Grip dagen, sier de. Carpe diem. Enig, tenker jeg.
Det er bare det, skjønner du, at hvis jeg «carpe diem» for heftig i dag så må jeg regne med så mange dårlige «diemer» etterpå. Det er sånn med fatigue, serru. Dagen må gripes, ingen tvil om det, men kunsten er å balansere. Ikke for mye, ikke for lite. Bare sånn akkurat passe. Det som er passe varierer så klart. Og jeg kjenner ikke alltid på forhånd hvilken variant jeg har kapasitet til i dag. Så uforutsigbar er den også denne «grip dagen»-varianten.
Men altså: jeg, og mange med meg som har fatigue, må forsyne meg med små porsjoner av livet. For hvis jeg griper dagen for mye og forsyner meg for grovt av gjøremål og opplevelser, ja da ender jeg med å måtte «ta pause» fra både carpe og verden og folk og aktivitet leeeenge. Uforholdsmessig lenge i forhold til en frisk person som griper dagen.
Så ja, jeg carpe diem’er jeg, i små porsjoner. I alle fall prøver jeg. Og lykkes plutselig en gang i blant😉.
Minne fra en dag jeg “carpet diemen” skikkelig. Natt i lavvo og morgensol i tåka en tidlig oktobermorgen for noen år siden.
Den turen til slutt der, det er SÅNN man bør carpe diemen vøttø!! Da blir det mest påfyll vil jeg tro 🙂
Ja, det trengs påfyll. Og da er det fint å kunne carpe diem med kalkulert risiko 😉
Enig med Frodith.
Dette er Carpe diem! 🤗
I går fikk jeg meg en finfin tur i godt selskap med litt fjell, bål, bålkaffe, utsikt og sightseeing. DET er bra carpe diem for meg 🙂