«Jeg kommer ikke til lunsj», sa jeg da jeg fikk frokost i dag. Jeg syns det er greit å melde i fra i og med at kjøkkenet her på rehab’en lager egen laktosefri kost til meg. Men i dag var det matpakkedag igjen. En dag uten alt for mange klokkeslett og tidsfrister var både etterlengtet og helt nødvendig. Akkurat som forrige søndag. Da ble det nesten 3 mil på sykkel. Med matpakke og medbrakt kaffe underveis. Jeg blir så ivrig når jeg setter meg på sykkelen og har en tendens til å forsyne meg av livet med litt store porsjoner der jeg tråkker i vei. Sykle litt for langt, for eksempel. Her må det litt justering til. I alle fall innimellom.

Så i dag ble det ikke så mange sykkelkilometer. Distansen ble justert. Men jeg fikk endelig til en slik der kombinert tur som jeg har tenkt på lenge. Jeg syklet oppover lia så langt jeg kom før underlaget ble for isete og det ble for mye dyp snø og lite sykkelvennlig underlag. Et sted spant sykkelen såpass at det ble bom stopp. Sykkelen måtte dyttes, men først var det på med brodder. Etter hvert ble sykkelen parkert og jeg ruslet innover i skogen med sekken full av nødvendigheter. Har du forresten gått i skogen da nysnøen akkurat har lagt seg, fargene nesten er borte og stillheten er øredøvende? Stemningen er ganske magisk. Det eneste jeg hørte i dag var «uværsfuggel’n» som pep sine advarende toner. Dan varsler vel mer snø, kanskje?

Målet ble nådd og det ble bål, bålkaffe og matpakke i snøen ved tjernet. Jeg hadde med badetøy og håndkle. Fordi jeg liker å ha muligheten om sjansen byr seg. Hadde jeg hatt med øks kunne jeg sikkert hogget meg et høl og duppet kroppen, men jeg sto over gitt. Det er jo en justert søndagstur det her.

Turen ble kortere enn sist. Jeg badet IKKE og jeg sleit meg ikke fullstendig ut. MEN jeg var like lenge på tur. En lengetur. En tur med fokus på bål og ro. Altså en justert søndag formiddag. Jeg kan hvis jeg vil 😉