Heltidsansatt i egen helse.

Det er det jeg sier da. Om noen spør. Og det gjør jo noen. Det er liksom slik vi identifiserer både oss sjøl og våre medmennesker når vi treffer folk. Hva driver du med egentlig? Annet enn å være akkurat her? Hva driver du med i livet ellers, liksom? Eksplisitt: hva jobber du med?

Jeg er heltidsansatt i egen helse, sier jeg. Og det er jo i praksis det jeg er. Fast ansatt kan det se ut til. Uten mulighet til å si opp. Men hva betyr det egentlig? Hva driver jeg med da, liksom?

Jeg vet ikke riktig. Huet mitt har ikke helt tilpasset seg situasjonen, kan du si. Ikke helt forstått hva det betyr på lang sikt. Ikke godtatt og ikke slått meg til ro. Med akkurat den ansettelsen. Ikke har jeg noen stillingsbeskrivelse heller. Men initiativ og kreativitet fordres i alle fall. «Store muligheter til å påvirke sin egen arbeidshverdag», som det kan beskrives i en stillingsannonse. Slik sett høres det ut som en stilling med mye frihet. Paradoksalt nok siden det ikke akkurat kjennes som jeg står fritt til å gjøre noe som helst som jeg vil. Men finne det ut sjøl, det må jeg. I alle fall en del av det. Veien blir til hvis jeg går, som jeg har gjentatt til meg sjøl til det kjedsommelige. Og slikt blir det jo prøving og feiling av. Rett som det er. Og stadig vekk. Og jeg lurer hele tida på om jeg velger rett. Om mine prioriteringer er det beste for meg og om jeg burde forvente andre ting av meg sjøl.

Så jeg går på tur, pusler litt både ute og inne i heimen, skriver litt, får behandling, prøver ut hjelpemidler, er litt «til pynt» på jobb, tar oppfølgingsundersøkelser, trener hjemme, i gruppe og på treningssenter, leser litt bok og sover og eter. Noen ganger mye av det ene og mindre av det andre. Og noen ganger omvendt. I mer eller mindre harmoni og balanse. Akkurat DET varierer.

Så kommer det med jevne og ujevne mellomrom en eller annen med fagkunnskap og gir beskjed. Enten det er en av fysioterapeutene, nevrologen, onkologen eller saksbehandleren i NAV, for den saks skyld Og fagkunnskap har jeg jo respekt for. Selv om mange har sagt, gitt beskjed og både formant og forklart i flere år allerede. Og selv om jeg fortsatt bare er nesten overbevist. Forrige uke fikk jeg streng beskjed igjen. Og da var jeg nesten på grensa til å få kjeft på en måte. Voksenkjeft. I alle fall TYDELIG beskjed.

Det var nevrologen som prøvde å forklare med både meget engasjert røst og til tider store bokstaver hva jeg skulle forvente av meg sjøl. «Om du får trøbbel med at NAV eller de eller andre instanser vil at du bruker tida di på andre måter enn det vi skisserer nå så insisterer jeg på at de skal ringe meg!». «Den argumentasjonen tar jeg! Ikke du!», sa hun. «Din jobb er utelukkende å sørge for at immunforsvaret ditt er i så god skikk som mulig slik at det har best mulig evne til å stå i mot hvis ms’en skulle våkne til liv og utvikle seg slik at den gir deg enda mer trøbbel eller kreften få det for seg å prøve seg med et tilbakefall. Ingenting annet. Og det gjør du etter min mening best med å fortsette slik som du gjør!» Legg til setting: typisk overlegekontor med mye fag på veggene, sterkt blikk og framoverlent og engasjert legedame. Veldig overbevisende. I alle fall for meg. Og i alle fall i kombinasjon med faktakunnskap om et immunforsvar som er så ute og kjøre at det plutselig går til angrep på seg selv, samt mangelen på formålstjenlige medisiner som kan hindre akkurat det og ikke minst mangelen på medisiner som kan hjelpe akkurat det forvirrede immunforsvaret i kampen mot krefttilbakefall.

