Det blir mange bilder av utsikt og solnedgang og vann og greier når jeg er på tur. Men jammen er det mye småtterier som fanger blikket også. Særlig da jeg er på slik «alenetur». Da kommer roen og når blikket løftes fra bålvarmen så oppdager jeg gjerne noen interessante blikkfang i omgivelsene.
Noen ganger finnes de små fine sakene i leir eller rett rundt den. Slik som de første tre bildene her. Andre ganger finner jeg de når jeg tuller meg bort utenom sti og vaser rundt litt på måfå. Da dukker det opp noen perler. Og noen ganger er de perlene rene kunstverk. I dette tilfellet et kunstverk som helt tydelig gir liv og bolig til en mengde av skogens små skapninger.
Akkurat i det jeg skulle sette meg ned for å skrive dette innlegget så kommer det en overskrift over hele TV-skjermen min; «Over en halv million nordmenn er høstdeprimerte». Det er Nyhetskompaniet på TV2 som kan melde dette. Jeg prioriterte blogg framfor tv og dermed var og er lyden avskrudd så hva det handler om og eventuelt hva den halve millionen skal gjøre med akkurat det, vet jeg ikke.
Men det som er sikkert er at min eventuelle «høstdepresjon» har fått litt å bryne seg på det siste døgnet. Etter et par timer på jobb i går så dro jeg nemlig rett til skogs. Sekken var pakket og jeg hadde klart å lage en gjennomførbar plan. Da bilen var parkert og jeg hadde gått de 50 meterne til foretrukket leir et par ganger var jeg på plass. Et par ganger er jo fullt mulig når det er snakk om den typen tur, og må til når ved og diverse andre «nødvendigheter» er mulig. For det blir jo alltid med litt mer når gåavstanden er såpass begrenset.
Leir ble etablert i vannkanten, etter å ha dobbeltsjekket forventet vindretning og slikt. Erfaring tilsier at det er en fordel når det skal soves i hengekøye. Mange sekundmeter i kasta rett fra sida er aldri gunstig. Denne gangen var det så nære vindstille som det kan bli, sola skinte fra klar himmel og vannspeilet var, nettopp, et speil. Så det var bare å henge køya på den faste plassen.
En liten skogstur i nærområdet sto på planen. Og jeg er såpass kjent at jeg satset på å gå på «gefuhlen». Det vil si uten sti, kart og kompass. Det vil si, kartet og kompasset var med og det siste fikk jeg bruk for. For jeg gikk meg jo vill på en måte. Endte med å gå alt for langt i en retning, før jeg måtte krysse et område med tynning av skog i sikksakk mellom veltede og hogde stammer og stubber og trær i alle retninger. Gjennom hogstfelt, rundt ei myr, delvis over ei anna myr, akende på rompa ned skrenter og delvis krumbøyd gjennom gransnar og over mosegrodde steinrøyser med lumske hull og råtten kvist. Slik det ofte blir når en tuller seg bort i skogen. Og med «sånn ca» retning. Til slutt fant kompasset og google maps, når jeg hadde dekning der, samt litt «gefuhlen» veien til sti, vei og etter hvert leirplass.
Og da hadde jeg fått følge. Uinvitert følge. Jeg plukket ei hjortelus av halsen på hjemveien og da jeg skulle ta av genseren vel framme i leir oppdaget jeg at de var en hel gjeng. Noen påstår at hjortelusflue skyr unna lyse klær. Det anbefales dermed lys genser eller jakke på skogstur har jeg sett. Glem det! Min erfaring er at slike farger trekker til seg den forhatte flua minst like godt som mørke klær. Slik var det også i går. Den lyse hetta på genseren var full av hjortelusflue. Og det viste seg at jeg måtte plukke av meg flere i håret utover ettermiddagen.
