Slettes ikke. Men det skjer en gang i blant. At jeg bestemmer meg for å gjøre noen krumspring på kjøkkenet helt på egenhånd. Litt mer enn å koke litt pasta og slenge på noe som kan gå for å være saus altså. Når jeg er alene hjemme.
Vanligvis så er det jo småbrukeren som er «primus motor» når det gjelder matlaging, og spesielt middagsplanlegging og -laging, her på huset. Jeg lager salaten. Og dekker bordet. Sånn har det vært i et ukjent antall år. Og jeg tror vi begge er rimelig fornøyd med ordningen.
Så når småbrukeren av en eller annen grunn ikke er hjemme, så syns jeg som regel det er helt innafor å spise noe lettvint. Noe ekstremt lettvint helst. Som avleggeren sa for mange år siden «det er større sjanse for at det blir noe lettvint til middag når det er mamma som skal lage det enn når pappa står for maten». Og det hadde hun helt rett i den gangen. Og det stemmer nå. Utvilsomt.
Men en gang i blant slår jeg til. I alle fall syns jeg det selv. Så i går ble det ferske vårruller med reker og de grønnsakene jeg hadde for hånden og i kjøkkenhagen. Med en soya- og sesamoljesaus som jeg blandet etter smak. Det ble bra det. Godt var det. Og så er jeg rimelig fornøyd med meg selv da. For å ha klart å lappe sammen et såpass brukbart måltid med de råvarene jeg hadde i huset. Selv om jeg savnet et par ting som jeg vet jeg hadde sist jeg spiste slike hjemmelagde vårruller. Den gangen hadde jeg oppskrift. Og jeg hadde gjort innkjøp av det jeg trengte etter oppskrifta. Denne gangen måtte jeg finne på sjøl.
Så en gang i blant, slettes ikke ofte, slår jeg til! For mat skal a ha!
De ble borte alle sammen. Ferske vårruller med reker, persille, gulrot, purre, salat, hvitløk, chili og rispapir. Og dip med soya, sesamolje, lime og krydder.
Det er viktig med hobbyer. Noe å drive med fordi vi har lyst. Og bare fordi vi velger det sjøl og det gir oss glede. Om det er opplevelser, meditasjon, avslapping, mestring eller noe annet vi trenger. En god hobby og å få lov til å drive med den med jevne eller ujevne mellomrom er vesentlig for livskvaliteten. For alle. Og uansett hva hobbyen dreier seg om.
Min hobby er å ligge i lyngen. Jeg tipper de fleste som kjenner meg ville sagt at tur er min hobby. Helst fjelltur. Men skogstur, padletur, sykkeltur, badetur…alle slags turer. Jeg er ikke så opptatt av toppturer. Og, heldigvis for meg kanskje, så ble jeg aldri hekta på tur i betydning «flest mulig 2000-meterstopper», eventuelt på kortest mulig tid. Akkurat det skal jeg være fryktelig glad for!
Jeg kan like en god utsikt. Og det er alltid stas å komme opp på en topp som er dagens mål. Gjerne etter en strabasiøs, svett og andpusten og etter hvert noe snublete tur oppover ettersom skrotten begynner å nærme seg grensa for hva den orker.
Men en virkelig vellykket tur skal etter min smak inneholde en passe dose ligging i lyngen. Og gjerne et bål. Og nå er det bålsesong. Og så lenge den kan kombineres med sesong for ligging i lyngen så er jeg strålende fornøyd. Omtrent like strålende som sola var på akkurat denne toppturen og ligge-i-lyngen, turen.
Heldige meg som kan drive med hobbyen min – å ligge i lyngen, gjerne med utsikt!
Bildet av Munch-museet kommer fra AvisaOslo, ao.no.
Det ene huset befinner seg i hovedstaden og inneholder verk av Edvard Munch. Det andre huset befinner seg i Løten, Edvard Munchs fødested og der han bodde sammen med familien sin det første året av sitt liv. Det huset inneholder halm… Og tre rosa individer kalt Edvard, Laura og Josefine.
