Småbruket er endelig ute av tåka. Etter det som kjennes som ukesvis med tåke og gråvær. Jeg vet jo at sola har vist seg. Men det er nå engang sånn at det er noe eget når tåka ligger nedi bygda, mens vi her i litt høyereliggende strøk kan bade i sol og ikke minst glitter.
Så i dag premierte jeg meg selv med en glitrende tur i egen skog. Med målsetning å få brukt kameraet.
Dermed ble det mye bildebevis fra denne glittertirsdagen:
Det er mye som kan være skremmende. Direkte skummelt i grunn. Vær og klima fullstendig på speed, med flom og oversvømmelse, ras og tsunami, sibirkulde og hetebølger. Noe er i gjære. Valgresultater kan være skremmende. Krigssituasjonen rundt i verden også.
Mine refleksjoner i dag dreier seg dermed om noe helt annet. Litt mer sånn i mikroperspektiv, egentlig. Og i denne forbindelsen; utvilsomt en i-landsutfordring.
Det er i dag, eller i alle fall i disse dager, nøyaktig et år siden jeg begynte å trene styrketrening på den måten jeg gjør nå. For ett år siden var jeg på rehabilitering på MS-senteret i Hakadal og fikk faglig og kyndig hjelp til å legge opp et treningsregime tilpasset min hverdagshelse og mine utfordringer. Spesielt tilpasset mine utfordringer med fatigue og funksjonsnedsettelser i høyre bein. Her skrev jeg om oppstarten:
Jeg har trent før. Men for et år siden begynte jeg med mer målrettet styrketrening. Kun fem øvelser hver gang. Med passe motstand, det vil si vekt. Direkte rettet mot å være så sterk i bein og kjerne at jeg kan kompensere nok for funksjonsnedsettelse til å fortsatt klare å gå på tur.
Jeg har trent målrettet styrketrening to og tre ganger i uka i et helt år. Vektbelastningen er økt noe, det skjedde i grunn ganske fort etter oppstart. Men nå er det lenge siden jeg har lagt til noe som helst. Stor forbedring av form eller kraftig framgang er ikke et hovedmål. Målet er å hindre ytterligere funksjonsnedsettelser. Ikke alltid så motiverende. Men nå ser jeg at det nok snart er på tide å legge på ørlite granne mer motstand og øke intensiteten. Nåvel, hvis jeg skal være helt ærlig så kjennes det vel i grunn bare slik ut omtrent annenhver økt. Halvparten av gangene er det jo fortsatt beinhardt og tungt og seigt.
Som Martin Johnsrud Sundby sa, eller noe sånn i nærheten av det han sa i en tidlig episode av «16 ukers helvete – Bootcamp»; «nivået er skremmende lavt».
Akkurat det er mitt nivå også. I alle fall til å ha trent målrettet i et helt år. Men det viktigste er vel at nivået forbedres. Om enn så saaaaakte at det nesten ikke er mulig å legge merke til det. Og det mest skremmende for meg er jo det som kan skje om jeg ikke trener. Nemlig at jeg mister funksjoner og blir mer avhengig av hjelpemidler og tilrettelegging enn jeg allerede er. DA blir nivået enda mer skremmende lavt.
Og når det gjelder de 16 ukene i helvete, som jeg ser litt på i nett-tv for om mulig å finne litt inspirasjon, så er jeg rimelig sikker på at jeg slår deltakerne i planken. I alle fall slik de gjennomførte den i andre episode! Skremmende!
Ukas valg i USA er kommentert opp og ned og att og fram og i mente både før og etter at avgjørelsen var tatt. «Vinneren» har i alle fall i følge seg selv «all makt» de neste fire åra. Jeg nøyer meg med det jeg kan gjøre noe med, nemlig mitt liv. For i 1970 ga Hans Børli ut diktsamlingen Isfuglen, med blant annet disse ordene. I aller høyeste grad relevante, 54 år etter:
Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika. Du har gjort hans veldige grønne visjon til et inntørket kongrospinn rundt hodet på Frihetsgudinnen.
Hippies med møllspist skjegg og mugg mellom tærne pakker sine vanmektige hyl inn i rytmer fra «Leaves of grass», dette duvende tonefall av hav som vugget drømmen om en stor nasjons løfterike framtid, dengang bison beitet på slettene under solefallet og Røde Sky satt på sin mustang i skyggen av Little Big Horn og så prærievognene rulle vestover mot Laramie.
En forgiftning brenner i dine årer, Amerika. Du har spist strange fruit for lenge. Du har satt en blankpusset dollar til sol på vestens himmel og pyntet dødens knokkelsmil med skinnende gullplomber.
George Washington er død. Abe Lincoln er død. John F. Kennedy er død. Martin Luther King er død. Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever – de skyter fra hoften midt i Det Hvite Hus.