Det hjalp ikke å bade heller. Selv om badevannet var mest for meget spesielt interesserte. Jeg kan vel skylde meg selv. Kanskje håret hadde blitt frigjort for hjortelus om jeg hadde dukket helt under? Da hadde jeg ikke hatt tørt hår før jeg kom hjem dagen etter heller, så hårvask utgår når jeg skal sove ute på denne tida av året.
Det beste med turlivet om høsten er bål. Og mat på bål. Jeg hadde jo som sagt med meg bra med ved, men når planen er bål i 8-9 timer samt frokostbål morgenen etter så trengs det mye ved. Store mengder. Mye mer enn det vi tror. Tidligere nevnte tynning av skog kom dermed godt med. Jeg kunne dra hele og relativt tørre trestammer rett borttil bålet og dermed spe på medbrakt brensel.
Apropos brensel. Det er ikke alt som skjer på tur som dokumenteres med bilder. For eksempel ikke da jeg lå langflat midt i rotet på leirplass og ynket meg og ikke visste om det ble noen uteovernatting den turen eller om jeg måtte rope på hjelp fra de som satt og skravlet på andre sida av vannet. En helt typisk «friluftsheidi»-ulykke inntraff nemlig der utpå ettermiddagen. Jeg hadde tørket meg og skiftet klær etter tur og bading og holdt på med forefallende leiroppgaver. Jeg skulle bare snu meg og gå for å legge noe småtteri i hengekøya til natta da jeg gikk på snørra så det sang, alt jeg hadde i henda for i alle retninger og smertene jog gjennom skrotten. Det ford… høyrebeinet som fungerer kun sånn delvis hadde hektet seg fast i den fortsatt rimelig fulle OG tunge vedsekken. Dermed var både vridning og overtråkk et faktum og jeg ble liggende ganske lenge og ynke meg og lurte på om jeg i det hele tatt skulle tørre å prøve å røre på meg igjen! Pokker! Sist jeg opplevde noe liknende, for litt over fire år siden, var det kneet og korsbåndet som gikk. Jeg overnattet uansett i hengekøya da også, men måtte ha hjelp for å komme meg hjem dagen etterpå. Det kneet er fortsatt ikke som det skal…
Denne gangen er det nok bare en liten forstuing. Et slags overtråkk. Men jeg var spent på om jeg hadde ett eller to bein å stå på da jeg bikket meg ut av køya for å gå på do i dag tidlig. Jeg hadde et og et halvt, og mer trenger jeg jo ikke. Hevelsen og blodutredelsen så jeg med vilje ikke på før jeg kom hjem i dag.
Kvelden var fin, men det er unektelig høst. Solnedgangen foregår på et helt annet sted, altså i en annen vinkel, enn om sommeren. Og en rimelig behagelig dagtemperatur på 11-12 varmegrader mens det er lyst synker ganske så fort etter mørkets frembrudd. Slik ender det med at hengekøye og sovepose ble inntatt sånn omkring klokka 21. Forsettet var å lese litt der i lyset av hodelykta. Men greia med meg er jo at jeg blir så indelig trøtt av kombinasjonen hengekøye og bok, at øya fort må lukkes igjen.
Jeg har en utfordring med at kroppen sliter med å holde seg varm nok i soveposen om natta. På tross av en vanvittig fluffy dunsovepose med ekstremegenskaper, varmeflasker og hjemmestrikkede og forvarmede ullsokker. Men på tross av kalde tær og nesetipp så endte det til min overraskelse med omkring 11 timer i køya denne gangen. Da var klokka 8 og jeg befant meg inni en fuktig bomullsdott i minusgrader. I alle fall kjentes det slik ut. Bomullsdotten var tjukk tåke, men minusgradene var reelle.
Praktisk talt ALT var fuktig. Eller klissvått. Det som ikke hadde befunnet seg nedi soveposen om natta i alle fall. Myggnettet var fullt av dråper. Ikke av regn, men av tåke, og det var i grunn bare å prøve å stå på beina og få bålet i gang igjen.