Sånn må det bare være når kultur og lokalhistorie kombineres med næringskjede og naturkunnskap i en gårdsbarnehage litt utafor allfarvei.
De tre beboerne i det minste av husene får daglig stell, kos, mat og oppmerksomhet av ungene i barnehagen. Og til jul blir de mat. Og en bedre måte å «lure inn» litt kommunikasjon om kultur og historie, vet ikke jeg. Da jeg ankom barnehagen i dag var ei gruppe godt i gang med maleaktivitet i det gamle huset med vindu og utsikt direkte mot «vår» «Munchbygning». Mulig det er flere nye malere på gang i Løten.
Navnene på beboerne var jeg helt sikker på at jeg visste hvor kom i fra. Så jeg spurte aldri noen mer kunnskapsrike om det. Skiltet var både malt og satt opp siden sist jeg var ti lstede. Så det var ikke noe å lure på, tenkte jeg.
Edvard sier seg selv. Han måtte jo bo der. Laura het både moren og den ene søsteren til Edvard. Og jeg var overbevist om at Josefine var den eldste søsteren hans. Nå viser det seg ved nærmere undersøkelser (google, da) at hun het Johanne Sofie. Kanskje Josefine var en forkortelse eller et kjælenavn? Ellers fantes det visst en tante av Edvard, tante Roll, som het Josefine.
Her har jeg helt tydelig noe å gå på når det gjelder kunnskap, så om ikke noen av dere lesere kan opplyse meg, så får jeg spørre en av femåringene i barnehagen neste gang jeg er der😉.
Jeg kan ikke huske å ha sett så mange Munch-bilder med griser på. Men antakelig var det slike husdyr på gården da Edvard bodde i Løten. Husene derimot, er heeelt like, ikke sant? Og passer dermed som svar på utifriluft sin helgeutfordring, syns jeg.
Jeg kan ikke si jeg er noen racer på sylting og safting og konservering av vekster fra skog og hage. Men det skjer at jeg gjør noen sporadiske forsøk. Vi har i sommer spist opp de syltede reddikene fra i fjor. Fryseren inneholder et antall poser med forvellet sukkererter og ikke minst er den full av chili. Chiliavlingen har i grunn tatt av såpass tidligere år at vi ikke har hatt en eneste chiliplante i år.
Solbær har jeg i fryseren også. Flere sesongers solbær. Den er det noen som har tenkt å koke saft eller gele av. En gang.
Noe som er litt typisk er at mine sporadiske konserveringsprosjekter gjerne kommer litt brått på. Jeg får det liksom over meg at NÅ, nå prøver jeg. Og så begynner jeg å dra fram ting. Og ikke sjelden så fører det til at alt som står i oppskrifta slettes ikke befinner seg på småbruket der prosjektet skal gjennomføres. Og det fører til noe kreativ og alternativ virksomhet. Samt et par turer ekstra ut i kjøkkenhagen for å hente mer av ting. I dag squash. For sylte skulle jeg.
Så dermed ble det syltet squash. Med ingefær, persille og purreløk. De to siste fra hagen. Squashen er så klart også kortreist. Det var ikke akkurat det som sto i oppskrifta. Og ikke hadde jeg helt riktig eddik heller. Men glassene ser bra ut de. Så da er det bare å håpe at de smaker godt også.
De syltede squashene. For om de gjør det, så kan det hende jeg lager mer. I alle fall om det er nok squash som ikke frøs til noe geleaktige greier da det var frostnatt her forleden.
Som jeg har skrevet om et par dager nå så ble deler av forrige uke for min del tilbrakt på brostein mellom gamle bygninger bygd fra 1200-tallet til 1600-tallet. Inkludert i det historiske dypdykket i byen var selvfølgelig et besøk på Vadstena slott.