Og jeg har gjennom all min kontakt med både nevrologer, fysioterapeuter, onkologer, sykepleiere, radiologer og andre alltid vært trygg på at det er lurt å gjøre som jeg får beskjed om. Disse vet ofte hva de snakker om, gitt. Jeg er liksom ikke den første og eneste de har vært borti som får denne typen ansettelser kastet i fanget helt uten å få valget om å takke ja eller nei.

Jeg velger imidlertid å takke ja til gode råd og formaninger og gjøre så godt jeg kan. Gjøre som jeg får beskjed om. Også når det gjelder dette her. Det betyr at jeg fortsatt skal leve livet i små porsjoner. Energi må brukes på å holde kroppen i rimelig form. Aktivitet som er krevende gjelder det å forsyne seg så beskjedent med som mulig. Men samtidig utfordre fysikken og kjenne litt på grensene innimellom. Fullpakkede dager og uker må unngås. Slik bryter kun ned. Både immunforsvar, humør og fysikk. Og perioder der programmet er tett, for det kan være krevende med både 3 og 4 helserelaterte avtaler og opplegg i uka i tillegg til litt annet, må etterfølges av perioder med mer balanse. Etter turer i sykehusganger må det fylles på med turer i skogen. To timer med unger og ansatte på jobb må etterfølges av to, ikke timer gjerne, kanskje dager, med alenetid, tur og hvile.

Målet er ikke lenger å komme tilbake i gammel eller ny jobb. Målet er å holde seg frisk. Så frisk som mulig. Å ha flere gode dager enn dårlige. Gode i forhold til det potensialet som den varige sykdommen tillater meg. Og hva potensialet er må en jo også finne ut. “Hvor god vil du beskrive din helse nå på en skala fra 0 til 100”, er et spørsmål det stadig stilles når slike som meg skal kartlegges. Vel, en dårlig dag er kanskje en tier, mens en god er 30-40… Ikke vet jeg. Men jeg vil helst utnytte potensialet så godt som det går. Det fine er at akkurat det kan jeg selv gjøre en innsats for å nærme meg. Litt kontroll i alt det ukontrollerbare.

Jeg kan love alle at de greiene her tar mye mer enn 37 1/2 time i uka. Spesielt i periodene da ms’en og alle dens symptomer både med fatigue, forflytningsutfordringer og funksjonsnedsettelser skal kontrolleres. Og når det sammenfaller med at melanom og lymfødem skal følges opp hos alle de ulike instansene som er involvert. De periodene blir det lite oppbyggende virksomhet her. Dessverre. Det må jeg prøve å hente igjen senere. Optimale forhold i skrotten fordrer jo så absolutt en viss balanse. Noen dager, i alle fall i slike perioder, får ikke blitt noe annet enn ubalanserte. De bryter ned. Og krever i tid mye lenger enn en dag med oppbygging for at jeg og det noe uforutsigbare immunforsvaret mitt igjen klarer å komme i en form for balanse. Og det immunforsvaret trenger så optimale forhold som mulig for å klare å ta seg sammen og gjøre jobben sin!

Så heltidsansatt er jeg i alle fall helt sikkert. Og når nevrologen bekrefter livsstilen og applauderer aktivitetsnivået så hjelper det. Alle ansatte trenger jo tilbakemeldinger. Helst positive. Også vi som er ansatt i egen helse både på deltid og heltid. Ikke minst vi som er ansatt i egen helse, egentlig!

Å våkne delvis innunder et par liggeunderlag i hengekøya hengende mellom to trær står i min stillingsbeskrivelse som heltidsansatt.
Balanse i livet. Og i stillingsbeskrivelsen.

Og hvorfor skrive om det her, egentlig!?! Tja. Jeg er jo pedagog. Jeg er usikker på om det er en fordel eller ulempe akkurat i denne stillingen. Men jeg vet at om jeg skal klare å reflektere meg fram til å ta de gode valgene, prioritere riktig og på den måten skape et liv som fungerer – ja da er jeg nødt til å sette ord på greiene. Fortelle, ikke minst meg sjøl, det fagfolka prøver å innprente meg. Gjentakelser er et pedagogisk grep. Jeg tenker at jo mer jeg gjentar for meg sjøl, dess mer realistisk kan stillingsbeskrivelsen for denne heltidsansettelsen bli. Muligens…

3 for 2.

