Langfredag og langtur?

Siden denne fredagen er så lang sies det, så passer det vel med langtur da? Eller korttur. Nærtur. Jeg tenker vi kaller det lengetur, jeg. Det dekker det meste.

Selv om morgenen var særs grå, snøværet fra i går hadde lagt igjen et 10 cm tykt teppe nysnø oppå isen, og dørstokkmila holdt på å bli (nettopp!!!) lang, så ble det heldigvis tur. Sekk ble pakket med både ved, kaffekjele, pølser og kanelsnurrer. Undertegnede utstyrte seg med brodder i tilfelle stålis under nysnøen og vi dro i vei. Med stor tro på at det var atskillig mindre nysnø ved målet.

Og det fikk vi rett i. Dermed ble det lengetur! Og heldigvis var det akkurat det vi skulle. Langtur er for andre. Det har i alle fall mer eller mindre blitt det. Uansett om det er langfredag eller ikke.

Og jeg er strålende fornøyd. Både med å bare trenge broddene på deler av turen og ellers kunne gå helt vanlig på bar bakke, med selskapet, utsikten og bålmenyen. Flatt og fint og lettgått.

Fokuset er lenge på tur. Tenne bål og bare være. Å faktisk ha overskudd nok til det. Ikke gå langt. Og i alle fall ikke fort. Kort og sakte. Bål og tid. Lengetur!

Ha en fortsatt fin langfredag!

 

Tilvenning.

Hva betyr det for deg? Å venne seg til, ikke sant? Vi blir på en eller annen måte vant til en ny måte å gjøre ting på, en ny smak eller nye omgivelser. Satt i system og etter en plan og bevisst tanke om at noe skal vennes til så kaller vi det ofte tilvenning.

Når jeg googler ordet «tilvenning» kommer det utelukkende linker til artikler om tilvenning i barnehage. I alle fall så langt som jeg gidder å scrolle. En ettåring med foreldre som skal ut igjen i jobb etter permisjon skal gjennom tilvenning i barnehage. De skal venne seg til å være borte fra foreldrene, de skal venne seg til å si hade, de skal venne seg til andre barn og bli vant til nye voksne og helt nye omgivelser.

De skal spise, sove, skifte bleie, leke, utforske, gråte og le i en helt ny setting. Foreldrene skal også tilvennes den nye situasjonen. Ikke minst de, forresten. Det er en kjensgjerning at den overgangen krever tilvenning for både store og små. Stikkordet er trygghet. For alle.

Den typen tilvenning er et rimelig kjent begrep i mitt yrke. Men jeg er slett ingen ekspert. Jeg er nok ikke spesielt god. Har rett og slett øvd for lite. Mitt område er jo litt større barn. Og selv om det tilvennes når de store bytter barnehage og avdeling også, så er de tross alt vant til, tilvendt, konseptet.

Men nå, på tross av både kunnskaps- og erfaringshull, er det akkurat dette jeg holder på med. Tilvenning. Vi har nå kommet til punktet der det går an å spise mat når man er sulten, drikke  når man er tørst og gå på do når det trengs. På riktig sted. Til og med litt lek og en og annen ekspedisjon til naborommet er mulig. Selv om retretten til teppet på skittentøydunken er rimelig kort enda. Eventuelt bak vaskemaskina eller under dusjkabinettet. Der er det jo så trivelig…

Fra starten der det gjaldt å trykke seg så flat som mulig og helst gå i ett med teppet, og i alle fall ikke komme med en eneste lyd, så har det altså gått framover. Litt spising i senga måtte til de første timene. Det samme måtte drikking.

Via en og annen rusletur rundt på det ikke så alt for store badet, samt litt lureri med såkalt godteri og masse stryk og kos har vi nå på dag 3 kommet et steg videre. Det er til og med maling og en og annen mjauelyd å høre. I alle fall et slags kvekk. Så tilvenningen går sin gang. Nice and steady. Ikke akkurat kjempefort, men det bør jo stå i stil med pedagogiske prinsipper ellers…

Hils på Nasse. 14 uker. Akkurat flyttet fra mor og rimelig mye mer lik Nasse Nøff i personlighet enn sitt opprinnelige navn: Emil. Så tilvenning til nytt navn er også i gang.

Nasse.

Til leie.