Slottet ble opprinnelig bygget av Gustav Vasa i 1545 som en festning for å beskytte Stockholm mot fiender fra sør. I 1550-årene ble det bygget om fra festning til slott. Slottet er godt vedlikeholdt og det er et av Sveriges beste eksempler på renessansearkitektur. Etter at kongen mistet interessen for bygningen i 1716 tok bøndene i området det i bruk som kornlager (!). (kilde er Wikipedia)
Nå er det arkiv og museum. Og det har det vært lenge. Selvfølgelig fikk vi oss en god rundtur i de gamle salene, trappeoppgangene og i slottets egne kirke. Jeg tror vi var de eneste museumsgjestene da vi var der. En mandag i september kan anbefales for den som vil ha stemningen og fasilitetene for seg selv.
For oss var det ikke første gangen vi besøkte Vadstena slott. Vi var der i 2008. Og vi har vært der en gang før, men da var vi bare ute. Slik husker småbrukeren det i alle fall.
Men da vi var der i 2008 møtte vi ei rotte. Jeg har en mistanke om at den ikke var alene i slottets storhetstid. Men i 2008 var den nok det. «Den er ikke levende da», sa min 9-åring da. Dermed øynet vi håp om å finne rotta på slottet denne gangen også.
Men gjorde vi det?
Det sørlige tårnet speiler seg i vollgraven.
Vadstena slott. Mange rom å lete i…
På vei inn på jakt etter rotta.
Ingen rotte i slottsgården.
Ingen i bryllupssalen heller. Bare en liten småbruker langs veggen der.
Oppe i taket var han heller ikke.
Og ikke i vindusnisja.
Men oppi her har jeg trua. DETTE er rotteavdelingen!
Ikke innover der.
Og ikke der.
Nei, ingen rotte. Den er BORTE!
Her satt han i 2008. Og han fikk følge av avleggerens Gule Pus. Gule Pus ligger i senga på det gamle jenterommet. Rotta, nei han vet vi ikke hvor tok veien…
Før og nå og gammalt og nytt var vel i grunn gjennomgangstemaet for roadtripen småbrukeren og jeg avsluttet for et par dager siden. Spesielt var det tydelig da vi på dag to kunne rulle inn mot klosteret i Vadstena som var målet for dagen.
Planen for de neste tre nettene var overnatting og middag på klosterhotell. Det ble en super opplevelse. Med metertjukke murvegger, brede steintrapper som var så velbrukte og nedslitte i midten av flere hundreårs skritt av munker og nonner, samt takhvelvinger så høye og mektige at hvisking runget, var dette en magisk opplevelse. Hele byen Vadstena er i grunn det. Magisk. Både slottet, katedralen, brosteinsgatene og det unike trehusmiljøet er bare uendelig vakkert. Akkurat som den unike strandpromenaden og klosterområdet.
Og det er noe tankevekkende å fundere over hvordan livet både i klosteret, slottet og i alle småhusene i byen utspilte seg for opptil 800-900 år siden.
Både Vadstena slott, byens sentrum og ikke minst Vadstena katedral, -kloster og tilliggende hager og synlig og usynlig historie ga hele oppholdet et magisk sus. Kombinert med dagens komfort og vel så det, med myke senger, moderne bad og topp service. Og mat servert til 2024-standard men i historiske og mektige omgivelser. Det er ikke hver dag frokosten inntas i et palass fra 1200-tallet og middagen i arbeidssalen i munkeklosteret.
Hele tre netter ble tilbrakt i Vadstena. Og to og en halv dag. Så da ble det mye bilder, så klart. Og mange opplevelser og mye «innpusting» av både dagens og fordums prakt. Det er fint å bo «midt i historien». Også klosterhistorien. Men jeg er glad jeg kan oppleve det i 2024. Jeg tipper klosteret var praktfullt også som kloster, om enn livet der ikke var direkte luksuriøst (!). Livet på slottet var nok også ganske så behagelig etter tidens standard. Ganske mange og skyhøye hakk over «den vanlige borgers» hverdagsliv.
Og med alle de tjukke murene og solide byggverkene jeg har opplevde på denne turen så lurer jeg jo litt på om det vi bygger i dag vil betraktes på samme måte om 800 år…og om det i det hele tatt eksisterer da!?!
Å “gå i kloster” var jo alt annet på 1400-tallet enn det samme er i dag. I alle fall slik som Vadstena klosterhotell framstår.
