«Jeg er meg selv 110%».
Sier de, ungdommene i realityteve. Så vidt jeg har skjønt. Ikke spør meg hvordan jeg vet det. Jeg konkluderer bare med at det er innmari vanskelig å unngå alt som heter reality når en tilbringer fler timer av døgnet enn sunt er på sofaen. 110 %. Det skal de være fryktelig fornøyd med , syns jeg.
Godt gjort å være seg sjøl. Lurt er det også. Det er så inni granskauen vanskelig å prøve på noe annet. Akkurat her kan det være ekstra på sin plass å lytte til erfarne fjellfolk! For eksempel oss som skulle være oss sjøl «110 %» da vi var i tenåra en eller annen gang på 80-tallet. Lykke til til oss med det, liksom! Det eneste positive var vel at slik jeg husker det så var vi ikke så opptatt av akkurat det. Å være oss sjøl «110 %» og slikt, altså. Det handlet vel egentlig mer om å passe inn.
Nok om det. Det er fint å være seg sjøl. Å kjenne at en stort sett er en rimelig bra og relativt oppegående versjon av seg sjøl. Med integritet og trygghet i at jeg er meg og jeg er bra nok. Bra nok!
Akkurat nå syns jeg alle som er over 50 % seg sjøl er griseheldige. Og dyktige. Sjøl prøver jeg å være ca 10 % meg sjøl for tida. Av og til er jeg bare 5. Og ofte kjennes ikke de 5 prosentene helt som meg heller. Ikke den jeg kjenner, eller vil være meg bekjent av i alle fall. Resten av tida kan jeg vel mer sammenliknes med en saccosekk. Omtrent like spenstig og med like spennende innhold. Jeg virker ikke så godt, med andre ord. Og å være meg selv 110 %? Ikke aktuelt. Både jeg og omgivelsene må ta meg som jeg er. 5 eller 10 % får være bra nok. Det er det som er meg sjøl akkurat nå.
