Jeg har kommet til dag 6 og jeg er fortsatt hjemme. Jeg har kun helt begrenset med feber, bare en liten temperaturøkning som jeg har bestemt meg for at er innafor. Jeg ser for det meste klart, bare en lille smule tåke på linsa innimellom og jeg ligger i senga kun et par ganger om dagen. Litt varierende lengde, fra ½ til 3 timer… Ellers er jeg oppegående. Jeg «spiser mat» som legen lurte på, er til og med en smule sosial av og til og jeg rydder ut og inn av oppvaskmaskina. Blodprøvene er fortsatt fine og immunforsvaret står imot.

Jeg har slått min egen rekord. Sist måtte jeg kaste inn håndkle etter 4 ½ dag med medisiner. Bivirkningene gjorde meg sjuk! Relativt sjuk! Det er ofte slik med kreft. Mange av oss har ingen eller få og diffuse symptomer før sykdommen blir oppdaget. Så må vi medisineres, og vi går ned for telling! For det her er ikke tullemedisin…

Nå har jeg passert 4 ½. Jeg er på 5 ½ og har stor tro på at jeg skal klare tosifret denne gangen. Aller helst tresifret, og går alt etter planen er sifferet nøyaktig 365. «Du må nok regne med å ligge litt», sa’n. Legen. «De symptomene du har nå er nok som forventet», sa’n også. Ok. Da får jeg forholde meg til det. Jeg vet jo ikke helt hva jeg kan forvente.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg er i gang med å tilpasse. I dag har jeg sendt 4 sommergjester og en småbruker ut på tur, og avleggeren er på ekspedisjon med en venninne. Det sitter fortsatt langt inne å ikke bli med på noe av det. Jeg passer huset. Mest senga. Og dyna og puta. Men det får gå. Jeg ser da visst det jeg skriver, oppvaskmaskina går, og jeg har store planer om å grille og kose meg med sommergjester i ettermiddag. «Antakelig vil det bli bedre etter hvert», sa legen. God bless him!

Dag 6 av 365. Bare 359 igjen!