Vadstena klosterhotell – Munkklosteret med resepsjon, restaurant, bar og losje.
De gamle rommene til brødrene var standsmessig og gjennomført innredet og bød på et og annet godt i magen.
Strandpromenaden i Vadstena er magisk.
Magisk er også utsikten fra dormitoriet – altså hotellrommet.
Samtlige møbler på rommet hadde utskjæringer og løveføtter, også nattbordet!
Maten rakk jeg aldri å ta bilde av før den var spist opp, men det fantes flytende godsaker i restaurant Munkklosteret også.
Søsterhjemmet.
Vadstena Klosterkirke.
Frokosten ble inntatt i 1200-talsspalasset som før det ble del av klosteret tilhørte Bjälboätten. Bygningen er oppført som kongsgård på midten av 1200-tallet og er Sveriges eldste ikke-religiøse teglsteinsbygning.
Eget hjørne for Bjälboätten i spisesalen.
Nonneklosteret. Også brukt som “veteranhjem” for skadde soldater og deres familier før det nå består av hotellrom og stuer/møterom.
Jeg har en mistanke om at nonnene i sin til ikke hadde så myke senger. Og heller ikke like store rom…
Sykkelen i kirkeveggen – tilhører den en nonne, presten eller kanskje organisten?
Mårten Skinnares hus og det eldste “Hospitalet” også kalt Dårhuset. Mårten handlet med skinn og fikk bygget blant annet sykehuset like ved klostermuren omkring 1519.
Klostermuren og runesteinen.
Den som brygger eget øl legger merke til fin humle. Særlig de som vokser ved gamle, velholdte tømmervegger.
Akkurat det skulle dagens innlegg hete. Jeg har jo vært på roadtrip med småbrukeren. I 6 dager. Med hotell, gourmetmat, godt drikke, kulturopplevelse, arkitektur, historie, natur, indian summer, utsikt, innsikt og det meste. I flertall.
Og hvordan skal egentlig reisebrev fra en slik tur se ut? Jo, 6 dager – 6 bilder; for en god ide, tenkte jeg. Og begynte å se over bildene jeg hadde tatt…
Ja, særlig! 6 bilder er jo INGENTING! Men greia er jo at jeg liker utfordringer. Og jeg liker å finne løsninger. Så da kommer det reisebrev. For 6-dagers tur. Med 6 bilder. Så får vi se da hvor mange dager jeg må skrive akkurat det; 6+6, før jeg kjenner at jeg er fornøyd.
Småbrukeren hadde planlagt, booket hotell, lagt opp ruter og bestilt bord på restauranter. Jeg kunne bare pakke og sette meg i bilen. Pluss alle andre «årninger» med katte og hus og greier når småbruket skal forlates for noen dager.
Første dag i strålende sol gikk til Karlstad. For det meste med vind i håret. Så mye som det blir i en cabriolet med vindskjermer og greier. Og det er forsvinnende lite. Men Indian Summer var det, så toppløs roadtrip ble det. Og det ble god mat. Bildet for dag 1 blir dermed dette av «räkmackan» jeg spiste til lunsj:
Räkmacka inntatt i sentrum av Karlstad – innen hørevidde fra en Gaza-demonstrasjon…kontraster!
Vi sov godt i gode senger, spiste solid hotellfrokost og la kjøreruta videre. Og når det skal bedrives roadtrip uten tak, så foretrekkes sideveiene. Dermed var det bare å snirkle seg litt nedover mot målet. Og slik kom vi helt tilfeldig forbi en perle av et sted. Vi fikk oss en spontan liten skogstur i spektakulær natur som blant annet hadde vært kulisser for innspilling av Ronja Røverdatter, netflix-versjonen. Det skjedde her:
Ronja Røverdatter-kulisser i Degerfors.
