God morgen fra tipien:
Dagens, eller nattas, bilde.
Så magisk kan ei vinternatt under stjernene se ut:
Dyr hobby?
I dag er det dyreste turutstyret mitt i bruk. Det er nemlig denne soveposen:
Jeg pleier å si at den kostet omtrent det samme som en brukbar bruktbil. Vel. Den kostet i alle fall det samme som en middels moped kostet det året jeg var gammel nok til å kjøre moped.
Jeg satser på at den holder meg varm gjennom natta. Antakelig ikke noe problem da jeg befinner meg inni en tipi og sprengfyrer i ovnen.
Bortsett fra soveposen og et par liggeunderlag så er ikke turutstyr mitt så innmari dyrt. Sekken er i alle fall minst 12 år gammel og mye av det andre er også årgangsutstyr. Selv om småbrukeren påpeker at “ullbudsjettet” mitt er i drøyeste laget.
Og her i tipien er husleia lav. Ikke koster det noe mer enn litt krefter å komme seg hit heller. Så jeg anser ikke denne hobbyen for spesielt dyr, nei.
DYR er dagens homonym-utfordring hos Frodith.
Jeg regner med det kan gå et og annet dyr forbi tipien i natt mens jeg sover. Her fins spor fra elg, rev, rådyr, mus, ekorn og hare. Men ikke fra han her – han er innekatt:
1190 meter comeback.
Ja, hva skal man si… I går prøvde jeg meg på et slags comeback. I skiløypa. Med skisko, ski og staver. Og skinne. Målet var å finne ut om skinna og formen var egnet til å gå på ski. De siste årene har jeg kun gått på truger når det ikke har vært bart, så ski var i aller høyeste grad et slags comeback.
Så vidt jeg erindrer så var min siste skitur en eller annen gang vinteren 2018. Det var i alle fall det jeg husket på morran i dag. Men jeg ser på facebook at jeg etterlyste fjellski i 2021, så det er mulig jeg hadde et lite og forbigående forsøk på den slags aktivitet da.
Ut over det så har skiparken her stått ekstremt rolig de siste årene. Balanse, kraft og bevegelsesmønster har ikke vært kompatible med verken nedover-, bortover- eller oppovertransport på ski på mange år. Jeg skrev visst her på bloggen i fjor vinter at jeg skulle prøve meg på ski igjen da også. Jeg hadde nok troa. Men gjorde jeg det? Neeeeida! Til slutt smeltet snøen og jeg slapp 😉.
Men i går var det dags. Jeg kan jo ikke vite om det går før jeg har prøvd. Og kanskje den skinna rett og slett er så magisk at den løser alle balanseutfordringer. Også på ski? Jeg har fortsatt troa rett som det er. Noe naiv, muligens.
Nå vel. Nå sitter jeg her med fasiten i hånd. I alle fall en slags fasit. Det jeg allerede aner er at jeg kommer til å bli en aldri så liten smule støl utover dagen i dag. Jeg kjente det vel i lysken så fort jeg satte meg i bilen etter stuntet i går egentlig. Og om det var vellykket er jeg rett og slett litt usikker på.
Utstyr og «arena» ble nøye plukket ut. Skiutstyret var av typen fjellski og fjellskisko. Skiskoen er stivere og stødigere enn en «vanlig» skisko og det er skia også. Bredere. Og løypa var på isen ute på en sjø. Altså av typen ikke så veldig kupert 😉. Det var helt og fullstendig uaktuelt både med oppoverbakker og ikke minst nedoverbakker. Flat som ei pannekake!
Det gikk greit, uten at jeg fikk til noe særlig av gli. Begrepet «å GÅ på ski» stemte for meg. Men jeg gikk. Og jeg datt ikke. Ikke ble det så veldig bakglatt heller. Selv om jeg ikke fant igjen den smurningen jeg ville ha da jeg lette både høyt og lavt. Den er nok «arkivert» en lur plass.
Den 4.februar 2025 gjorde jeg altså et ørlite comeback. Første skitur på årevis. 1190 meter. Flatt.
Skal du ha bank, eller?
Da utfordringen fra frodith var nettopp bank så kom jeg på dette bildet fra arkivet mitt. Det var visst noe som måtte bankes!?! Ellers så er det vel småbrukeren og avleggeren som holder mest på med bank her i familien. Om karate kan kalles slikt.
Avleggeren jobber jo forresten i Norges Bank også. Så hun driver vel da i grunn med bank i flere versjoner:
Dagens bilde.
