Å slikke sine sår er det noe som heter. Mest brukt når det skal restitueres etter å ha vært i krigen, kanskje. Eller noe som bikkjer gjør til det kjedsommelige. Men også en betegnelse jeg kan kjenne meg igjen i etter en fjelltur.
Det ble heldigvis ikke så mange fysiske sår på denne turen. Treåringen endte med et skrubbsår på kneet og jeg har et uidentifisert blåmerke på venstreleggen. Det blir spennende å se hvor stort det blir til slutt. For øvrig er de eneste synlige tegnene på «sår» en noe varmeutslett-preget høyre legg. For det blir varmt under både støttestrømpe og karbonskinne med padding. Spesielt slike fine sommerdager og uansett om snøen tas i bruk som underlag.
Utstyret ser også godt brukt ut. Skoa er slett ikke nypussede lenger og gummiknottene på stavene er perforert og må fornyes.
Men når lue som er svett, badesko som er brukt i fjellvann og skihansker som er bløte av snø henger til tørk ved siden av hverandre så tyder det på en meget vellykket fjelltur. I alle fall i mitt hode.
Så det er noen ganger skikkelig stas å slikke sine sår!
Utfordringen fra utifriluft denne helga er ekkelt.
Men hva i all verden er ekkelt på dette bildet? Ikke været i alle fall. Og ikke utsikten. Og slett ikke de nærmeste omgivelsene. Ikke en gang innstillinga til fotografen kan kalles ekkel. Så hvordan i all verden kan man vite at dette bildet skjuler noe så ekkelt som – “ækkel bætten”?
“Ækkel bætten” er vel det som kan kalles solung, altså en betegnelse de som kommer fra Solør og har Solørdialekt kan bruke for å beskrive en “ekkel bunn”. Altså en noe grumsete bunn som man synker en smule ned i når det bades. Den er gjerne sleip også. Her var bunnen definitivt en såkalt “ækkel bætten” og selvfølgelig uttrykt av turfølgets egne “solung” da minst 6 av oss tok et velfortjent bad etter lørdagens topptur. Og den bunnen, eller “bætten” var definitivt det eneste ekle den dagen.
Og “ækkel bætten” til tross – her sitter undertegnede og nyter sol og mestringsfølelse etter badet og ikke minst etter forseringen av dagens topp en helt spesielt praktfull midtsommerdag i fjellheimen. Den karamellen må suttes på ei lita stund til før bloggen får flere detaljer. Og mer bading blir det garantert – “ækkel bætten” eller ikke 😉
Altså, det er vel dette som kalles “alt ligger til rette”!?! Strålende sol og null nedbør varsles over Bitihorn lørdag. Ikke blir det særlig med mygg heller, eller knott, kan det se ut som 😉
Godt selskap er i orden, logistikken er i orden, idyllisk overnatting (så vidt bildene viser) er bestilt og betalt, innkjøp er delegert, sekken er pakket og skoa er nypusset. Skrotten spiller slettes ikke på lag, men som alltid; jeg har klokketro på at vilje og motivasjon på et vis får meg dit jeg vil. Også denne gangen, selv om smertefri og energi nok var begreper som ikke akkurat har preget hverdagen siden en eller annen gang i starten av mai, eller noe.
Og ja – jeg gleder meg en ørliten smule 😉 #fuckms, #fuckcancer
Det skal liksom være sommer. Og det er faktisk mildere i lufta. Men fortsatt mangler det litt før det er naturlig for meg å kaste sokker og sko og gå barbeint for eksempel. Jeg har foreløpig sluttet med jakke. Innimellom. I alle fall når det ikke blåser alt for mye.
Men i ettermiddag ble det altså hull i utsikten min. Bare se på bildet:
Og der det blir hull slipper lyset inn – eller ned da i dette tilfellet 🙂
Apropos utsikt. Jeg er ganske opptatt av det. Jeg har vokst opp med utsikt. Jeg bor med utsikt. Og jeg syns det er veldig stas å komme meg opp på en topp eller ned til en vannkant og nyte utsikten som åpenbarer seg. Akkurat nå regner det både på tvers og på langs her, og utsikten ser vi ikke så mye til gjennom skura.
Men det gjør ikke så mye. Jeg går for ubegrenset utsikt til helga i stedet, jeg. Topptur med ganske bra værprognose kan føre til mye av det. Forhåpentligvis. Og ladinga foregår fortsatt for fullt. I dag fikk jeg enda mer lading enn jeg hadde planlagt.
