Akkurat i dag og akkurat nå kjenner jeg at det passer med en reprise. For i dag har jeg stort sett oppholdt meg horisontalt under et pledd eller dyna siden lunsj. Og lunsjen var ikke spesielt sen i dag, for å si det sånn. Akkurat nå er jeg oppe i sittende stilling. Går for en god del vertikal virksomhet i morgen 🙂 Sees da, verden!
Innlegget om fatigue ligger her:
Ja det vet jeg sannelig ikke. Det er så mye som skal ligge til rette. Mye som ingen har kontroll over. Ikke minst været. Det bestemmer jo om vi kommer til å gjøre et forsøk. Noe annet som må ligge til rette er jo min dagsform. Og den vil jeg antakelig ikke ha noe særlig oversikt over før jeg har kommet meg godt oppover fjellsida. Men da kan det jo hende jeg må snu.
Jeg veksler mellom å ha skikkelig trua og å tenke at dette blir det aldri noe av. Hver dag.
Det er selvfølgelig snakk om turen til Glittertind, som de som har lest friluftsheidi fra mai nok muligens har lest om til det kjedsommelige. Jeg skal forsøke å ta meg til topps på 2457 moh med beinskinne, gåstaver, kompresjonsplagg og akkurat passe medisinert. Og ikke minst med et godt team av sherpaer og motivatorer. Litt usikkert hvor mange i det teamet som møter opp, men akkurat nå kjenner jeg at det vel i grunn er bare snø og vind som stopper meg. Og det er det jo meldt framover, så interessant blir det nok!
Men jeg er i rute på mine 240 kilometer for å komme meg dit! Målet var jo å gå, sykle eller på annen måte ta meg tilsvarende antall kilometer på 4 måneder som det er fra hjemme til foten av Glittertind. Jeg mangler bare noen få kilometer nå. Og siden jeg har fått meg så fin sykkel så spises kilometerne litt lettere. Selv om jeg bare regner med halvparten av det jeg i virkeligheten sykler. Jeg aner ikke hva som er «riktig» når jeg har hjelpemotor, men med mitt bruk av motorkraft så syns jeg halvparten er rimelig.
Spleisen går også over all forventning. Jeg sender snart ut de første armbåndene til alle som har støttet så langt. Kanskje får jeg det travelt om et par uker. I løpet av uka får jeg nemlig besøk av lokalavisa, og da er det i alle fall slutt på å gå under radaren her omkring. Akkurat det innebærer en god del skrekkblandet fryd og en del kvaler. Men det må jeg ta!
I dag er det 12 dager igjen! Og jeg kan bare krysse alt jeg har for at været er med på lag akkurat den dagen! For OM det går; ja da står jeg på toppen av Glittertind, 2457 moh om bare 12 dager!
Mer om gåing og Glittertind og hårete mål.
Det er lett å ta feil ping-pong-ball. I alle fall når du er sju og en halv måned og en noe rabiat og antakelig svaksynt katt. Dessuten så er de røde ping-pong-ballene ganske så smakfulle. Saftige og fine å sette tenna i.
Dermed er taktikken å ha røde baller, les tomater, og annet spiselig på innsida av glasset. Og katter og vanlige ping-pong-baller på utsida. Det siste er nemlig det som er aller morsomst å leke med!
Og slik preges altså interiørvalgene her på bruket…
Det siste og nyeste innen interiørtrender er herved innført på småbruket. Siden tente kubbelys for meg stort sett tilhører en annen årstid, så gjelder det jo å finne alternative bruksområder for diverse lyslykter og slikt.
Her danderes altså tomat og paprika til ettermodning. I lykta. På kjøkkenbordet.
Fordi det er så fint med litt farge? Eller fordi vi ikke har plass noe annet sted? Til tomater og paprika, altså. Eller fordi det er spesielt lettvint når vi skal spise?
Hmmm, tja…hva tror du?
Det går noen ganger litt sport i å lete etter nye måter å bruke grønnsaker fra hagen på. Og da selvfølgelig i særdeleshet squash. En sånn grønn, avlang en, vet du. Ikke agurk og ikke gresskar. Midtimellom. I år hadde vi under halvparten så mange squashplanter som i fjor. Fjoråret beviste nemlig at disse her gjerne går for verdensherredømme når de først setter i gang. Så i år skulle vi begrense oss.