Det ble både bålkaffe og ostesmørbrød på bålet der i tåkeheimen. Bak trærne og over tåka var det sol, det var lett å se på lyset. Men soloppgang var det totalt mangel på. En smule sent ute var jeg jo uansett også. Kaffe var det heldigvis nok av. Og jeg var rimelig glad for at badebehovet hadde blitt tilfredsstilt dagen før, for denne oktobermorgenen fristet ikke til slike stunt.
Akkurat nå og akkurat mens jeg skriver så tenker jeg på det der med høstdepresjon som jeg nevnte først i innlegget. Dette er min «lykkepille» mot høstdepresjon. Vakre farger og klar luft, varme fra sola når den skinner, bål og bålkaffe, ei god bok der ved bålet og takk og pris evnen til å sove litt på tross av kalde tær og nesetipp der i hengekøya.
Og som jeg rett som det er sier til småbrukeren når jeg kommer hjem fra overnattingsturer: «jeg forstår poenget med hus. Altså tak over hodet og slikt. Og jeg setter pris på en god stol.» Så da er jeg vel det man kan kalle selvmedisinert mot høstdepresjon for ei stund. I alle fall noen dager. Til «krattsjuka» melder seg på nytt og jeg må til skogs for å sove igjen. Forresten; jeg tipper det blir fjellet neste gang. For om jeg ikke blir direkte deprimert av hjortelus så blir jeg såpass desperat at jeg må gjøre noen grep. Og bål blir det uansett!
Enda en dag er snart over. En onsdag denne gangen. En av de helt vanlige, uten at noe spesielt har hendt eller det er noe spesielt å blogge om. Heldigvis så klarte jeg å overvinne den seige starten, les fatigue og trøblete skrott, så litt av hvert kunne ordnes allikevel.
Dagens avtale ble avlyst allerede i går, så dermed fikk jeg heldigvis litt bedre tid til andre greier. For i dag trengte jeg tid. Mange dager er sånn. Men ikke alle. Og noen er mer sånn enn andre. Og hver dag teller. Så da sitter jeg her i sofaen og blogger allikevel.
For denne helt vanlige, kjedelige onsdagen i begynnelsen av oktober har da telt den også. Den har gitt sol og vakkert høstvær. Såpass fint var det at det ble ei lita stund med bok på terrassen. I sola. Det er jo på denne årstida jeg kan driste meg til å sette meg litt i sola. Med lav nok uv-indeks og passe temperatur. Og det å sitte på terrassen med ei god bok, ja det er i grunn noe jeg godt kunne gjøre mer av. Godt er det da at dagens lille utflukt blant annet sørget for enda ei ny bok i «skal-leses-de neste ukene»-stabelen min. Jeg syns ordingen med å bestille bøker på biblioteket er genial.
Dagens planlagte styrketrening fikk jeg også til. Muligens hadde jeg litt lengre pauser mellom settene, men det går fint. Kroppen trengte det og jeg hadde det ikke travelt.
Akkurat nå sitter jeg i sofaen og nyter onsdagskvelden. Med dokumentar på nett-tv og en boks Ramlösa å leske meg på.
Enda en dag, en ekte hverdag, er snart oppbrukt. En helt vanlig onsdag i oktober kan være fin den også. Og i morgen kommer det en ny dag. Jeg gleder meg til å ta den i bruk også.
Disse blanke og krispy oktoberdagene avsluttes plutselig med gull! Dette var i går, tirsdag.
Ny måned og nye muligheter! Heldig er jeg som kan gå løs på en helt ny og blank måned. Og heldigvis så har jeg en plan. En plan og et mål. Fokuset denne måneden skal handle om friluft. Og slik sett er denne dagen en skikkelig kickstart.
Den første dagen kom tindrende blank og krisp her jeg bor, med kald, klar luft og finvær. Perfekte forhold for en sykkeltur som ble sånn rundt regnet ei mil lenger enn planen. Rett og slett fordi det var så fint å sykle i skogen i dag!