Bildet for I dag er av dagens bål og dagens pedagogiske materiell: tre snyltekopper med ulik farge🙂👍
Si is.
Ola lo. Se sol. Se Lise. Si is.
Jada, det har nok rabla. Nå har a begynt å skrive slik som de minste i barnehagen snakker, nå! DET blir i tilfellet noe nytt. Hu har det jo ellers med å skrive laaaange setninger med bisetninger og semikolon og det meste som kan lage krøll.
Neida. Eller joda. Det har nok ikke rabla mer enn til vanlig. Det er bare det at dagens homonym-ord for meg er is. Se hvorfor her .Og da kom jeg på leseboka jeg hadde i første klasse på barneskolen. Altså i 1979. Vi lærte en og en bokstav og I og S og L og A og O var nok av de første. For vi leste mye om Ola. Og en god del om is.
Jeg husker at det var i betydningen is som kan spises. Og det er jo logisk, for det var mye sol i den boka. Sommer, antakelig. Nå er det vinter og det frister ikke så mye med is på pinne eller i kjeks. Men is å ta bilde av er det nok av utendørs. Her er det såpass med snø oppå isen, at jeg velger et bilde fra november et eller annet år for lenge siden. DA var vi mye PÅ isen. Både med spark, skøyter, på beina og ikke minst med kamera.
Denne isbiten lå oppå isen på den frosne sjøen. Og glitret som en diamant.
Denne isen, eller disse isene da, ble kjøpt og spist i Tokyo. Bildet er knipset av avleggeren som bodde et halvt år i Tokyo, Japan for et par år siden. Jeg har glemt å spørre hva de smakte.
Dagens bilde.
Dagens bilde.
Ta et stykk lokallag i MS-forbundet, ett stykk nyttårsfest, en quiz med innlagt musikkonkurranse, et genialt lag inkludert ett stykk tilårskommen barnehagelærer fullstendig blottet for selvrespekt….Og hva har du da?
Vinneroppskrift! Takk for en trivelig ettermiddag til et glitrende styre og alle dere andre som lagde en feiende flott fest!
Og premien for uovertruffen sang og kunnskaper om skottkärra og trottoar (blant annet) – tamtaratam FLASKE!
Går du dine egne veier?
Går du dine egne veier eller er du den som helst liker å gå der det er opptråkket fra før? Både når det gjelder fysisk, altså veier eller stier, og når det gjelder måter å løse situasjoner eller livet på. Hva velger du?
Jeg velger nok litt forskjellig ut i fra situasjonen. Er jeg på tur til skogs eller fjells så viser det seg rett som det er at det er lurt å følge sti. På stien har mange gått. Og der den går er ofte akkurat der de som gikk først fant ut at det var lurt å gå. Så jeg hermer etter dem.
Men noen ganger er det mest fristende å gå offroad som jeg kaller det. Utenom både merket og umerket sti. Finne min egen vei. Enten med kart og kompass eller med å lese terreng. Mer enn en gang har jeg gått meg bort. Men da er jeg som regel ikke på verre «ville veier» enn at jeg finner igjen stien. Eller veien. Til slutt. Går jeg på truger er jeg helt løsrevet fra både sti og vei. Det er nok derfor jeg liker det så godt.
Jeg tenker at ordet vei, eller veier, som frodith utfordrer oss med i sin homonym-utfordring, er litt av hvert. Det er hovedveien som går fire meter fra hushjørnet mitt og er til stadig frustrasjon og irritasjon. Og det er veier vi og dyra bruker i skogen. Stier, egentlig. Mange stier har opp igjennom blitt kjerreveier før de ble bilveier. Og noen av dem har begynt på sin vei tilbake til kjerrevei eller sti igjen. Det skjer sakte men sikkert når vi slutter å bruke dem.
Jeg har gått mange dyrestier, eller veier, opp igjennom. Og den som har sett en maurvei i skogen forstår at man ikke trenger å veie så mye for å lage seg en vei!
Harepus har gått sin egen vei. Ved siden av trugesporet.
Denne veien skulle jeg helst hatt myyyye lenger unna meg.
Rådyret gikk og kom tilbake denne veien. Med matpause midt på åkeren før det snudde.
Når det er trugeføre tråkker jeg min egen vei.
Han her veier nok litt mer en mauren, selv om han i følge veterinæren veier litt mindre nå enn for et år siden. Det hender seg han lager vei i vellinga. Men det blir i grunn mest veiving….