Allerede nå, tidlig på ettermiddagen, kan jeg skrive om fredagsgleder. 3 stykker:

Den største er gleden over å kunne delta så vidt i livet på jobb. Og tilfredsstillelsen i å kunne gjøre noe godt i den tida jeg er til stede. I dag ble det lesestund i hengekøya i skogen. Noen ville lese om Albert Åberg mens andre ville høre «bæsjeboka» både en og to ganger. Det går forresten minst en voksen og fire barn i ei køye. Hvis intimsonene ikke er for bastante. For da begynner det faktisk å bli litt fullt.

Smellkysset jeg fikk fra en av kompisene da jeg skulle gå hjem burde forresten ha kommet med håndkle. Såpass fuktig var det. Men vi som driver i bransjen er rutinerte og klarer oss godt med håndbaken. Såpass snerpete var jeg riktignok at den siste «hadekosen» måtte bli i panna. «Koseren» var ellers rimelig marinert i skinkeost, så der ble det ikke noe smellkyss. Men en fredagsglede kan det jo kalles.

På vei tilbake fra skogen passerte jeg barnehagens lekeplass og de ferskeste barna der i barnehagen. De har fire bein og breeeeeker. De lurte på om jeg hadde noe å gi dem. I det minste litt oppmerksomhet! Det er klart de fikk det.

Så dermed ble det tre fredagsgleder før formiddagen var over. Det ble kun to bilder. Tre for to, da. God helg!

Lykken kan være ei stille stund i køya med kompis og bok.
Oppmerksomhetssøkerne.

 

Når det ikke fins ord.

Enkelte dager blir det ikke blogg.

Det er de dagene det ikke fins ord for.

Slik som i dag.

Det hjelper ikke at det er svenske flaggans dag.

Det hjelper ikke at sola skinner.

 

Det hjelper litt med kake.

Men bare ei stund.

Og snart skal det soves.

Det hjelper helt sikkert enda bedre.

Og i morgen er en ny dag med nye muligheter.

 

Den dagen gleder jeg meg til.

Den blir spennende og potensielt givende.

Det gjelder å henge i.

Å henge i stroppen.

Da blir øyeblikket givende.

Til og med når det ikke fins ord.

Takk for i dag.

Denne solnedgangen trenger ikke ord.

Han skvatt!

Ikke skvetne. Men foretok en rolig retrett.

Familien jeg møtte lørdag ettermiddag var definitivt ikke stressa. I alle fall oppførte de seg som om de var fullstendig herre over situasjonen. De samlet seg et par meter i fra oss intrengerne og svømte en annen vei. Rolig og bedagelig og alt så helt og holdent harmonisk ut.

Ikke tenker jeg på han som akkurat skulle slå lens på andre sida av vannet akkurat da min hengekøyedate sprettet korken på bobleflaska heller. Selv om han også skvatt. Det hadde nok aldri vært så mye trykk på tanken at det skulle poppe på den måten, gitt. Og vi lo.

Harmonisk virket ikke han jeg møtte på skogsturen i dag. Han skvatt såpass at han rett og slett ramla ned og styrtet rett i bakken fra en 3-4 meters høyde. Noe liknende har jeg aldri sett av den arten! Heldigvis var han rimelig lett og tok fallet finfint. Han kunne i alle fall fare oppover stammen igjen etterpå og kom seg på den måten til trygg grunn. For seg.

Her hadde den skvetne kommet seg opp igjen.
Blåmeisen passer samvittighetsfullt på.

Blåmeisen som alltid ligger og trykker i kassa når jeg kikker oppi, hadde nok ungene sine trygt under vingene. Meisen skvatt nok litt også. Men valgte å bli der. Hen hadde tross alt ansvaret for de små.

