Lytte til kroppen, sa du? Eller, det var visst jeg som sa det. I går. Jeg mener sjøl jeg kan bli ganske så mye bedre til det. Jeg har rett og slett en del å gå på.
Men i dag! Her er jenta som kan lytte til kroppen sin, skal jeg si deg. Det gjelder bare å legge seg på rett frekvens. Der har kroppen litt å gå på.
Tidlig i uka så jeg et glimt på sosiale medier at «kanelbullens dag» var under oppseiling. Altså halloooo! Og husets baker er stuck i hovedstaden med studier. What to do? Behovet for gjærbakst vokste seg større og større gjennom uka, oppskrift og fremgangsmåte ble oversendt fra bakehovedkvarteret i sentrale Oslo. Og jeg? Jeg lyttet til kroppen.
Så her ble det kanelknuter! Riktignok en dag «for tidlig» i følge kalenderen. Kanelbullens dag er visst ikke før i morgen. Ikke i dag som jeg trodde. Men siden tålmodigheten og hørselen er oppbrukt så ble det bakelørdag. Dessuten ble det nok til i morgen også. Nesten like gode som avleggeren sine, sa småbrukeren. Nailed it, med andre ord. Off, så leit. Her er jenta som kan lytte til kroppen gitt!
Hører du dårlig? Du må lytte til kroppen sier folk. Både fagfolk og helt vanlige folk som mener noe. Felles for dem alle er at de mener godt. Og de har rett. Rett i betydningen «hvis kroppen skriker nei, så kanskje planene for dagen må endres». Det kan i alle fall hende jeg bør gjøre ting på en annen måte enn jeg hadde tenkt. Det jeg hadde planlagt må deles opp i bolker og noe som skulle ta en time må fordeles over 4 timer. Eller kanskje utsettes til i morgen eller neste uke. Sånn er det.
Pedagogisk sett så strider dette grunnleggende imot min overbevisning. Det jeg gir oppmerksomhet blir det mer av. Gir jeg unger på jobb mye oppmerksomhet på uønsket atferd, ja da er det den atferden de bruker for å få oppmerksomhet neste gang også. Gir jeg oppmerksomhet og ros for det jeg syns er bra, så ønsker de å gjøre mer av det. Positiv forsterkning. Nå har jeg stiftet bekjentskap med noen fagfolk som utfordrer «lyttet til kroppen»-oppfatningen. De setter i gang refleksjoner om oppmerksomhet og ignorering. Balanse sier de. Veldig enkelt, men helsikes vanskelig.
Jeg har nok en del å gå på i forhold til akkurat det der å lytte til kroppen. Har et ganske manisk forhold til å følge den planen jeg har lagt for meg selv. Og da passer det som regel dårlig å lytte for mye til en kropp som skriker NEI!
Noen ganger er jeg helt elendig til å høre etter. En ting er at konsentrasjonen slik generelt er relativt lav innimellom. Det kan gi selektiv hørsel. Rett som det er bedriver jeg ren skjær ignorering også. Det viser seg ikke å være så lurt. Det straffer seg ofte med at kroppen skriker enda høyere. Og måten den sier i fra på: smerter og verk!
I ettermiddag har jeg gått rundt med armen klistra inntil sida, Ibux gel over halve kroppen og et pledd over skulder og overarm. Det gjelder å ikke bevege den delen av kroppen. Det er for smertefullt. Sånn var den i går også. Og i forgårs. Og planene for dagen i dag? Joda, de ble gjennomført de. Trassen vant igjen. Har visst noen slags planer i morgen også. Håper det eventuelt skjer noe drastisk med hørselen i løpet av natta…
Hjalp ikke med lille-my-sveis – hørte ikke etter allikevel – hadde tross alt en plan å gjennomføre.
Når du finner noe helt uventet på den vanlige matbutikken din. Noe som er så usannsynlig styggpent og til dels harry at du for det første ikke helt tror på det du ser og for det andre tenker at sånn skal jeg i alle fall IKKE ha. Og så ender jeg med å kjøpe det. Den følelsen. Jeg fikk den i dag.
Jeg trampet da inn på min lokale Kiwi-butikk. Pantet den vanlige posen med tomgods og vasket henda (off kårs!). Svingte meg inn, knabbet ei handlevogn og rotet rundt i lomma etter den, som vanlig, alt for lange handlelappen.
BÆM! Rett imot meg lyste en reol med blomster i de mest grelle og usannsynlige farger. Lilla, turkis, rosa, blå… og alle sjatteringer av nevnte. Måtte faktisk gå helt innpå for å forsikre meg om at de ikke var av plast (er ikke helt sikker enda, faktisk!). Kule farger, enig i det, men såpass usannsynlige at jeg ble litt mer enn gjennomsnittlig i tvil.