Du har drept din framtid, Amerika. Alt du har tilbake er en flokk lusete hauker og en værhane.
Hans Børli
Bildet er fra Oppistun Børli, Hans Børlis barndomshjem i Eidskog.
I dag blir det rett og slett en repost. Av eget innlegg. Den 8.november 2021, altså for nøyaktig tre år siden så krev jeg om kommunikasjon. Jeg tenker at innlegget gjelder, så derfor kommer en reprise:
Jeg ser bare sånn passe mye på teve. Og det gjelder i grunn både strømming og lineærteve. Og ja, jeg skriver det slik jeg sier det – teve. Men akkurat ett program syns jeg er er relativt underholdende. Nemlig Kompani Lauritzen tropp 3. Jeg vet det er et underholdningsprogram lagt opp til at det skal være god teve og at reaksjonsmåter og hendelser blir satt på spissen. Men jeg lærer stadig noe nytt og jeg plukker rett som det er opp et og annet som jeg kjenner er relevant for meg sjøl. Selv om gjengen i troppen er på alder med avleggeren. Og yngre.
«Ikke tenke, bare gjøre» er et godt eksempel på det. Jeg tror uttrykket har blitt brukt både ved hopping fra stor høyde og ved baklengsstup ned i høl i islagt vann på fjellet.
Mine handlinger er på ingen måte så ekstreme. Men i dag, blant annet, så trengte jeg setningen. «Ikke tenke, bare gjøre». Det er den framgangsmåten som gjelder når friluftsheidi skal ta torsdagsbad i november. I alle fall dager da det er minusgrader i lufta og både vei, vekster og steinene i vannkanten er dekt av et tynt og glatt islag.
Jeg tenkte ikke så mye. Bare gjorde. Og om det er minusgrader i lufta så er det jo varmegrader i vannet, ikke sant? Men ikke så mange akkurat. Og isen har ikke lagt seg, slik som på vannet jeg gikk rundt på tirsdag, så badesesongen varer enn så lenge enda.
Jeg tenker ikke så mye, bare gjør. For det er det som gjelder ved torsdagsbad for Kompani Kaldt slash friluftsheidi!
6.november er det visst i dag. Og ute er det knapt dagslys. Tåke og tjukk «graut» de timene det ikke er stappmørkt. Fryser til sleip is på bakken gjør tåka også. Typisk november.
Det er ganske mørkt i «inspirasjonsboksen» min i dag også. Ingen lyspunkter eller andre hendelser som har ansporet meg til noen skriverier. Verken euforisk glede over noen eller noe eller dypt og gnålende raseri har gitt meg inspirasjon til skriverier.
Mange syns det ser mørkt ut for framtida i dag. I alle fall de delene av den som lar seg påvirke av et visst valg av en viss president. Jeg må innrømme at jeg deler deres oppfatning. Det kan se mørkt ut for både sikkerhet og økonomi i hele verden.
Jeg ser nyheter og leser nettaviser i små porsjoner. Og leser krim. Mørk krim. Lystig er det ikke noe av det.
Akkurat det der presidentvalget kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å lage et lite lysglimt for meg selv her i novembermørket. November er perfekt til lystenning. Særlig i kombinasjon med fyr i ovnen, pledd, sofa og bok.
Tenn deg et lys og la verden gå sin skjeve gang i mørket. Den gjør jo det uansett 😉
Denne tirsdagen bød værmessig på den rake motsetning av det været jeg hadde på tur forrige tirsdag. Tirsdag i forrige uke strålte sola fra skyfri himmel over småbruket, og jeg pakket ved, kaffekjele, lunsj og sitteunderlag og la ivei på sykkeltur oppover skogen. Og der møtte jeg tåka. Og den sure vinden. Både sykkeltur og bålpause ble i kjøligste laget og idyllen var begrenset.
I dag derimot. Tåka lå tett overalt. Det var så novembergrått og stusslig som det kan bli på denne tida av året. Nesten ikke dagslys. Jeg tok en titt på webkameraet ved nærmeste alpinbakke og så at der var det sol og strålende vær. Men dit er det fire mil. Jeg satset derfor alt på at det samme gjaldt i «nærmarka» og pakket sekk, kaffekjele og alt det samme som sist. Men denne gangen tok jeg bilen oppover skogen.
Jeg kom ganske langt før jeg måtte snu. Slike som meg bør definitivt ikke gå noe særlig på tur uten mulighet for å kontakte hjelp om nødvendig. Dermed måtte den glemte telefonen hentes. Det hadde dessuten ikke blitt noen bilder fra turen uten telefon heller, så vendereis var i grunn helt påkrevet etter kun en ørliten diskusjon med meg selv.
Forsøk to gikk bedre og jammen fikk jeg valuta for at jeg tok sjansen på tross av tåkete novembervær. Et par kilometer før jeg skulle parkere forduftet tåka. Sola strålte fra skyfri og vindstille himmel. Frosten lå kald over myr og sti, mens «solsida» ble varmet og lå og glitret på andre sida av vannet.