Først våknet jeg med ufattelig vondt i bekken og korsrygg. Det er ikke så uvanlig i mitt tilfelle og er som regel verst hvis jeg sover tungt og ligger for rolig gjennom natta. Og enda verre om jeg er inaktiv på dagtid også. Dermed gikk jeg ut fra at lett bevegelse var den beste medisinen og tok noen minutter på elipsemaskina selv om jeg egentlig hadde tenkt å «spare» meg for den i dag. Så tok jeg med meg utstyret, satte meg i bilen og skulle kjøre på trening med fysioterapeut.
Klikk, sa det. Jeg prøvde en gang til. Klikk. Det eneste som skjedde var at alle varsellamper lyste og radioen skrudde seg på. Bilbatteriet har oppført seg litt «seigt» i noen uker og skulle byttes senere i sommer. Men det blir visst nå. Forhåpentligvis i morgen.
Det var bare å snu og gå inn igjen og melde avbud. Dermed ble det ikke noe av de andre greiene jeg skulle ordne i dag heller. Det ble lading hjemme i dag også. Av mitt batteri altså. Ikke bilen sitt. Riktignok ei lita økt med øvelser på treningsrommet. Lading kan jo, og må gjerne også, bestå av litt lett aktivitet. Bare for å holde sirkulasjonen i gang, liksom.
Jaja. Det var vel greit å ta enda en «helt-nedpå-dag». Og så blir morgendagen desto travlere, da. Siden alt jeg ikke fikk gjort i dag må gjøres i morgen. I tillegg til det jeg visste jeg skulle fra før.
Og selv om dagen ble litt «høl i huet» så var det jo fint å få nok av tid til å sitte på balkongen og nyte utsikten. Og den er jo fascinerende. Spesielt når det blir hull i den.
Det er spørsmålet. Jeg ser av og til tilbake og leser egen blogg fra ett, to eller flere år tilbake. Og i fjor på denne tida klappet jeg meg selv på skuldra og gratulerte meg med ferie. Ferie fra timer på sykehus hos nevrologer, radiologer, onkologer, fysioterapeuter, kirurger og alle mulige andre eksperter. Jeg hadde sju ukers ferie foran meg! Ingen helseavtaler i umiddelbar nærhet. Hipp hurra!
Altså, vi som er heltidsansatt i egen helse kan jo ikke regne med ferie. Den varige sykdommen tar ikke ferie. Smerter, funksjonsnedsettelser og hjernetåke holder stand og bryr seg ikke nevneverdig om at det er sommer og ferietid. Og fri fra jobben for de som driver med lønnet arbeid. De greiene der bryr seg overhodet ikke om 37,5 timers uke eller helgefri eller noe slikt heller. Det surrer og går, 24/7. Men jeg har valgt å kalle det ferie når den varige sykdommen ikke krever oppmøte hos helseinstanser. I alle fall når det sammenfaller sånn rimelig med småbrukerens ferie fra jobb.
I år visste jeg om en avtale i slutten av måneden. Bortsett fra det så tenkte jeg at jeg hadde ferie allerede nå. Akkurat som i fjor. Det har i grunn hopet seg opp med slike avtaler de siste ukene, så det var godt at det meste var gjennomført. Men så kom posten. Og sms’en.
I dag tikket det inn ikke mindre enn tre innkallinger på rappen. Så da vet jeg hva jeg skal drive med den stunda. Og jeg avlyste umiddelbart ferien fra helseinstitusjonene denne sommeren. Litt molefonken og oppgitt et lite sekund der altså.
MEN, så kom jeg på noe. Fra den 2. juli og muligens hele den måneden og et par uker av august er foreløpig kontroll- og behandlingsfri. Dermed blir det ferie i år også! Bare litt senere enn i fjor. Og hvisomattedersomatte kontrollene i slutten av måneden viser det jeg forventer; nemlig «ingenting spennende å se», som radiologen beskrev det forrige gang.
Heldigvis var det mulig å snu tanken fra «ikke ferie» til «ferie så klart». Og det må jeg takke hagen for. For det er utrolig hva litt graving i jorda i lett regnvær og vind kan gjøre for mentalhelsa. Og evnen til å rydde litt plass i topplokket for en smule positivitet.
Min lille avreagering i hagen førte til enda flere potter å vanne resten av sommeren. Men jeg kunne også høste både reddik og salat til middag og nyte noen av de greiene som allerede blomstrer. Og bare det er ikke så ferst, uavhengig av ferie eller ikke:
Den dyprosa peonen står i full blomst og den rosa kommer like etter.
Gressløken får også lov til å blomstre med sine lilla bustehoder.
Løytnantshjerter.
Disse margerittene ble plantet til 17.mai og har allerede inntatt en litt “soltørket” look.
Og nå kommer disse også, og parfymerer med sin duft. Duftskjærsmin.