Men vi har fortsatt nok, for å si det sånn. Vi griller squash. Vi bruker den i salaten. Vi panerer og friterer squash og vi koker squashpasta. Vi lager squashziti, en slags oppgradert lasagneaktig ovnbakt sak. Og jeg spiser rå squash som snacks. Men i går ble det altså squashsalat som tilbehør til ørreten. Ikke agurksalat. Men lagd nøyaktig på samme måten. Med squash.
Og gjett om det smakte godt!
Det var vel kanskje ikke akkurat slik den skulle brukes? Eller? Men sånn kan det gå når stisyklinga har bevist at doningen kan kjøres over stein og gjennom kratt. Og når brukeren ikke gidder å gå av sykkelen når låste bommer skal passeres.
Det skal sies at det var en form for kalkulert velt. Så jeg fikk testa omtrent hvor balansepunktet ligger. Nå gjelder det bare å huske det til neste gang da.
Jeg ante jo trøbbel da bakhjulet begynte å spinne. Men undertegnede satt fortsatt i setet da velten var ferdig. Riktignok delvis liggende bortover myra. Å få føttene ut av strikker og stropper på pedalene viste seg å være noe trøblete liggende i ei myr med en del kvist og stubber delvis under seg, men det gikk.
Og heldigvis bikka jeg akkurat der jeg gjorde. En halvmeter lenger fram hadde sendt både hue og ræv rett i en vas av kvister og stubber som stakk opp og helt sikkert gjort mere vondt.
Sykkel og kjærring er så vidt jeg kan observere like hele begge to. Og med en god dose stisykling så er friluftsheidi meget fornøyd med dagens fysiske utskeielse. Til tross for både morderkuer, jagende sauebukker og brukerfeil på ruta.
Når jeg er ute blant folk bruker jeg all min energi på å være ute.
Når jeg er i aktivitet bruker jeg all min energi til å være i aktivitet.
Når jeg reiser for å handle bruker jeg all min energi på å finne det jeg skal ha og få det med hjem.
Når jeg trener bruker jeg all min energi på å gjøre øvelsene mine.
Når jeg går eller sykler tur bruker jeg all min energi på å forflytte meg.
Når jeg snakker bruker jeg all min energi til å følge samtalen og finne ord.
Når jeg lytter bruker jeg all min energi til å følge med på det du sier.
Når jeg er sammen med folk bruker jeg all min energi til å være sosial.
Når du ser meg så bruker jeg alltid all min energi.
Når jeg ikke har mer energi igjen – da ser du meg ikke!
I dag har nok utsikt og innsikt ligget omtrent på samme nivå tipper jeg. I alle fall var det utsikt og generelt vær og forhold for spesielt interesserte på omkring 750 meter over havet.
Gårsdagens planleggingsdag ga i alle fall meg en liten smule mer innsikt i mandatet vi har fått og praksisen vi holder på med der i barnehagen. Og kvelden i går bød på både trivelige samtaler og en hel haug med latter. Det var delte meninger om det egentlig kan kalles kvalitetshumor, det er riktig, men for oss som var til stede så var ikke det avgjørende! Artig var det.
I dag dro altså gjengen videre til mer planleggingsdag. Mens jeg faktisk hadde innsikt nok til å si at nok var nok. Og til å gå meg en tur i uværet i stedet!
Takk for en fin planleggingsdag, en trivelig kveld og natt på hytta med god frokost og fortreffelig selskap. Både innsikt og utsikt har forbedringspotensiale. Så her er det bare å gyve løs! Hurra for det!
Jeg tror ikke kjøkkenet her på småbruket har vært vitne til riktig så eksotisk matlaging før. I alle fall ikke så lenge jeg har bodd her. I dag kom nemlig kokken fra Ogawa. Ogawa er en småby omtrent 1 ½ time med tog fra Tokyo, Japan.
Kokken og friluftsheidi hadde ikke noe felles talespråk. Men med god hjelp av kokkens datter som har japansk som morsmål og avleggeren her på bruket som har japansk som fjerdespråk eller noe, så kom riktig antall og formålstjenlige kniver, boller og stekepanner på benken og maten havnet i magene.