Bolighaien her leier nå ut 3 nye boliger med nærhet til skog og mark kort vei til friluftsliv og rikholdige matfat bestående av mengder av mygg og meitemark. Denne utleieren er en smule somlete. Det skal glatt innrømmes. Boligene skulle ha vært «nøkkelferdige» og på egnet tomt for minst et år siden.

Men bedre sent enn aldri. I dag er de klare. Sesongen er såpass i gang at det er fare for at innflytting ikke skjer før neste år, men mulighetene for de mest desperate er der.

3 innflyttingsklare nye enheter leies nå ut. Klare til møblering. Såkalt studioleiligheter? Meget rimelig leie. Ingen gjenboere. Førstemann til mølla gjelder.

Den første!

 

Den første april i dag. Og den første skogsturen uten truger men kun med brodder på beina for denne sesongen. Når skaren er stabil så går det an. Den første dagen i min aprilutfordring er det også. Og jeg har klart 2 kilometer i dag. Akkurat det som må være snittet per dag for å klare månedens utfordring. Utfordringen ble beskrevet på blogg i går. I dag var det mer enn nok, og jeg er fornøyd!

Da jeg fikk påskekake ved bålet i solveggen etterpå så ble jeg ikke akkurat mindre fornøyd… Og det beste var at det ikke var aprilsnarr noe av det.

Lag deg ei fortsatt fin palmehelg, palmer eller ikke!

Om ikke akkurat lettbeint, så i alle fall litt lettere til beins uten truger.
Ikke i følge, men samme vei.

Påsken innledes i solveggen.

http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/10159448162457944/

På menyen.

Dagens lunsj ble både tilberedt og inntatt på og ved bål. Etter en passe kort og passe lett trugetur. Sola kom og la en liten demper på den sure vinden. På vei mot målet hørte jeg både hakkespett og orrhane. Så bråkete som trugene er på skareføret så var storfuglen bokstavelig talt fløyet da jeg kom nærmere. Men hakkespetten drev på.

Selv om dette ikke er noen matblogg, så spiser jeg jo stadig mat. Rett som det er. Og så ofte jeg får det til så spises den ved et bål. Matpakke er godt. Men det blir spesielt godt dersom noe tilberedes på bålet. I vinter har jeg hatt en favoritt. En lettvint og rask en som er lett å bære med seg, enkel å tilberede og lett å spise med votter på!

Medium-well done i ene enden. Perfekt i andre.

Dobbeltekker med brie varmet i folie på bålet! Nam! Med kaffe og/eller kakao, i dag begge deler faktisk, så blir det et herremåltid med ryggen mot en furulegg. Tidligere har arme riddere, søsterens kyllinggryteoppskrift og egen spesialpyttipanne vært favoritter. Men skal det være så lettvint som mulig og minst mulig styr både ved tilberedning og fortæring så er briedobbeldekkeren genial.

Plutselig blir det her en matblogg en dag senere også. Med noe annet turmat på menyen da, kanskje.

Dagens lusnjrestaurant.
Ingen å se.
Tilberedning.

Hvorfor gå?

Hvorfor skal jeg gå? Og hvorfor skal du gå? Det kan jo være mange grunner til å gå. Du skal kanskje lufte bikkja? Det er god trim å gå? Du skal komme deg i aktivitet for å slanke deg? Bilen starter ikke? Eller du trenger å gå av deg et glass rødvin? Du skal fra A til B og det er enklest å gå?

Å gå kan også tolkes i overført betydning. Som å gå fra noen eller noe.

En ting jeg stadig gjentar for meg selv er utsagnet «veien blir til HVIS du går». Og her i huset fins det nok av «these boots are made for walking», det kan jeg love. Jeg liker å gå. Men det byr daglig på utfordringer.

Men nå skal det gås! Jeg skal ikke forlate hverken småbruk eller småbruker. Jobben har jeg jo på mange måter forlatt for lenge sida. I alle fall i den form den var. Men i april skal jeg gå. Jeg skal gå for en god sak. Mest for meg sjøl, det må jeg innrømme, men også for forskning med et godt formål!