Holdt på å stikke av til tomatene og avocadoen i grønnsakshylla, med en liten svipp innom dopapiret, men så tok nyskjerrigheten overhånd. Sneik en ekstremt blå en oppi handlevogna og håpte det ikke skulle dukke opp noen jeg kjente. Nyskjerrigheten og fascinasjonen vant. Og det faktum at orkide er den eneste blomstrende planten jeg får til å overleve. Antakelig fordi den ser dau ut det meste av tida uansett. Men den blomstrer da som regel igjen og igjen, selv om intervallene er litt ustabile.
Så da fikk jeg vesenet med meg hjem. Og i hele efta har jeg lurt på to ting: Hvilken effekt hadde denne hatt på, la oss si, for eksempel Blomster-Finn? Og vil den blomstre blått neste gang den bestemmer seg for å produsere noe annet enn lange tentakler av noen røtter, tro? Siden google er min venn, så ble det jo til at jeg sjekket spørsmål to i alle fall… nope! Neste gang blir den hvit, står det. Det tror jeg er like greit!
Så får jeg heller nyte blåfargen litt skrekkslagen noen uker nå. Den følelsen…
Etter å ha surret rundt på treningsrommet ei god stund, jeg var i alle fall både svett i panna og sjelven i beina, oppdaget jeg noe jeg ikke hadde sett før. Jeg oppdaget dette:
Jeg er usikker på hva det er. Altså at det er en boksesekk, to relativt tunge vekter og et svart karatebelte er vel hevet over enhver tvil. Men kombinasjonen?
Kan det være et forsøk på en kunstinstallasjon? Bra å ha noe fint å se på mens vi trener. Estetikk er viktig. Har bare aldri hørt at belteeieren har brydd seg om det i akkurat denne sammenhengen.
Har boksesekken blitt for lett? Jeg aner ikke for jeg bruker’n jo ikke akkurat…
Er det et slags fallos- eller fruktbarhetssymbol? Og hvordan er det i tilfelle meningen at det skal virke? Det toget kan jeg berolige alle med at har gått. Utropstegn.
Har beltet blitt for kort? Er det er forsøk på å strekke det ut? Helt sikkert veldig trist for eieren i tilfelle. Og et litt lite vellykket prosjekt. Materialet tatt i betraktning.
Eller er det kanskje voodoo? Litt voodoo for å få fart på treningseffekten er en god ide, syns jeg. Vil antakelig passere ubemerket gjennom enhver dopingkontroll også, for de som skulle bli utsatt for noe slikt. Jeg venter i spenning på at effekten av dagens økt i voodooens nærhet skal slå inn. Jeg lover å melde fra om det virker. NB! Ikke send Lilli Bendriss om det skulle bli rare energier her.
Etter å ha tatt turen rundt installasjonen et par ganger, både for å virkelig få besiktiget hele herligheten og selvfølgelig for å ta bilde, kjente jeg at jeg var aller mest opptatt av å tenke ut forslag til hvem jeg skulle printe ut bilde av og henge på det røde feltet på sekken. Jeg kom på såpass mange at det skulle holde til opptil flere uker. I alle fall så slapt som jeg slår!
Etter koronastenging i mars så har mange barnehager flyttet ut, sier media. Det oppleves at barna leker bedre, de voksne har mer tid til hvert enkelt barn og det er mindre forstyrrelser i hverdagen. Barnas fantasi får blomstre, det er færre konflikter og alle har i det hele tatt en bedre dag!
Nå er det høst, i overimorgen er det allerede oktober, og spørsmålet er om mange av disse barnehagene vil flytte inn igjen. Barna vil fortsatt være ute, leser jeg. De voksne som er intervjuet også. Både små og store opplever så mye positive ringvirkninger av utelivet, at de gjerne vil forlenge «unntakstilstanden».
Noen barnehager har bedrevet utepedagogikk og utebarnehage av ulike grader i mange år. Noen har egne skogsavdelinger, andre har turdag nesten hver dag. Noen kaller seg friluftsbarnehage om de har en turdag i skogen i uka, mens andre er på topptur og praktiserer uteliv hoveddelen av åpningstida. Hver dag, det meste av året. Samlingsstunder, matematikk, språklek og sosialisering, alt foregår ute og på tur.