Det ble noen kilometer vandring. Og det ble kaffebål i vannkanten og bålkaffe kokt på vann fra sjøen. Isen hadde lagt seg omtrent på halve vannflata. Tynn som ei hinne enda. Men vinteren er definitivt på vei.
Jeg er glad for at jeg tok sjansen på tur på tross av tåka. For turområdet lå jo der som en funklende diamant midt i alt det grå. En høstdiamant. Og da jeg satt i bilen på vei hjem så kjørte jeg ikke lengre enn over første kul, så møtte jeg tåka igjen. Om mulig enda tjukkere enn i formiddag.
Takk for denne speilblanke tirsdagen!
Ishinna er fortsatt tynn, men vinteren er definitivt i ferd med å innta vannet.
Perfekt “liggeilyngen”-sted.
Snart kaffe.
På vei hjem og inn i novembertåka igjen 🙂 Takk for i dag!
De fordommene kjenner jeg jo godt til. Så det er ikke noe nytt. Til og med internt, sånn «oss ms-pasienter imellom» florerer det fordommer. Senest denne uka opplevde jeg det. Og de fordommene bryr jeg meg vanligvis ikke så mye om. Jeg bare vet at de finnes, og at jeg ikke kan (naturlig nok) ta det som god fisk at det som er en selvfølge for meg også er det for andre.
Men det er interessant å følge med på hva som blir sagt i riksdekkende kanaler. For i den grad det kan anses som folkeopplysning, så er det i alle fall sikkert at den informasjonen som pumpes ut til «det norske folk», er nettopp den informasjonen som former vår oppfatning. Og våre fordommer.
Du kjenner sikkert en person med MS. Multippel sklerose. Ja, nettopp; du kjenner en! 1. Og kun en! Du vet noe om hvilke symptomer og hvilke utfordringer akkurat denne personen lever med. I alle fall vet du noe om de symptomene og de utfordringene denne personen velger å vise fram. Du vet ikke hvordan denne har det når du ikke ser. Og du vet ikke hvilke tilpasninger den enkelte gjør for å framstå akkurat slik du ser han, hen eller henne.
Innslaget i nyhetssendinga på NRK trekker fram at det i dag fins mange gode og effektive medisiner. Medisiner som ikke fantes for bare 20-30 år siden. Det betyr ikke at alle med MS kan få disse medisinene. Og det betyr ikke at alle som får eller har MS har god effekt av de samme medisinene. Det fins ulike typer MS, ulike typer symptomer og utfordringer og vi som har MS har ulik alder og forskjellig utgangspunkt. Akkurat som alle andre. De «nye» medisinene, som ofte kalles «bremsemedisin», hjelper for mange med MS. De bremser og kan stoppe sykdomsutviklingen og sørge for at den MS-syke fungerer bedre enn uten slike medisiner. Men har du en progressiv variant må du nøye deg med medisiner som kan ha effekt på enkeltsymptomer.
MS-pasientene som sto fram i dette innslaget på Nrk var i alle fall tilsynelatende og slik jeg ser det velfungerende. Det var en yogainstruktør og det var finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Hvilke kamper de kjemper daglig sa innslaget ingenting om. Og hadde vi ikke visst at de hadde MS, så hadde vi ikke tenkt over det. Mange av oss med denne diagnosen gjør alt vi kan for å både oppleve oss sjøl og bli opplevd som så friske som mulig. I de tilfellene der vi ikke bruker synlige hjelpemidler så klarer vi det ganske bra. Det syns ikke så godt på oss at vi har en varig autoimmun sykdom. Og jeg håper alle MS-rammede der ute lar være å sammenlikne seg med disse. Eller med andre.
Din MS er din. Slik du har det kan være gjenkjennbart for mange av oss. Men akkurat slik som du har det og akkurat det du strever med av symptomer eller utfordringer er unikt for deg. Selv om det kan likne på andres opplevelser av sin egen MS.kropp.
Fordommer har vi alle. Inkludert meg, så klart. Men jeg heier på innslag som kan gi innsikt og opplyse oss og tenker at dette innslaget på NRK er et godt steg i riktig retning. Vi er tross alt omkring 14 000 personer som lever med MS i Norge i dag. Og 500 personer får diagnosen årlig. Jeg håper de slipper alt for mye fordommer.
Og jeg har veldig sansen for utsagnet «selvfølgelig kan du bli yogainstruktør» som MS-syke Marianne fikk høre da hun fikk diagnosen. Jeg pleier å si: «Ingenting er umulig – det tar bare litt lengre tid!»
Fjellturer er slett ikke umulig – men avstander og ruter må planlegges, riktige hjelpemidler må benyttes – og det trengs TID! I alle fall tid nok til å komme til topps!