For nesten nøyaktig 16 måneder siden fikk jeg diagnosen MS. Multippel sklerose. Nevrologen sier jeg har en form som hun kaller langsom sekundær progressiv multippel sklerose. Autoimmun sykdom som angriper sentralnervesystemet, altså hjerne og ryggmarg. Symptomene er så mange og ulike og gradene av funksjonsnedsettelse så forskjellig at det er helt umulig å sammenlikne oss med hverandre. Kroppen min hadde slitt med mye i mange år da diagnosen ble bekreftet, minst siden 2014 ble konklusjonen. Muligens lenger. Funksjonsnivå, energinivå og kognitive symptomer hadde for så vidt fått lov å utvikle seg i ro og fred og var da på et stadie som ikke var så aktuell å medisinere. Nevrologen var i tenkeboksen. Og den timinga viste seg å være litt dum…

2 ½ måned etter MS-diagnosen fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft med spredning til lymfe. Malignt melanom, føflekkreft. DA ble det i alle fall helt utelukket å behandle ms-en annet enn på symptomnivå, var beskjeden. All energi har det siste året gått med til å opereres, behandle kreften, leve med de utfordringer det har gitt, forsøke medisinering og møte opp på oppfølging. Innimellom litt oppfølgning hos nevrolog og MS-sykepleier samt medisinering av et par konkrete MS-symptomer. MsS-en har fått lite oppmerksomhet annet enn at både fysikk og fatigue har eskalert i utvikling…i negativ retning. Selv om jeg fortsatt, og uvisst hvor lenge, går til oppfølging for kreften og til behandling for lymfødem etter kreftoperasjonen så er det ingen tvil om at det er MS som gir mest utfordringer for meg i det daglige.

Nå er jeg klar for å bruke litt av den ekstremt reduserte energien jeg har til å jobbe MED MS-kroppen. Jeg skriver MED for jeg har jo skjønt at å jobbe mot den er en kamp jeg er dømt til å tape. Jeg kan ikke gjøre noe med sykdommen og det som skjer i sentralnervesystemet i forhold til det, MEN jeg kan gjøre noe med hvordan jeg stiller meg best i stand til å møte de utfordringene som kommer. Hvordan kan jeg være i aktivitet og leve MED det her?

Så i april skal jeg dra på meg kompresjonsbukse og -strømpe for lymfødem etter kreftoperasjon og dictus for MS-dropfoten, brodder når det er glatt og truger når det er egnet, gåstaver til støtte for ikke å gå mer enn en gang eller to på trynet hver tur, og knaske sånn akkurat passe med smertestillende… Og traske og gå for MS-saken:

http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/

Aller helst med T-skjorta på som på bildet. Foreløpig under jakka.

ptr
fbt

Jeg skal bruke denne innsamlingsaksjonen og målet om 60 km som motivasjon til å trene og røre på meg selv om jeg ikke oppnår all verden av formbedring eller blir sterkere i muskler som jeg faktisk ikke har kontroll på. Jeg skal i april se om mer aktivitet kan hjelpe meg med å motvirke fatigue og gi meg mer energi. Lokal forskning, med andre ord. Selv om fagfolka sier at jeg er såpass aktiv fra før at de fortsatt anbefaler meg å bremse….

Jeg sliter som sagt med kraftig fatigue, muligens kun MS-relatert men sannsynligvis også kreftrelatert, og jeg har funksjonsnedsettelser og økt trettbarhet spesielt i høyre side. Kognitivt har jeg også en økt trettbarhet som går ut over konsentrasjon og energi.

Jeg vet at frisk luft gjør meg godt. Og om mange av de 60 kilometerne utføres utendørs så får jeg i alle fall luft!

Målet mitt er å klare 60 kilometer. Jeg ser at mange poster, allerede tidig i mars, at de går både kilometer- og milevis på en tur. Disse kan jo nesten klare 60 kilometer på ei uke. Heia alle dem. Jeg håper de finner motivasjon selv om 60 kilometer kanskje ikke er all verden til utfordring for dem. Det er uaktuelt for meg å gå så langt som mange. Går jeg 4 kilometer en dag så må jeg sannsynligvis ligge eller sitte ganske så rolig dagen etter. For meg er det langt! Så for meg gjelder det å tilpasse. Gå akkurat så mye som jeg orker. Og legge inn hviledager. Men jeg kan gå. Og jeg akter å gjøre det. Kort og sakte, men på to bein.