I dag har vi spist okonomiyaki. Japansk tjukk pannekake med kål, løk, egg, nori, svinekjøtt og et par andre ukjente ingredienser med uleselige og fjonge tegn på pakningen. Tradisjonskost fra Osaka. Litt sånn japansk tacofredag, fikk vi fortalt. Og godt var det!
Takk for maten. Takk for besøket og velkommen igjen!
Det er august og det er igjen på tide å «Trå til for MS».
Min historie:
Etter å ha slitt mer og mer i mange år fikk jeg høsten 2021 diagnosen multippel sklerose. Det medfører for min del gangvansker, fatigue og en del fysiske og kognitive utfordringer ellers. 2,5 måneder etter MS-diagnosen ble jeg diagnostisert med malignt melanom (føflekkreft) med spredning. Det ble jeg operert for og det ble forsøkt forebyggende behandling mot tilbakefall og ytterligere spredning. Mye av fjoråret gikk med til det. På grunn av multippel sklerose kan jeg ikke få standard kreftbehandling, og på grunn av kreftdiagnosen tar de foreløpig ikke sjansen på videre behandling for multippel sklerose.
Nå lever jeg med multippel sklerose som jeg kun kan håpe at holder seg stabil og en «hvilende» kreftdiagnose og håper jeg en dag om noen år kan kalle meg «kreftoverlever». Inntil da går jeg på tur etter beste evne. Og er veldig glad for alt jeg fortsatt faktisk KAN gjøre.
Mitt prosjekt:
I april deltok jeg på MS-forbundet sin kampanje «Trå til for MS», der poenget var å gå eller bevege seg på andre måter tilsvarende 60 km i løpet av måneden og samtidig samle inn midler til forskning på ms. Jeg klarte 60 kilometer så vidt.
En god kollega sa til meg i vinter: «Det hadde vært moro å få deg på en fjelltopp!». Han har sett på ulike muligheter og vurdert at Glittertind er en topptur som er realistisk å få til. Helga 1.-3. september ble plottet inn og lørdag 2.september er dagen for selve toppstøtet (😉). Fra hjemmet mitt til Glitterheim er det ca 240 km. I mai, juni, juli og august er mitt prosjekt å gå og sykle tilsvarende denne avstanden. Det er jeg i ferd med å få til! Og nå i august kjører ms-forbundet i gang en ny innsamlings- og trå-til-aksjon. Den finnes det mer informasjon om her:
https://www.ms.no/stoett-arbeidet/bli-med-aa-traa-til-for-ms-i-august
Jeg deltar i denne aksjonen og håper å knytte Glittertind-turen min til dette for å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt denne saken. Som nevnt i innledningen.
Min sykdomsutvikling er uforutsigbar og det jeg er i stand til nå kan være umulig å få til neste sesong. Det haster muligens en smule med å få meg på den toppen, for å si det sånn. Og hele prosjektet «Få Heidi til topps» er helt avhengig av at alt ligger maksimalt til rette.
Jeg trenger såpass bra vær at det ikke er glatt. Det må vurderes tett opptil. Jeg trenger turfølge som er villig til å bære både eget og mitt utstyr for dagen. Jeg trenger hvile før og etter. Jeg trenger hyppige pauser underveis på turen og mange timer for å gjennomføre. Det er mye som må ligge maksimalt til rette, men tenk om det går?
Vil du støtte meg i dette prosjektet så har jeg opprettet en spleis her:
http://spleis.no/tiltoppsforms
Alle som donerer en sum, stor eller liten eller akkurat passe, får et egenprodusert armbånd som vist på bildet. I dag har jeg hatt hjelp av både datter og «svigersønn», men ellers er de lagd av meg. Du kan også hjelpe til med å sette fokus på MS ved å dele innlegget mitt. Heiing er også kjærkomment!
Bli med å få Heidi til topps!
Den som vil vite mer om min historie de siste åra kan lese rundt omkring på frilufsheidi.blogg.no. Der ligger disse og mange andre innlegg som forteller om mitt liv med multippel sklerose og malignt melanom:
