Når det kjennes ut som om jeg trenger ferie etter å ha kommet hjem fra ferie etter å ha hatt noen mer enn lovlig tøffe uker, så gir det meg et hint om at: jadda, det har vært en smule heftig. Berg- og dalbane sånn sett i ettertid.

Og, nei; jeg er ikke spesielt glad i berg- og dalbaner. Har aldri vært det og den typen jeg har vært innom nå er slettes ikke noe bedre enn de tradisjonelle.

Men plutselig så får jeg altså en påminnelse om at jeg fortsatt står midt oppi ei suppe av varig og potensielt farlig sykdom som jeg ikke har bedt om! Og som jeg aldri vil bli helt sikker på at ikke kommer tilbake.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det meste av september gikk med til mr, ct, ultralyd, blodprøver, kliniske undersøkelser og mye slik «moro». Den halvårlige sjekken på kreftavdelingen etter operasjon og behandling for malignt melanom i ’22 skulle gjennomføres disse ukene. Jeg har før fortalt at enkelte på radiologisk avdeling har sluttet å rope opp etternavn på venterommet når det er min tur. Nå har de sluttet med navn i det hele tatt! De kommer bare rundt hjørnet og ser på meg. Da er det min tur 😉. Akkurat det er jo litt koselig, syns jeg. Nå småprater vi om alt mulig og så sier vi «sees neste gang». For jeg vet jo at «moroa» fortsetter.

Men den 29. september fikk jeg beskjed om at alle prøver og tester var bra. Tommel opp. Bortsett fra: CT. Der hadde de oppdaget «noe» på levra mi. Ikke tegn til for mye rødvin, nei, men noe som potensielt og mest sannsynlig kunne være en sen fjernspredning av føflekkreften jeg så langt har vært så heldig at ikke har dukket opp igjen.

Da ble det nye mr-bilder, muligens biopsi og onkologen (kreftlegen) forespeilet meg immunterapi. Og denne gangen var han rimelig klar på at den MÅTTE jeg ha, i motsetning til forrige runde, der min ms-diagnose satte en stopper for den type behandling. Rett og slett fordi de fryktet at ms-en kunne få fritt spillerom dersom jeg tullet med immunforsvaret. Og for at det var en god sjanse for at kroppen selv kunne holde svineriet unna. Sånn luksus kunne vi ikke forvente å tillate oss denne gangen, skjønte jeg.

Jeg møtte opp både på riktig sykehus og i riktig by da jeg fikk beskjed. Kjørte bare feil et par ganger da jeg satt i egne, ganske krevende, tanker. Ellers svimte jeg rundt noen dager og ventet på at resultatene skulle komme.

Å vente på resultater er en ganske krevende og altoppslukende øvelse. Men jeg takker små og store på jobb, hyggelige kaffedater og de få andre jeg har hatt noe som helst kontakt med denne perioden. Jeg takker alle for at jeg har hatt litt «normalitet» å forholde meg til slik at jeg har hatt mulighet til å tenke på noe annet og fått tida til å gå, rett og slett. Kun et par stykker har visst om hva jeg styrer med, og det har i grunn vært greit. Da slipper jeg å forholde meg til at andre syns dette er fælt i alle fall… en slags kronikerlogikk det også 😉. Jeg trenger ikke at ALLE er bekymra, liksom.

Omtrent nøyaktig ei uke etter at «funnet» ble adressert fikk jeg mer informasjon. Og FOR en informasjon! Det var vel omtrent som å endelig komme ned på landjorda, på trygg grunn igjen etter en tur med berg- og dalbane! Levra ble frikjent! Funnet var definert som ufarlig og hadde ifølge ekspertene ikke noe med kreft eller spredning eller noe annet farlig å gjøre. Det er såpass ufarlig at det kan få være der og trenger verken immunterapi eller annen behandling slik det ser ut nå.

Onkologen var tydelig skikkelig glad for å få gi den beskjeden. Jeg mistenkte ham for til og med å være litt rørt. Jeg tror nemlig han fryktet at nå var det på’n igjen for min del. Og det gjorde jeg også. For sist var jeg jo heller ikke syk og i dårlig form av selve kreften. Forsøkene på medisinering etter operasjonen derimot! DEN ble jeg sjuk av den!

Levra er nå altså frikjent og jeg er fortsatt «kreftfri til det motsatte er bevist». Og det har jeg fått en kraftig påminnelse om at ikke er en selvfølge. Men virkelig noe å sette pris på!

Så får jeg heller finne en måte å godta at dette også er en del av hverdagen og hverdagslivet mitt med denne type sykdomshistorie. Jeg har jo tenkt på det når jeg har alle kontrollene og tar alle prøvene de siste drøye fire åra: «Hva skjer den dagen jeg får høre at alt IKKE er bra? Hvordan vil jeg reagere da?» Vel, nå vet jeg litt om det. Unntakstilstand, utavmegsjælopplevelse, ikke-helt-til-stede i verden, avskrudd … det er mange begreper som dukker opp og beskriver hvordan det har vært både for meg og småbrukeren.

Nå har vi kommet oss av berg- og dalbanen og vi har hatt noen dagers ferie. Reist bort og gjort helt andre ting. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt rystet enda, og jeg trenger noen rolige dager nå også, men jammen er jeg heldig som til slutt ble frikjent enda en gang og kan fôre levra med et og annet glass vin uten å tenke på at berg-og dalbana er neste utfordring på programmet!

Ps! Jeg «skrev av meg» dette for litt over ei uke sida men jeg kjenner at det tar tid å riste av seg en slik tur med berg- og dalbane, så dere som leser blogg får bære over med meg for det er nå jeg er klar for å snakke om det😉

Høstferie på “hytta” på St.Hanshaugen hjalp det. Og kaffe ute i sola i oktober er luksus!