Og når oktober også er perfekt som bademåned for slike som meg, så passet det jo bra å sykle innom badeplassen. Lufta var krisp. Og vannet var…kaldt! Sjeldent kaldt, syns jeg. Ikke så rart, kanskje, når nattetemperaturene har vært godt under null mange netter. Men det gjør ikke så mye når sola varmer og det er rimelig vindstille. Og det gjør heller ikke så mye om svømmetakene ikke engang blir tosifra. Svømmeturen hadde uansett ikke blitt så innmari lang når jeg slik som i dag, og de fleste andre ganger, bader alene.
Summa summarum: oktobermåneden er i gang og byr foreløpig på knallgode forhold både for sykkel- og badetur. En god start på måneden!
Å nå målene sine er viktig for alle. For meg har det blitt enda viktigere de siste åra. Jeg trigges veldig av konkrete målsettinger og det gir enorm motivasjon og mestring å jobbe mot mål og aller helst å nå dem.
Så gjelder det da, å finne hvilke mål jeg skal ha. Hva er det viktig for meg å jobbe mot? Og hvor «hårete» skal målene være? Er de for lette så er det jo ingen utfordring og jeg kan nå dem uten å legge meg «i sælan» og gjøre en skikkelig innsats. Og er de for vanskelige så vet jeg jo at det ikke finnes noe mindre motiverende enn å kjempe mot noe som jeg vet at jeg uansett ikke får til.
Nei, målene må være akkurat vanskelige nok, eller hårete nok, til at jeg må «ta meg sammen» og gjøre en real innsats for å nå dem. Når jeg da nærmer meg fullført, så får jeg motivasjon til å ta i enda litt ekstra bare for å komme helt i mål!
Sånn er jeg skrudd sammen. Og det er bra! Det hjelper meg å finne motivasjon i hverdagen og det hjelper meg til å strekke meg så langt det er mulig. For som jeg sier: jeg må av og til krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Ikke sant? Hvis jeg bare holder meg innenfor «komfortsonen» vil jeg aldri få vite om jeg kunne fått til litt til eller gått enda noen meter.
Bilde: wordpress.com
Noen ganger kan målene se enkle ut. I september hadde jeg som målsetting å holde på med fysiske øvelser i minst 14 minutter hver dag. Enten styrketrening, bevegelighetstrening eller balanseøvelser. For slik trening er viktig for akkurat meg av flere årsaker, både alder og varig sykdom sørger for det. For det meste ble det en blanding av alle tre. Og jeg nådde målet. Kun en eneste dag i løpet av hele måneden «sviktet» jeg dagsmålet mitt. Da ble det kun 6 minutter, og så glemte jeg resten. Jeg kom bare på dem da jeg hadde lagt meg om kvelden. Men de minuttene tok jeg igjen et par dager etterpå, så jeg er fornøyd. Dessuten så ble det glemt fordi jeg var på tur. Det vil si, for meg, at jeg holdt på med noe enda viktigere!
I forbindelse med aktivitetsutfordringen til meg selv så ville jeg samle inn penger på Spleis til MS-forbundet. I dag tidlig, siste kampanjedag, så jeg ikke helt for meg at kronemålet skulle nås. Og jeg forberedte meg på IKKE å nå et mål. For slike som meg som kan bli rimelig oppslukt og manisk målrettet (!) av slike utfordringer, så kan det å innse at målet ikke nås også være utfordrende. Jeg har for eksempel veldig vanskelig for å snu når jeg er på tur. Selv om skrotten krangler og det viser seg at turmålet er alt for langt unna til at det er «innafor». Så å mislykkes i å nå mål er noe jeg nok kan øve meg litt på.
