Og siste. I alle fall siste som ble dokumentert med bilde.
Det “varmeste” badet denne våren, så langt. På den lokale badeplassen som ofte byr på de mest “levelige” badetemperaturene sommeren i gjennom. Her var det faktisk temperatur nok til et par svømmetak i dag. Men, som vanlig, kun på grunna. Det blir som regel slik når jeg bader alene. Badetirsdag igjen.
Og dermed, helt plutselig, og uten å lete, så fant jeg tre ting å glede seg over denne tirsdagen. Og det var flere. God middag, kosete katt, kaffe på senga, nyfødte fugleunger i enda ei fuglekasse i hagen, strålende vær, god bok, og mange gode ting å glede seg til.
Tirsdagens andre fotograferte “smileøyeblikk” kom da jeg møtte denne gjengen på min sykkeltur. Jeg syns akkurat disse var uvanlig fine, og slo av en prat. De var nyskjerrige, tok følge ei stund, men valgte så offroad. Det er sjelden veldig populært med slike skumle trehjulinger for de firbente.
Ja, så klart, javisst, njæææ, tja, nei, aldri i verden, utelukket… Diskusjonene går. Vi skal feire nasjonaldag i Norge på lørdag. Og dermed er vi i gang.
Skal det være kun norske flagg i barnetoget?
Kan den som ikke er fra Telemark bruke beltestakk bare fordi de liker den?
Er det egentlig innafor å drikke alkohol på by’n fra klokka 8 om morran?
Er det lov med joggesko til bunaden?
Må vi vaske bilen før nasjonaldagen?
Er det riktig å kun ha mulighet for å betale med vipps i 17.maikiosken på barneskolen?
Og hvilken skjorte skal vi velge til bunaden?
Her er det alle muligheter for og stor sannsynlighet for å gå på en smell. I alle fall så ligger det godt til rette for å gjøre noe som naboen, morra di, tanta eller fetteren til kusina di lett lar seg provosere kraftig av.
Det meste av dette stiller jeg meg en smule likegyldig til. Og det kan du godt kritisere meg for. Men for meg personlig så er iskjøp på barneskolen, prosecco på by’n og beltestakk fullstendig uaktuelt. Og det kan i grunn være like greit.
Når det gjelder om det er ok med blomstrete eller mønstrete eller diverse farger på bunaskjorta så har jeg bestemt meg for en ting. Jeg har ingen mening! For min del kan hver enkelt gjøre akkurat som de vil. Uansett om de har bunad som vi tradisjonelt har sett brukt med hvit skjorte. Folk er forskjellige og vi liker forskjellig. For min del så går vel grensa omtrent ved bruk av røde lakksko til bunad, eller noe slikt. Men det tror jeg aldri jeg har sett, så ikke vet jeg.
Her i huset har vi tradisjonelle hvite bunaskjorter. Håndbroderte og et lite helv…. å stryke. Men i dag ble det gjort. Og jeg er fornøyd. Nok. Den ene skal helt sikkert brukes. Både til 17.maifrokost og et eller annet baluba i hovedstaden, ser det ut til. Den andre har jeg muligens strøket helt ubegrunnet. De siste årene har jeg stort sett gått på skogstur den 17.mai. Antrekket har ikke vært mer avansert enn rød allværsjakke. I år kanskje med hvit skjorte og stakk i stedet? Sikkert helt innafor å holde ren når pollen og granbar får gjort sitt. På den måten kan det visst hende jeg har grønn skjorte neste gang 😉.
Værmeldinga sier at det muligens er for varmt – til både bunad og skjorte. Hva med bunadvest uten skjorte? Da blir det mer en sånn “singlet-utgave”…
De er ganske glatte der de henger. Det gjelder bare å få dem på uten de helt store skrukkekrisene. Eller som jeg gjorde et år – mascara på erma.
I kveld gikk jeg meg en tur uti hagen for å se om jeg fant inspirasjon og noe som kunne passe til helgeutfordringen fra utifriluft. Jeg trodde jeg kom til å finne både bittesmå maur, bittesmå blomster og bittesmå grønne skudd for eksempel i kjøkkenhagen.
I stedet fant jeg disse bittesmå ferskingene:
Mor og far satt i plommetreet like ved. Og i skrivende stund håper jeg de er i gang med foring igjen. Og da håper jeg virkelig at de finner masse bittesmå insekter så de klarer å fore opp hele gjengen sin.
Den fine gjengen av bittesmå vesen som akkurat nå for det meste består av nebb og gap. Men som senere i vår skal fly av gårde, fortsatt ganske små, men ikke så bittesmå som nå.
Påska var sen i år. Men ikke sååå sen da. Tradisjonelt sett så skulle gårsdagens ablegøyer vært gjennomført i løpet av påsken. Det er jo tross alt en påsketradisjon med et slikt «dagarrangement». I år måtte det imidlertid utsettes da en av deltakerne fant det for godt å oppholde seg i Spania akkurat i påska.