Jeg er så heldig å få være en del av en av disse barnehagene der å være ute er det vi driver mest med. Kulturen for å oppholde seg utenfor gjerdet, gjerne i skogen er grunnleggende. Frittgående unger og voksne er vanlig og ønskelig. Asfalt er et fremmedord og gjerdene er veiledende… Det fins alltid et egnet klatretre i nærheten eller en stein med mose som kan bli til en elg som kan jaktes på. Det fins pinner som kan telles og sorteres. Ved som skal hugges, eller «økses» som ungene sier og ubegrenset med plass til å leke i fred. Verdens beste lekeland!
Så innmari heldige vi er. Og så heldige ungene er. Som er omgitt av jorder, beitemark og skog og som flittig og med liv og lyst kan ta det i bruk hver eneste dag. I kveld ble det meste av dette tatt i bruk til foreldremøte. Foreldrene ble invitert til bålplasser og gapahuker med egne kopper og sitteunderlag. Selvfølgelig kohort- og smittevernmessig innafor. Men: uteforeldremøte er ikke noe vi fant opp på grunn av korona. Hos oss har det vært vanlig i mange år! Det skulle bare mangle. Det er jo ute og på disse plassene ungene er i løpet av barnehageuka, så at foreldrene får en times uteopplevelse med kaffe og bål er bare rett og rimelig. Det mest uvanlige er at vi ikke gikk inn i lavvoen og grillhytta i det hele tatt. Bålplassene under åpen himmel fikk duge.
Og blir det regn så er vi vanntette, som vi pleier å si til ungene! Og det ble det!
Har du noen gang vært inni et flipperspill? De fleste i min generasjon har i alle fall spilt flipper. Du slipper på penger som frigjør ei kule som du skal skyte inn i en labyrint av ganger, hull, spaker som flipper kula oppover igjen og så videre. Det gjelder å holde kula i spill eller få den i riktig høl. Uten sammenlikning med andre ting. For dere som ikke kjenner til fenomenet så anbefales det å google flipperspill. Da kommer det opp eksempler på noe vi moret oss med før i tida. Før spill og lek stort sett begynte å foregå på pc eller helst mac eller smarttelefon.
Nok om det. Det skal dreie seg om å befinne seg inni et slikt flipperspill. Slik føles dagene mine for tida, nemlig. Jeg skytes ut i hverdagen som foregår i rasende fart, uten nevneverdig mulighet for å påvirke skjebnen. Altså hvor jeg havner til slutt. Litt som kula i flipperspillet med andre ord. Den som farer i alle retninger. Husker jeg å trykke på riktige spaker hender det at det går oppover. I mitt tilfelle vil det si at jeg fikser noe jeg ikke trodde jeg klarte og/eller at jeg slipper å betale med ei ukes smerte og total inaktivitet etterpå. Trykker jeg på feil spak kan jeg fort, som kula, havne på bånn. Eller hvis den spaken som virket i går ikke oppfører deg på samme måte i dag. Umulig å vite. Og rett som det er så er spillet over. Enkelte ganger kommer kula, altså jeg, inn i en passasje der det ikke fins noen muligheter. Det er ingen spaker som styrer bevegelsene og dermed går jeg rett til bunns uten å kunne hindre det. Akkurat som enkelte kanaler i flipperspillet. DET er frustrerende det! Game over, liksom!
For tida jobbes det med å finne riktige spaker og dermed en trygg vei helst ut av dette flipperspillet. Eller over i et som ikke går så fort og er så uforutsigbart i alle fall. Mitt spill heter varig sykdom! Eller kronisk sykdom på populært. Varig oppleves som et noe mer dynamisk uttrykk. Her er det mulig å finne noen spaker som virker bedre enn andre. Kronisk høres mer ut som noe jeg ikke kan påvirke sjøl.
Bildet under prøver å beskrive hvordan varig sykdom kan oppleves på ulike stadier. Bildet er min tolkning av trappa med stadier som tilhører Ressurssenter for pasient- og pårørendeopplæring. Den grønne personen som kastes rundt mellom trappetrinnene er meg. Som ei flipperkule. Noen ganger skammer jeg meg, noen ganger er jeg mottagelig, noen ganger er jeg fortvilet og andre ganger er jeg åpen.
Jeg liker spill. Men jeg skjønner også at jeg må prøve å finne veien ut av dette flipperspillet. Alle dere som har prøvd å spille flipper vet jo at kula forsvinner ned i hølet til slutt. Hvis den ikke går inn i vinnerhølet der du mottar: tamtaratam: ET spill til! Takk som byr. Men det holder med en runde!
I en perfekt verden hadde selvfølgelig alt fått plass på ett ark…som dere ser, det går ikke i et flipperspill.Jadda, jadda! www.facebook.comKlassisk flipperspill. www.pinterest.com
Til og med Monsen ville nok vært fornøyd med denne. Lars altså. For en eneste gangs skyld, og mot normalt, så har jeg klart å pakke kun det jeg er helt sikker på at jeg får bruk for. Av toalettsaker da. Sånn som han gjør. Liggeunderlag og soveposer er en annen sak.