Fiolene tok livet med ro og skjøttet sin jobb med å stå der og være pene på fortreffelig vis. Helt uten dramatikk, så det ut til.

Fiol.
Maaaaat, sa kjøttmeisungene.

I kassa på veggen her hjemme hadde fuglen fløyet, for å si det sånn. Mulig den skvatt. Ungene fikk bare et mobilkamera stukket inn under taket da de trodde de skulle få mat. Så da lukket de gapet rimelig kjapt. Regner med at kjøttmeisen har såpass harmonisk grunnpsyke at den tør å komme tilbake.

Den som skvatt mest var i alle fall han som i utgangspunktet var totalt utilgjengelig for friluftsheidi i alle fall. Nemlig ekornet.

Ikke vond å be!

Jeg er ikke så veldig vanskelig å få med. Ikke på hengekøyeovernatting ei godværshelg i juni i alle fall. Ikke ellers i året heller, kanskje, når jeg tenker meg om. For andre uke på rad ble jeg invitert til heng. Hengekøyetur. Skogsdate. Nattinaturen. Uteovernatting. Kall det hva du vil, jeg dukker opp. Med diger sekk. Og er rett og slett på grensa til euforisk for å bli invitert! Muligens noe slitsom.

Gårkvelden, natta og morgenen ble utsøkt trivelig. Vi kunne sende musikkønsker til nabocamperne over vannet og vi koste oss såpass med mat at vi rett og slett måtte bære det meste av den sjokoladen vi hadde med oss de 50 meterne tilbake til bilen.

Takk for turen! Nå er det jo en tradisjon. Neste date er allerede berammet. Jeg gleder meg!

Når solnedgangen foregår på denne måten over vannet, ja da er det bare å nyte stunda.

Blir aldri lei slik utsikt.

De grønnkledde.
Solnedgang.
Dobbeltrom
Denne familien kom på besøk.
HMS tatt på alvor: “Heng ikke køya så høyt at det gjør vondt hvis du detter ned!”

 

 

Å nyte utsikten fra køya en tidlig morgen er virkelig en favoritt.

Både kveldsbad og morgenbad må til når friluftsheidi er på skogsdate. Bilde: RBR

Akkurat som bestilt. Bilde: RBR

Å bo med en museumsgjenstand!

Å være samboer med en museumsgjenstand….unnskyld, jeg mente selvfølgelig museumsansatt (!!!) kan medføre enkelte greier. En av konsekvensene kan være at det ofte handler om museer, og da helst der det finnes gamle hus, når paret skal på hotelltur. Aller helst gamle hus med vesentlig innslag av laftetømmer, flistak eller spesiell byggestil ellers.

Så slik er det jo så klart for friluftsheidi og småbrukeren. Som museumsansatt, LANGT under normalalder for å bli betegnet museumsgjenstand, er småbrukeren det som trygt kan kalles spesielt interessert. I hus, spesielt trehus og tømmer. Hver gang undertegnede kjenner seg ferdig med å innånde historie, tjærelukt og se for seg livet slik det var på husenes «tid» så passer hun på å tilbringe noen minutter på en beleilig benk eller ei trapp. For småbrukeren har jo bare så vidt begynt. Og slikt blir det selvfølgelig mye bilder av også. Friluftsheidi har jo bare akkurat så mye tålmodighet til å sitte uvirksom på en benk.

Det ble mange museumsgjenstander på denne turen. Mest hus. Og ingen av gjenstandene var småbrukeren.

Gamle Hvam museum. Undertegnede hadde gått over til fokus på flora…ikke tømmer.

Klokketårnet ved Søsterkirkene på Granavolden.

Granavolden sett fra Prestegårdshagen.
Granavolden.
Stenhuset.
Mariakirken sett fra restauranten på Granavolden gjestgiveri.
Nabolaget.
Søsterkirkene i solnedgang.
Miste av fokus igjen. Fjell i sikte!
Hadeland folkemuseum.
Utsikt mot Tingelstad gamle kirke fra Halvdan Svarte sin gravhaug(i følge sagnet…).
En typisk detalj å henge seg opp i.
Hvem var de, de som kom før oss?
Tingelstad gamle kirke.