Å få lov til å nyte solnedgangen over et vann minutt for minutt er en av livets store gleder. Det samme gjelder for så vidt soloppgangen, men den er det jo noe lettere å forsove seg til. Solnedgangen minutt for minutt i helgas heng så sånn ut i følge kamerarullen min:
I går kom jeg meg endelig til skogs. Og det var etterlengtet, det kan jeg trygt si. Etter noen uker med alt for mye å gjøre, alt for mange sykehuskontroller og behandlinger og rett og slett så mye sosial moro at skrotten har slått seg helt vrang med smerter, energiløshet og utfrodrende psyke så var det høyst påkrevd! Men nå mistenker jeg at det var akkurat dette jeg trengte og de neste dagene kan dedikeres fullt og helt til opplading for topptur neste lørdag.
Da jeg stakk av gårde langs stien innover skogen kjente jeg det med hele meg. Sjeldent etterlengtet. Såpass at jeg både snakket med meg selv og ble smårørt. Og da ble jeg jo en smule overivrig og turen ble i lengste laget. Jeg overdrev slik at jeg underveis var rimelig sikker på at jeg ikke skulle rekke tilbake til camp før turkompanjongen min meldte sin ankomst.
Men jeg rakk det så vidt! Selv om jeg plumpa med skinne og full pakke til over kneet i ei blautmyr og var usikker på om jeg og kartet var enige med terrenget flere ganger underveis. Det viste seg at jeg hadde lest kartet helt riktig, terrenget stemte, og jeg fikk også slitt meg løs fra blautmyra. Riktig nok med myrvann og rusk og rask både i skoen og på innsida av buksa.
Jeg klarte det og vi kunne skravle, spise lækker mat og drikke både bobler og vin hele den nydelige kvelden. Så klart etter at jeg hadde badet av meg både overoppheting og svette etter turen. Endelig kom sommeren og sommerfølelsen også. Shorts og t-skjorte ble først byttet ut like før sengetid. Eller køyetid.
Og jeg som egentlig elsker å ligge i køya og se på utsikten når jeg har lagt meg i hengekøya, var nok såpass oppbrukt da jeg pakket meg inn for natta, at jeg rett og slett bare lukket øya og sovnet. Heldigvis hadde vi vett til å si natta med en gang før vi gikk i koma.
På denne tida av året er sola bare så vidt nedom bak skogen før den dukker opp til en ny dag. Så omkring klokka 03.40 glippet jeg med øynene mot ei strålende gul sol som stakk så vidt opp over tretoppene. Da var det i grunn bare å trekke ned glidelåsen i soveposen for å slippe ut litt varme, og snu nesa andre veien. Etter flere justeringer av nevnte pose og glidelås var jeg i grunn overmoden for morgenbad omtrent klokka 08.20. Turkompanjongen sov enda og jeg snek meg til noen svømmetak der i stillheten, før hun ga lyd fra seg og vi kunne gjenoppta skravlinga.
Med kokeapparatet parat ble det både kaffe og arme riddere før vi pakket ned leiren, med en god del obligatorisk leting etter hengekøyetrekk og andre løse deler. Og omtrent 10 minutter etter at vi satte oss i bilen så kom de første dråpene. Innen jeg kom hjem styrtregnet det.
Denne hengekøyenatta var sjeldent etterlengtet. Men jammen ble det juninatt i naturen på både meg og kompanjongen. Med perfekte forhold. Slike hengenetter gir mersmak og foreløpig går det lett å nå målet om minst ei utenatt i måneden i hele 2025.
Takk for turen til turkompanjong og «partner in crime», Randi. Og takk til lappugla som poserte så stoisk og perfekt at vi måtte rygge for å ta bilde på hjemveien.
Jammen er vi gode som klarer å gjennomføre slikt noe. Og jammen er vi heldige som kan gjøre det. Og jammen var vi heldige med været også! Sjeldent etterlengtet alt sammen!
Hverken første eller siste solnedgangsbilde akkurat fra denne leirplassen; også kalt “Heidis plass”.
Endelig på sti igjen.
Turkompanjongen har som vanlig ansvar for bobler og stett.
Pasta, pesto og focaccia. Namm.
Kvelden siger på og kompanjongen har inntatt køya.
…etterspør utifriluft i sin helgeutfordring denne gangen. Her.
Sommerfølelse er når jeg kan bikke meg ut av hengekøya, gå rett til morgenbad og kjenne at jeg overhodet ikke har lyst til å stå opp igjen av vannet, MENS turkompanjongen enda sover søtt i hengekøya! DET er sommerfølelse. For da er temperaturen god både i lufta og vannet sommerlig og sommerskogen er kulissene.