Men, det er aldri for sent å hente seg inn igjen! Og i går kom dagen. De obligatoriske ingrediensene av flytende på flaske samt deilig fast føde var til stede. Vertinnen hadde tent i bålpanna. Og i mangel av rekkverk (!) ble yogaen utført rett på plattingen. I år en slags «paryoga». Og da var det jo supert at sistemann kunne fotografere.
Vi kaller det uansett for rekkverkyoga, tror jeg 😉!
«Ikkje få panikk, ikkje få panikk…» gir meg assosiasjoner til en tegnefilm med dyr som er på rømmen. Jeg lurer på om den het «Flukta fra dyreskogen», eller noe i den duren. Andre med panikk har jo vært OnklP på 71 grader nord. Eller det var vel «paniken», så vidt jeg husker.
I går fikk jeg panikk! Men etter panisk og frenetisk inn- og utlogging av instagram og facebook på vekselvis telefon og laptop. Og etter å ha oppdaget at jeg har glemt ALT av passord. Som jeg vel har mistenkt. Og etter ikke mindre enn sju (!) gjennopprettingskoder så la panikken seg en smule.
Jeg ble «hæcka», gitt. Og slikt noe blir en jo både forbanna, oppgitt, panisk, svett og ikke lite flau av. I alle fall jeg. «Ikke trykk på lenker» heter det. Og det gjorde jeg jo ikke. Jeg tok en skjermdump og sendte svar på en sms. Og fikk umiddelbart en litt emmen magefølelse. Akkurat et sekund etter at det var gjennomført. Og plutselig hadde jeg nytt navn, en meget suspekt bio og en lenke til en nettside jeg tenker det er lurt å holde seg langt unna på instagramprofilen min. Og overhodet ikke tilgang til egen profil! Jeg var på nippet til å slette hele profilen min, for uansett hva jeg gjorde så fikk jeg jo bare beskjed om at «du har ikke tilgang», «feil ved innlogging», «en feil har oppstått» og ikke minst; «vi sender deg en lenke for gjenoppretting på sms eller e-post». Og så: «ingen konto knyttet til dette nummeret eller denne e-posten». Joda, takk skal du ha!
Men til slutt, og spør meg ikke hvordan, så løste det seg. Jeg fikk det til! Jeg fikk da på et vis verifisert at jeg var meg og gjenopprettet profilen og skaffet meg et nytt passord. Og følte meg med ett som et teknisk geni. Eller, panikken la seg i alle fall! Og det nye passordet? Det har jeg nok glemt om et par dager.
Og til alle som fikk melding om at jeg skulle starte mitt eget klesmerke i går (!): Oh no! På ingen som helst måte! Det nærmeste jeg kom klær var vel mitt lille «redesign-prosjekt» – jeg klipte opp ei gammal og hullete bukse, type «kosebukse», og har planer om å bruke bitene til skille mellom drenering og jord i blomsterpotter! (kanskje jeg burde ta patent på DET og legge ut lenke på sosiale medier, kanskje?).
Velvel! Jeg er fortsatt på nett. Selv om behovet for å «slette internett», bruke øks på telefonen og grave ned laptoppen var relativt påtrengende i går formiddag!
Det er alltid med litt skrekkblandet fryd jeg lar mine egne ord publiseres. Spesielt når det ikke er her på blogg. Bloggen er jeg jo vant til og både form og innhold kjennes som “hjemmebane”. Men det hender at undertegnede bare MÅ skrive noen ord om noe såpass lokalt at bloggen kjennes som feil fora.
Allikevel kan jo bloggen brukes til å dele ;-). Og her er dagens friluftsheidi-innlegg på lokalavisas nettside. På nett i dag og på papir neste uke :-):
Følg med nå!
«De spiser av skogene mine», skrev Rolf Jacobsen i 1954. Tenk, allerede da, for over 60 år siden hadde han observert noe vesentlig i det moderne menneskets atferd. Vår store og tilsynelatende utømmelige vilje til å ta for oss. Utnytte. Invadere. Overta. Kontrollere. Vårt behov for å bestemme over skoger, sjøer, fjell og fjorder. Til og med vinden. Vi tar for oss. Stadig med behov for mer. Vår higen etter å stadig forbedre, øke, vokse og overta preger verden rundt oss. Vi er forbrukere. De fleste av oss har blitt overforbrukere.
Og når er naturen egentlig brukt opp?
Jeg er selv fornøyd forbruker ev det meste av goder. Jeg bruker strøm, vann og de fleste av godene som samfunnet tilbyr. Jeg er ivrig bruker av veier og infrastruktur innover fjelldaler og skogsområder. Og de urørte områdene, de som ikke er underlagt menneskelig forbruk og kontroll, blir stadig færre og færre. Fjerne områder blir mer og mer tilgjengelige for alle. På godt og vondt. Å bevege seg i skog og fjell uten å se menneskelige spor hører til sjeldenhetene.
Akkurat nå oppleves motsetningene i naturen ekstra tydelig. For de av oss som ser. For akkurat nå gjelder det å følge med. Det er vår. Og jeg vil påstå at det finnes ingen andre tidspunkter som naturens evne til å fornye seg selv er tydeligere enn akkurat nå om våren. Hvis vi lar den. Og hvis vi er villige til å se det. Og hvis vi ser verdien av det.