 

Når apalen blomstrer.

Da har avleggeren bursdag. For den gamle apalen blomstrer hvert år den 1.juni. For henne.

I år har den ikke mange blomster. Men de få som er har den nok presset fram for henne.

Dessuten har den fått en nabo: rett ved siden av står en “rød haugmann” med et sant blomsterflor som lover godt for eplehøsten🍎

Den gamle ærverdige apalen. 
Den unge frøken “Rød Haugman”. 

 

Tokyo-bloggen.

Neida, undertegnede har ikke tenkt å endre bloggnavnet. Det er og blir friluftsheidi, det vettu. Selv om det i perioder handler like mye om noe helt annet som om friluft. Denne bloggeren har imidlertid mentalt befunnet seg på andre sida av jordkloden i et par måneder. I alle fall delvis. Ikke bare har hu skremmende oversikt over hva klokka er der borte i Japan, men også om det er varmt eller kaldt. Et par jordskjelv har hu også registrert. Selv om de ikke akkurat har florert i verdensnyhetene. Heldigvis.

Men altså i dag; Tokyo-bloggen.

Det handler selvfølgelig om avleggeren som nå holder på med blant annet økonomistudier. I skrivende stund ved Sofia-universitetet i Tokyo. Det leses og gjennomføres prøver og eksamener. En smule ute av takt med norske semestertider. I Tokyo er det nemlig ikke sommerferie i juni, juli og august. Da er det full rulle og semesterslutt er ikke før i månedsskiftet juli-august.

Mitt Tokyo er sett gjennom øynene til avleggeren. Bildene er derfor også uten unntak hennes. Kirsebærtrærne har nå blomstret ferdig, maten smaker fortsatt himmelsk og parkene er på japansk vis både velordnede, ekstremt frodige og til og med tilrettelagt for joggere; med oppbevaringskap, dusjer og all service du kan forestille deg at du kunne ha bruk for.  Alt du kunne tenke deg å ha bruk for ellers, og ganske mye til finnes også i Tokyo. Tapeautomat der du putter på penger og får taperull tilbake og slikt.

Trening foregår selvfølgelig i de nevnte parkene og ikke minst i karatedojo’en. Med stort sett all instruksjon på japansk så er det visst bare å henge på. Takket være en god japansk venn her i Norge ble kontakt med sensei og klubb opprettet og en overnattingstur hjem til mammaen sto også på menyen. En liten og spennende smakebit av Japan utenfor Tokyo.

På hybelhuset mottar beboerne frokost servert av flere frokostverter hver dag. Senga kan bli skiftet på med jevne mellomrom og «husmora» vil gjerne ha oversikt over om du skal sove hjemme eller borte den natta. De er gode på andre regler også. Blant annet streng kjønnssegregering der du enten bor på «jentegang» eller «guttegang». Ikke gå feil! Det gjelder å sette seg inn i regelverket selv om det består av fire sider. Mulig det må være sånn når det er såpass mange folk samlet på et område.

Det kryr av folk! Når t-banevognene buler av passasjerer og det ikke ser ut som det er mulig å presse inn en bitteliten student til – ja da får japanerne trøkt inn 30 personer til i den vogna. Uvant for en hedmarking fra de store skoger. Greit da at Japan og Tokyo er et av stedene i verden med minst kriminalitet. Fryktelig mange, men hjelpsomme og serviceinnstilte, sier avleggeren.

Opplevelsene er mange, varierte og lærerike. Det er det ingen tvil om. Og innblikk i livet som utvekslingsstudent er jeg så heldig å få via bilder og videosamtaler på sosiale medier.

I dag fyller avleggeren 24. Hipp hurra og gratulerer med dagen! Feiring foregår med halvveis-eksamen, musicalforestilling med japansk venninne i rollebesetningen og en bedre middag med besøkende samboer og studievenner fra USA og Norge.