Jeg kommer ikke til å regne med kilometer jeg går de få timene i uka jeg er på jobb eller når jeg går rundt i huset, til og fra garasjen, driver med husarbeid eller trasker i sykehusgangene eller hvor som helst andre steder. Det blir ofte noen kilometer hverdagsaktivitet på slikt noe hver dag, så da kjenner jeg at for meg så ville de 60 kilometerne antakelig bli lett å oppnå på denne måten. Derfor passer det best for meg å telle kun de som er «ekstra». Det vil forhåpentligvis motivere meg mest. Samtidig som at jeg vil at prosjektet skal kreve en innsats av meg utover normalt. Å finne balansen og akkurat riktig nivå på utfordringen er vel det vi alle må jobbe mot alle sammen. Utfordre akkurat nok til at det både er motiverende å holde på og at jeg opplever mestring når jeg klarer det.

Det blir ikke noen skjermdump av hverken skritteller eller strava-oppdatering fra meg. Jeg konkurrerer ikke hverken med de som går langt eller de som går kort. De som ruller i stol eller de som går skitur. Og hvem bestemmer egentlig hva som er langt og hva som er kort? Men fortsett å poste uansett. Vi vil jo det samme og hva som motiverer meg er helt ulikt for hva som motiverer andre.

Jeg konkurrerer med meg selv. Dagens meg selv. Ikke den jeg var før jeg ble syk. Og jeg lager meg egne regler. Det vil si at gåing for turens skyld, ellipsemaskin og kanskje romaskin hvis jeg drar på treningssenter skal registreres. Skulle jeg ramle inn på en spinningtime, så skal jeg vel finne ut hva jeg registrerer av kilometer for det også. Akkurat å gå på flatmark eller tredemølle er noe av det jeg sliter aller mest med. Men heldigvis har jeg fortsatt snø i skogen og kan gå en og annen kilometer på truger om jeg vil.

Jeg bruker innsamlingsaksjonen som en god øvelse i å ikke sammenlikne meg med andre. Som pasient på både kreftavdeling og nevrologisk avdeling så har jeg sett såpass mange sjuke medpasienter at jeg er glad jeg har muligheten til å gå ut i det hele tatt. Om så bare 200 meter fra trappa. Selv om jeg skulle ønske jeg var av dem som kan traske lange fjellturer i ulendt terreng eller gå en skitur. Jeg skal ikke sammenlikne meg med noen av dem. Og ikke med mitt tidligere «friske» jeg. Husk at den som går en runde rundt huset knuser dem som ligger på sofaen!

Uansett mål og utfordringer, alle som har meldt seg på gjør en innsats for både seg selv og forskningen. Jeg heier på alle og ikke minst heier jeg på forskning som kan gi behandlingsmuligheter til slike som meg som har en progressiv sykdom og en tilleggsdiagnose som gjør dagens medisiner såpass risikable at spesialistene på 3 sykehus, inkludert Radiumhospitalet, vegrer seg for å bruke dem. Og en ting har vi felles: Vi går for en verden uten MS! Alle monner drar. Hver dag teller og hvert skritt teller! God tur og lykke til alle medvandrere!

 

PS! «Min» del av innsamlingsaksjonen ligger på min facebookside (se under), vippsnummeret for den som vil bidra men ikke vil bruke denne lenken er #22127. Ellers så er jeg svak for ren heiing, altså 😉

http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/

 

 

Koffert ut i verden og andre gleder.

I fjor på denne dagen, altså den 30. mars, skrev jeg om gleder. Og valg. Og at valg kunne føre meg til glede. I dag har jeg allerede tatt en del valg. Jeg har stått opp. Valgt hjemmedag og ikke turdag. Spist god frokost etter eget mer eller mindre uinspirerte valg, fått et par overraskende kjappe innkallinger og fyrt i ovnen. Jeg har ikke rukket så mye mer enda med mitt tempo 😉

Men jeg kan glede meg over alt det her. Og jeg kan glede meg over at kofferten min allerede befinner seg i Frankfurt. Den reiste fra Oslo litt før halv sju i dag tidlig. Om ei lita stund fortsetter den med Nippon Airways til andre sida av kloden. Heldige koffert som får være med på det eventyret!

Jeg kan glede meg over at morgenens smertenivå er på et håndterbart nivå og såpass lokalt så langt at kreftene kan brukes på noe annet. Antakelig noe som gjør det verre, men hvis de smertestillende kan vente til ETTER aktivitet og ikke tas før, så er vel det noe å glede seg over?

Og jeg kan glede meg over at jeg mot normalt har valgt å utsette turdagen til i morgen. Det er ikke så lett for det hadde jo gitt masse glede til en turjunkie som meg. Men i et forsøk på å være lur og leve livet i akkurat små nok porsjoner og med akkurat passe pauser mellom porsjonene, så er det å ta det valget en slags mestring.