For jeg er jo så klart aller mest glad i å nå mål. Og jammen sørget ikke rause givere for at kronemålet ble nådd i løpet av den siste innsamlingsdagen! Det hadde jeg faktisk ikke trodd for bare noen timer siden. Dermed kan jeg krysse av for to måloppnåelser i september. Nå kommer oktober, og siden jeg vet at konkrete mål motiverer meg, så tenker jeg at jeg skal ha et par mål denne måneden også. Jeg tror de, målene altså, skal handle om tur. Slik blir det blogg av, vet du. I alle fall når man, slik som jeg, er såpass ubeskjeden at jeg kaller meg friluftsheidi. Jeg kjenner nemlig at hu der friluftsheidi er alt for mye inne. Og oppholder seg alt for lite i friluft. For min smak.
Så i oktober er friluft målet for friluftsheidi. Jeg starter i morgen!
Tusen takk til rause støttespillere som sørget for at også dette målet ble nådd.
Eller? I dag er siste dagen i min septemberutfordring; “14 minutter for MS”. Der har jeg utfordret meg selv med målet å bedrive (minst) 14 minutter med styrketrening, balanseøvelser og/eller bevegelighetstrening hver dag hele måneden. I tillegg til min “private” utfordring så har jeg satt meg som mål å samle inn noen kroner til MS-foreningen via spleis.
Det ser ikke ut til at jeg når kronemålet denne gangen. Men de som har bidratt skal vite at hver krone teller og går til å utvikle medisiner og skape en bedre hverdag for de 14000 menneskene i Norge som lever med sykdommen multippel sklerose. Takk for din støtte!
I dag er siste kampanjedag. Jeg innlemmer “øvelsesregimet” mitt i hverdagen videre, selv om jeg kjenner at fatigue og kapasitet nok ikke alltid tillater så mye fysiske krumspring daglig. Og vi har enda dagen i dag på oss, folkens! Så bidra gjerne om du kan og vil.
Spleisen er nevnt tidligere i innlegget. Støtte kan også vippses til nr 96977 om det passer bedre.
Slettes ikke. Men det skjer en gang i blant. At jeg bestemmer meg for å gjøre noen krumspring på kjøkkenet helt på egenhånd. Litt mer enn å koke litt pasta og slenge på noe som kan gå for å være saus altså. Når jeg er alene hjemme.
Vanligvis så er det jo småbrukeren som er «primus motor» når det gjelder matlaging, og spesielt middagsplanlegging og -laging, her på huset. Jeg lager salaten. Og dekker bordet. Sånn har det vært i et ukjent antall år. Og jeg tror vi begge er rimelig fornøyd med ordningen.
Så når småbrukeren av en eller annen grunn ikke er hjemme, så syns jeg som regel det er helt innafor å spise noe lettvint. Noe ekstremt lettvint helst. Som avleggeren sa for mange år siden «det er større sjanse for at det blir noe lettvint til middag når det er mamma som skal lage det enn når pappa står for maten». Og det hadde hun helt rett i den gangen. Og det stemmer nå. Utvilsomt.
Men en gang i blant slår jeg til. I alle fall syns jeg det selv. Så i går ble det ferske vårruller med reker og de grønnsakene jeg hadde for hånden og i kjøkkenhagen. Med en soya- og sesamoljesaus som jeg blandet etter smak. Det ble bra det. Godt var det. Og så er jeg rimelig fornøyd med meg selv da. For å ha klart å lappe sammen et såpass brukbart måltid med de råvarene jeg hadde i huset. Selv om jeg savnet et par ting som jeg vet jeg hadde sist jeg spiste slike hjemmelagde vårruller. Den gangen hadde jeg oppskrift. Og jeg hadde gjort innkjøp av det jeg trengte etter oppskrifta. Denne gangen måtte jeg finne på sjøl.
Så en gang i blant, slettes ikke ofte, slår jeg til! For mat skal a ha!
De ble borte alle sammen. Ferske vårruller med reker, persille, gulrot, purre, salat, hvitløk, chili og rispapir. Og dip med soya, sesamolje, lime og krydder.