Siden vi som nevnt opplevde en skikkelig «indian summer» så ble lunsjen inntatt på ei strand. Av typen langgrunn og fredelig på denne tida av året. Og bading ble det så klart. Jeg var forberedt på iskaldt vann. Vi snakker Vättern, september og frostnetter. Så overraskelsen ble stor da vannet viste seg å være myyyye varmere enn forventet. Nesten behagelig. Småbrukeren forsto sin rolle og stilte som fotograf.
Strandliv i Harge.
Til slutt kunne vi rulle inn mot klosteret. Planen for de neste tre nettene var overnatting og middag på klosterhotell. Det ble en super opplevelse. Med metertjukke murvegger, brede steintrapper som var så velbrukte og nedslitte i midten av flere hundreårs skritt av munker og nonner, samt takhvelvinger så høye og mektige at hvisking runget, var dette en magisk opplevelse. Hele byen Vadstena er i grunn det. Magisk. Både slottet, katedralen, brosteinsgatene og det unike trehusmiljøet er bare uendelig vakkert. Akkurat som den unike strandpromenaden og klosterområdet.
Hele tre netter ble tilbrakt i Vadstena. Og to og en halv dag. Så da ble det mye bilder, så klart. I dag representert av dette:
Vadstena klosterhotell, Nunnklosteret. Der vi hadde rom. Mer om Vadstena kommer i senere blogginnlegg.
På turens dag fem var målet «Lännsmansgården». Ulvsby Herrgård i Sunne. Det ble en finfin kjøretur dit også. Da vi kom fram fikk vi ikke mindre enn to positive overraskelser: Nummer en: vi fikk oppgradert rom, og havnet dermed på et såkalt «superior-rom». Jeg har ingen anelse om hva vi dermed fikk som vi ikke hadde fått ellers. Men rommet var nytt, det var fullt av luksuriøse detaljer og senga var god. Overraskelse nummer to: oppholdet var forhåndsbetalt! Og det hadde småbrukeren glemt, så han var sååå fornøyd.
Vi var klare for 4-retters middag med vinpakke (som han da både hadde bestilt og betalt en eller annen gang) og fikk beskjed om at vi kunne komme i baren litt før middag og få et glass champagne før vi skulle spise. Middagen endte vel i grunn med 6 retter, da vi både fikk en «apetittvekker» før forretten, og en «hvilerett» for å friske opp ganen mellom forrett og hovedrett. Med 5 glass vin i tillegg så ble det ikke noe besøk i spa-avdelingen etter middag for å si det sånn. Kun en liten kikk på fasilitetene. Og så mere soving,
Den 6. dagen kjørte vi hjem. 6 dager med et liv i luksus. Jeg kan helt sikkert gange antall bilder med minst 10. Det var så mange opplevelser av ulike slag, og så mye fotogent å ta bilde av, at det blir nok flere innlegg. For det er jo sånn at slike som meg rekker å reflektere og tenke mye rart i løpet av 6 dager med såpass mange «ikke-hverdagslige-opplevelser». Takk til småbrukeren, som bjudar på!
Badet på Ulvsby Herrgård. Det er mulig det er dette som kalles “tørrbading”. Anskiktsfarge og alt annet tilskrives fotograf og kamera…
Baren på herregården bød på champagne – og ikke minst en veldig fascinerende kunstinstallasjon.
Det tok heldigvis ikke mer enn et ørlite knips å få til “yoga i solnedgang” i kveld. Flaks. For jeg klarte vel å holde akkurat denne posituren i omtrent – et halvt nanosekund! Og kommersen for å klatre opp og etterpå ned igjen fra steinmoloen var jo i grunn ganske så omfattende. Det krevde sin kvinne.
Heldigvis var fotografen våken og heldig med timinga. Og de forbipasserende høflige nok til å stoppe i rett øyeblikk og ikke minst vente med å le til de var utenfor hørevidde etterpå😂.
Så sier skrittelleren på telefonen min. Så langt i dag.Jeg har trasket og gått, vandret og tråkket omkring både ved og i slott, borg og kloster. En ekte feriedag med andre ord.
Regner vi med alle de benkene og andre liknende installasjoner jeg har sittet på, så har vi en hel dags virke. Dermed tilbringes resten av kvelden i horisontalen
