.oktober stabbet rolig av gårde. Det har ikke snødd. Ingen her har flyttet eller sagt opp. Ikke har vi fått fredsprisen heller. Dagen har oppført seg som en helt standard og beskjeden mandag. For en dag.

Kilde: wikipedia.org