Jeg blogger og betrakter. Og er bare bittelitt misunnelig 😊

Alle bilder er tatt av OØE.

De leker ikke park i Tokyo:

17.mai i parken og på NRK.

Det trenes med Naka sensei:

 

Nam nam:

Japansk versjon av Fjordland…

Det urbane studentlivet:

 

En tur til forstaden, også kalt “hjemme hos”-innslag:

Grillfest “hjemme hos”.

 

Denne ble mistet og var borte et døgn. Så kom den tilbake til eier med alle pengene i. Japan, altså!

Tempelet:

Heldigvis er verden mindre nå enn den var før. I alle fall digitalt. Og Disneyland er Disneyland om det er i Florida, Paris eller Tokyo:

 

 

Bank i bordet!

Dagens lille refleksjon:

I fjor på denne dagen så gikk jeg mer eller mindre rett fra bunadsskjorte til sykehusskjorte. Rett fra to konfirmasjoner til innleggelse på sykehus. Jeg tror aldri jeg kommer til å anbefale konfirmasjoner med høy feber og bivirkninger av kreftmedisin i skrotten, men det lot seg visst gjennomføre. Med nok febernedsettende for de timene det sto på. Selv om jeg som beskrevet havnet på sykehus rett etterpå.

Og oppover gikk det. Såpass fort at to dager etter utskrivelsen så satt jeg på et fly nordover og fikk med meg konfirmasjon nummer tre. MED sodd og kaker.

Om det i lange perioder har gått sakte oppover så har det i alle fall gått nettopp oppover. I dag, ett år etter, så reiser jeg på jobb en tur. Ikke mange timene, men jobb. Ikke sykehus. Ikke før på fredag ;-P. Og da ikke for å legges inn, tipper jeg.

Så “bank i bordet” – 31.mai 2023 er foreløpig ekstremt mye bedre enn den i ’22. Selv om det ikke blir noen roadtrip i år heller.

 

Roadtrip, sa du!?!

Disse rakk tross alt å lufte seg såpass i fjor at de har fått henge urørt i skapet i år.

Jentene i prestegårdshagen.

Leste du boka «Den hemmelige hagen» da du var barn? Jeg syns den var ganske kjedelig den første gangen jeg prøvde, tror jeg. Men begrepet «hemmelig hage» har tiltalt meg siden. Jeg faller rett som det er for fristelsen til å kikke over gjengrodde murer og inn gjennom gamle smijernsporter. En vet jo aldri hva som befinner seg der inne.

Tidligere i mai fant jeg en hemmelig hage. Den var jo ikke mer hemmelig enn at det sto skilt utenfor og til og med et «Velkommen inn» på grinda. Det var så definitivt en vårhage. Ikke så grønn og frodig enda, med andre ord. Men blomstene begynte å komme. Og de ulike elementene i hagen skapte både stil og rom.

Og som ikke det var nok; hagen inneholdt og beskrev en historie. Den inneholdt en gravplass.

For et par hundre år siden så døde prestens svigerdatter i barselseng da hun fødte tvillingjenter. Tvillingjentene døde også. Jeg fikk ikke med meg om det var under fødsel eller at de døde som små. Tre jenter, altså. Presten søkte om å få gravlegge datter og barnebarn i hagen. Og han fikk lov. I dag står de store jernkorsene der som minne om jentene. I tillegg er presten selv gravlagt der. Og under blomstrer blåveis og juleroser.

Den som sitter på benken eller i lysthuset nederst i hagen og myser litt med øynene kan nesten se for seg lange skjørt og flagrende gevanter slik jentene i hagen beveget seg rundt for så mange år siden. Eller slik de hadde fått lov til å løpe rundt mellom bærbusker, blomster og store flotte trær om de hadde fått leve.

Og hagen, hemmelig eller ikke, blomstrer for jentene sine hver sommer.

Historien bak korsene gjorde inntrykk.
Vakker hage til og med før det ble skikkelig sommer. Gran prestegårdshage.