Skogens ro er totalt fraværende. Det er ikke noe annet tidspunkt gjennom året hvor det er mer hektisk aktivitet i skogen enn nå. Maurtuene våkner til liv. Maurene styrter hit og dit med et eller annet meningsfullt, for mauren, å foreta seg. De lager et yrende liv. Fuglenes kvitring og kjas og hui og skrik for å påkalle oppmerksomhet fra det motsatte kjønn er intenst. Skvatring fra storfuglen, ender og forbipasserende traner overdøver det meste når det står på. Og i dammene bobler det av froskeliv. Til og med myggen har begynt å surre. Bjørkas intenst grønne museører sprenger seg ut av overmodne knopper og skogbunnen grønnes av alt som tyter opp dag for dag.
For det handler om reproduksjon. Og det handler om å gjenskape seg selv. Noen ganger handler det om å reparere seg selv. Ei diger furu som veltet i vinterstormen for fire år siden har blitt hjem for småkryp, sopp, mose og larver. Den er en del av kretsløpet i en natur som endres og reparerer seg selv. Småfuglene bygger rede og går helhjertet og med alt de har av nebb og klør (!) inn for å reprodusere seg selv i håp om fortsatte kolonier av blåmeis og trost.
Alt foregår samtidig.
Midt i alle denne gjenskapelsen finner vi oss mennesker. Vi som lever i 2025 og stadig vil ha bedre veier, mer utbygd infrastruktur og lettvinnere hverdager. Og mer strøm. For det er grønt. Altså: strøm er grønt. I alle fall den som blir produsert av såkalte fornybare kilder. Sier de.
Lokalt så holder fortsatt Stange Almenning døra oppe for utredning og etablering av vindkraftverk i vår lokale natur. For vi trenger strøm, sier de. Det snakkes om underskudd og strømbehov for at vi skal tiltrekke industri og arbeidsplasser og bidra til fellesskapet. Bidra med kraft. Grønn kraft, sier de. Og mener strøm da. Men hvor grønt kan det egentlig være å bygge ned naturen med enda mer infrastruktur? I dette tilfellet turbiner, veier og anlegg. Hvor lett blir det for naturen vår å gjenskape seg selv i dette miljøet? Og hvor troverdig er lovnader om «gjenopprettelse» av natur når vindkraftverkene legges ned? Og hva slags naturvern holder vi på med dersom vi «redder klimaet» ved å bygge såkalt grønne vindkraftanlegg?
Vi som går en del til skogs ser jo at gjenopprettelse av natur er et rimelig seigt og langvarig prosjekt. Hogstfelt er fortsatt hogstfelt selv om nyplanting har blitt tømmerskog. Jeg mistenker for eksempel at blåveisen som vokste i deler av min egen skog er borte for alltid. Den forsvant når skogen ble hogget og nå har andre vekster overtatt. Heldigvis er det både skog og blåveis der det ikke er hogd.
Mitt spørsmål er: hvor går grensen for vårt forbruk? Hvor mye strøm trenger vi egentlig? Og hvor mye strøm kan vi forvente å bruke i framtida? Hvor er vippepunktet der utbygging og forbruk og den menneskelige inngripen tar over og naturen mister sin evne til å gjenskape seg? Når er det vi skjønner at vi ikke kan få både i pose og sekk? Når overdøver vekst det helt nødvendige naturvernet? Når har vi brukt så mye av jordas ressurser og tatt over så mye av naturen at den ikke blir i stand til å fornye seg igjen?
Noen vil si vi har passert det punktet. Andre mener vi nærmer oss vippepunktet. Og noen påstår at vi har langt igjen. Får vi en neste vår? Er naturens gjenskaping av seg selv like eksplosiv og ustoppelig neste år? Om 10 år? Eller om 50 år?
Det jeg vet er at vårt valg i dag vil påvirke naturens evne til å gjenskape seg selv i all framtid. Og dermed naturens evne til å beholde et miljø der mennesket kan leve. Forbruker vi stadig FOR mye, så bruker vi OPP naturen. Hva skal vi gjøre når det er tomt?
Vi kan bidra til fellesskapet, vi. Men ikke med master og turbiner og veier og anlegg som ødelegger livsgrunnlaget for alt som lever. Nei, vi kan bidra med å tenke helt motsatt! Annerledes. Bærekraftig. Hva om vekst ikke trenger å dreie seg om mere? Hva om det kan dreie seg om bedre? Hvordan kan vi bedre bruke den kraften vi har, de anleggene vi har og bedre ta vare på naturen vi har rundt oss? Slik at den igjen kan gjenskape seg og ta vare på oss!
Nyt våren, pust frisk luft og gled deg over at naturen fortsatt har evne til å gi deg et levelig miljø! Si nei til gravemaskiner som spiser skog også i 2025. Spesielt de som baner vei for enda større monstre, for eksempel monstermaster!
Og følg med! For det er akkurat nå det skjer! Gjenskapelsen.
Diktet av Rolf Jacobsen ble publisert i diktsamlingen «Hemmelig liv» i 1954:
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra prosjektører.