Dermed: tannbørste, tannkrem, leppepomade og kontaktlinser. Dopapiret kommer utenom. Så nå regner jeg med at Monsen hadde vært fornøyd. Ikke hårbørste en gang. Har da lue. Og gjør som Monsen når det gjelder undertøy også. Kun en bokser. Den jeg har på. Den er imidlertid i ull. Dessuten så er dette et ett-døgns-eventyr, så jeg regner med å slippe å brenne den Monsen-style etterpå.
PS! Det viste seg enda at dette var alt for mye. Jeg gadd ikke bruke kontaktlinsene. Hadde briller…
Jeg har alltid vært fascinert av unger, gjerne ganske små, som reiser alene. For eksempel med fly. De har ofte et tappert “dette fikser jeg”-uttrykk i fjeset og masse velvillige ansatte rundt seg. Og i kulissene, både ved avgang og landing befinner det seg en lettere stresset og relativt bekymret forelder eller to. Ære være dem!
Jeg reiser også alene i kveld. Uten sammenlikning forøvrig. Er jo en god generasjon siden mindreårig var del av identifisering her.
Det vil altså si: jeg er på solotur. Høstskogen er destinasjon og jeg blir mer enn gjennomsnittlig overrasket om det dukker opp andre tobeinte rundt leir! Tvilsomt om noen er bekymra også. Lite trolig når det var samboer og såkalt nærmeste pårørende som ytret “du skulle ikke funnet deg et kratt å sove i på lørdag, da?”. All by myself…
Si ja til organdonasjon du også! Denne uka, fra lørdag 19.september, er organdonasjonsuka. 83 % av oss er positive til organdonasjon, men veldig få har visst sagt det til noen. Da hjelper det jo ikke! Så si det! Si det til de nærmeste, så slipper de å ta avgjørelsen for deg når det trengs.
Jeg har vært heldig foreløpig. Jeg har hverken trengt å bestemme om noen av mine kjære skal donere og jeg har heller ikke trengt organer selv. Det eneste jeg og avleggeren har hatt behov for er blodoverføring. Og takk til alle blodgivere som sørget for at akkurat det var mulig!
Om jeg skulle havne i en situasjon der mine organer kan være med på å redde noens liv så vil det være en glede å donere de bort! Hvis det er noe å ha. Jeg har jo uansett ikke mer bruk for dem i den situasjonen, tenker jeg. Det vet de som er rundt meg.
Så si det du også! Si ja til organdonasjon i dag! Se organdonasjon.no hvis du vil vite mer!
Sier de, ungdommene i realityteve. Så vidt jeg har skjønt. Ikke spør meg hvordan jeg vet det. Jeg konkluderer bare med at det er innmari vanskelig å unngå alt som heter reality når en tilbringer fler timer av døgnet enn sunt er på sofaen. 110 %. Det skal de være fryktelig fornøyd med , syns jeg.
Godt gjort å være seg sjøl. Lurt er det også. Det er så inni granskauen vanskelig å prøve på noe annet. Akkurat her kan det være ekstra på sin plass å lytte til erfarne fjellfolk! For eksempel oss som skulle være oss sjøl «110 %» da vi var i tenåra en eller annen gang på 80-tallet. Lykke til til oss med det, liksom! Det eneste positive var vel at slik jeg husker det så var vi ikke så opptatt av akkurat det. Å være oss sjøl «110 %» og slikt, altså. Det handlet vel egentlig mer om å passe inn.
Nok om det. Det er fint å være seg sjøl. Å kjenne at en stort sett er en rimelig bra og relativt oppegående versjon av seg sjøl. Med integritet og trygghet i at jeg er meg og jeg er bra nok. Bra nok!
Akkurat nå syns jeg alle som er over 50 % seg sjøl er griseheldige. Og dyktige. Sjøl prøver jeg å være ca 10 % meg sjøl for tida. Av og til er jeg bare 5. Og ofte kjennes ikke de 5 prosentene helt som meg heller. Ikke den jeg kjenner, eller vil være meg bekjent av i alle fall. Resten av tida kan jeg vel mer sammenliknes med en saccosekk. Omtrent like spenstig og med like spennende innhold. Jeg virker ikke så godt, med andre ord. Og å være meg selv 110 %? Ikke aktuelt. Både jeg og omgivelsene må ta meg som jeg er. 5 eller 10 % får være bra nok. Det er det som er meg sjøl akkurat nå.
Skog og vann, men ikke helt meg sjøl her heller. Har jo ikke bada…