Hvis sola kommer tilbake skal jeg ta med meg ei god bok og sette meg ved et sprakende bål på terrassen om en time eller tre. Med kakao, kanskje.

DET er det bare å glede seg til!

Forlater Grønland. Foto: OØE
Bålglede.

30.mars-gleder fra i fjor:

3 onsdagsgleder.

Jeg fant, jeg fant.

Hva fant jeg nå da?

Jeg fant et hjerte. Et hjerte som klamret seg fast i overflata, men ellers ga et hint om vår. Selv om termometeret viste -18 i morgentimene.

Jeg fant bål. I solskinnet med utsikt og god temperatur. Med kaffe og varmt ostesmørbrød ble det en tirsdagslunsj som slår det meste.

Jeg fant utsikt. Luft og rom. Fritt syn og fri pust.

Jeg fant turglede. Akkurat passe langt og akkurat passe bratt.

Jeg fant skare. Og den tillot meg å gå akkurat hvor jeg ville. Utenfor sti og gjennom områder som er vanskelig tilgjengelig ellers.

Jeg fant is. Elva bød på både is og åpent vann. Og iskunst.

Jeg fant akebakke. Om noe ufrivillig. Noen steder er det for bratt for trugene og det er fort gjort å ende på rompa. I alle fall når en slik som jeg skal ut i bushen fordi jeg har fått øye på noe interessant.

I går var det nemlig turdag. Planen er å lage fler av dem utover våren. Jeg håper skaren varer lenge!

Elva lager hjerter.
Bålplass i sola.
Kakao ved bålet.
Iskunst ved elva. Enda flere hjerter?
Under brua.
Ufrivillig akebakke.

 

Gratulerer med dagen!

Når bursdager av ulike årsaker skal feires digitalt, så er det bare å gå “all in”. Dagens bursdagsfeiring på facetime så slik ut( i alle fall i min ende) :

Det ble både sang, blokkfløyte og stradivarius. Såpass må det være. Fint at gamle folk har fått øvd seg på digitale sosiale sammenkomster. Så slipper alle å se stillongsen utenfor kameraet😜

Gratulerer med dagen!

Jeg vil være menneske i år også!

Jeg lurer egentlig på om jeg har blitt noe særlig mer menneske siden jeg skrev dette på denne datoen i fjor:

Jeg vil være menneske.

Jeg strever fortsatt med energi. Fatigue og ønske om aktiviteter som tur, jobb, trening og opplevelser er ikke alltid lett å kombinere. Og da kan både den ene og den andre føle seg en smule umenneskelig. Rett og slett både forbanna og deprimert. Sånn er det i alle fall for meg. Men jeg holder på da. Og innser at mye av tilstanden i skrotten er varig. Det har kommet for å bli. Og må leves med.

I går var jeg på trening, akkurat som denne dagen i fjor. Samme trening. Litt bedre enn i fjor på noen områder. Litt verre på andre. Siden mars i fjor har jeg vært på tur, brent bål, overnattet i kratt, spist mat, ledd, grått, kjent meg verdiløs, opplevd mestring og hatt oppturer og nedturer. En berg- og dalbane i grunn. Også jeg som hater karuseller!

I dag har jeg planer om tur. Bare det å orke å ha de planene og makte å gjennomføre dem oppleves som en seier. Jeg har nok av dager og uker da det ikke fins krefter til å planlegge noe annet enn å bevege skrotten fra sofaen til stolen og innom do og kjøkkenet for nødvendige ærend. Slik blir jeg grinete av. Det må jeg visst bare innrømme.

Tur derimot: det blir jeg blid av. Og kje. Fullstendig utmattet og sliten som det kalles. Flere ganger såpass gåen at jeg ikke kan kjøre hjem med en gang, men må slappe av litt i bilen etter endt tur før jeg er «kjørbar». Jeg kjører ikke bil med følelsesløst høyrebein!

Så ja, jeg blir utmattet av disse turene. Men det får gå. Smerter og en ubrukelig kropp takles som regel best av et hode som har fått både frisk luft og turopplevelser. Og de kommer rett som det er uansett de smertene, så en bitteliten tur i dag er en investering i en noenlunde harmonisk psyke. Så frisk luft blir det. Både på tross av og fordi. Og det trenger jeg for å føle meg som et menneske!