Det er viktig med hobbyer. Noe å drive med fordi vi har lyst. Og bare fordi vi velger det sjøl og det gir oss glede. Om det er opplevelser, meditasjon, avslapping, mestring eller noe annet vi trenger. En god hobby og å få lov til å drive med den med jevne eller ujevne mellomrom er vesentlig for livskvaliteten. For alle. Og uansett hva hobbyen dreier seg om.
Min hobby er å ligge i lyngen. Jeg tipper de fleste som kjenner meg ville sagt at tur er min hobby. Helst fjelltur. Men skogstur, padletur, sykkeltur, badetur…alle slags turer. Jeg er ikke så opptatt av toppturer. Og, heldigvis for meg kanskje, så ble jeg aldri hekta på tur i betydning «flest mulig 2000-meterstopper», eventuelt på kortest mulig tid. Akkurat det skal jeg være fryktelig glad for!
Jeg kan like en god utsikt. Og det er alltid stas å komme opp på en topp som er dagens mål. Gjerne etter en strabasiøs, svett og andpusten og etter hvert noe snublete tur oppover ettersom skrotten begynner å nærme seg grensa for hva den orker.
Men en virkelig vellykket tur skal etter min smak inneholde en passe dose ligging i lyngen. Og gjerne et bål. Og nå er det bålsesong. Og så lenge den kan kombineres med sesong for ligging i lyngen så er jeg strålende fornøyd. Omtrent like strålende som sola var på akkurat denne toppturen og ligge-i-lyngen, turen.
Heldige meg som kan drive med hobbyen min – å ligge i lyngen, gjerne med utsikt!
Bildet av Munch-museet kommer fra AvisaOslo, ao.no.
Det ene huset befinner seg i hovedstaden og inneholder verk av Edvard Munch. Det andre huset befinner seg i Løten, Edvard Munchs fødested og der han bodde sammen med familien sin det første året av sitt liv. Det huset inneholder halm… Og tre rosa individer kalt Edvard, Laura og Josefine.
Sånn må det bare være når kultur og lokalhistorie kombineres med næringskjede og naturkunnskap i en gårdsbarnehage litt utafor allfarvei.
De tre beboerne i det minste av husene får daglig stell, kos, mat og oppmerksomhet av ungene i barnehagen. Og til jul blir de mat. Og en bedre måte å «lure inn» litt kommunikasjon om kultur og historie, vet ikke jeg. Da jeg ankom barnehagen i dag var ei gruppe godt i gang med maleaktivitet i det gamle huset med vindu og utsikt direkte mot «vår» «Munchbygning». Mulig det er flere nye malere på gang i Løten.
Navnene på beboerne var jeg helt sikker på at jeg visste hvor kom i fra. Så jeg spurte aldri noen mer kunnskapsrike om det. Skiltet var både malt og satt opp siden sist jeg var ti lstede. Så det var ikke noe å lure på, tenkte jeg.
Edvard sier seg selv. Han måtte jo bo der. Laura het både moren og den ene søsteren til Edvard. Og jeg var overbevist om at Josefine var den eldste søsteren hans. Nå viser det seg ved nærmere undersøkelser (google, da) at hun het Johanne Sofie. Kanskje Josefine var en forkortelse eller et kjælenavn? Ellers fantes det visst en tante av Edvard, tante Roll, som het Josefine.
Her har jeg helt tydelig noe å gå på når det gjelder kunnskap, så om ikke noen av dere lesere kan opplyse meg, så får jeg spørre en av femåringene i barnehagen neste gang jeg er der😉.
Jeg kan ikke huske å ha sett så mange Munch-bilder med griser på. Men antakelig var det slike husdyr på gården da Edvard bodde i Løten. Husene derimot, er heeelt like, ikke sant? Og passer dermed som svar på utifriluft sin helgeutfordring, syns jeg.
