For mindre enn fem dager siden var akkurat det som er i ferd med å skje nå en komplett utopi. Det var ingen som trodde dagens innhold var en mulighet en gang. Aller minst jeg der jeg lå rett ut med feber, magetrøbbel og ute av stand til å gå lenger enn fram og tilbake til do. Resten av døgnet ble tilbrakt horisontalt vekselvis under og over dyna ettersom kroppstemperaturen varierte. Det var ingen som trodde de neste ukene skulle inneholde noe annet enn i beste fall å slepe skroget en runde eller to rundt huset. På innsida eller utsida. Legen snakket om innleggelse og rådyra var gode, eeehh, gode råd var dyre.
Ikke nok med det: partner in crime led av ryggkink og var relativt indisponert på ubestemt tid. Dårlige odds, med andre ord.
Dagen etter kom trua tilbake. Dagen etter der igjen fikk jeg klarsignal av legen. Altså, ikke akkurat til å dra på «escape» da, jeg spurte ikke om akkurat det. Men jeg fikk i alle fall ferie. Og lørdag satt trua såpass stabilt i skrotten at aksjon-skaff-deg-husrom-i-fjellet ble iverksatt.
The Great Escape vol.10 blir et faktum. Nå! I dag! Sekken er pakket. Og selvfølgelig har jeg gått i «kjekt-å-ha-fella». Det vil si når jeg tenker: «jeg skal ikke bære dette kilometer på kilometer opp og ned bakker, bare fra bilen til rommet, så da kan jeg jo ta med… Kjekt-å-ha-metoden, med andre ord. Den fører til mye greier. Veldig mye greier. Så ja. Sekken er pakket. Både den store og den lille. Og en ikeabag med «kanskje det er lurt å ha i bilen-greier».
Men når jeg nå engang skal ha med bil…ja, da kan jeg jo fylle den opp. Jaja.
Fokuset på dette årets escape blir:
Pust. Sakte. Kjenn. Lev. Fotografer. Og du store min som jeg gleder meg.
Hasta la vista, folkens! Jeg drar på høydetrening. The great Escape vol 10. Trur eg!
I går ble søndagsturen toppløs. Skikkelig deilig selv om det kom noen få regndråper underveis. Og selv om søndagstur vanligvis foregår på beina for vår del, så gjør det aldeles absolutt ingenting at det ble fire hjul som tok oss ut på oppdagelsesferd denne gangen.
Variasjon er forfriskende. Og det gjelder å være løsningsorientert. For søndagstur må det jo bli!
Det gikk ikke denne gangen heller. Andre forsøk på kreftmedisinering startet mandag forrige uke. Det gikk sånn passe noen dager og jeg trosset det meste som dukket opp. Dårlig energi, litt utfordrende syn og en temperatur som nok lå omkring en grad over normalen var det bare å ignorere så godt det lot seg gjøre. Forrige helg tilbrakte jeg til sengs og sto kun opp for å spise middag med sommergjestene.
Jeg holdt ut, fikk kvalmestillende for å holde ut litt til, snakket med vikarlegen daglig, sjekket blodprøver annenhver dag og satset på at det skulle bli bedre hver time. Helt til det ikke gikk lenger. Det gikk kjepprett åt skogen, for å si det slik. Igjen. Feber, smerte og magesjau var et faktum, og etter tre døgn på den karusellen var det nok for meg. Jeg måtte kaste inn håndkleet og har deretter vært en smule satt ut.
Det ble altså åtte dager med kjemikalier denne gangen. I og for seg rekord, siden forrige forsøk endte etter 4 ½ dag. Nå er jeg i ferd med å slepe meg ut av blautmyra igjen. Det går bedre og bedre dag for dag. Crp er synkende, formen stigende og kroppstemperaturen tilbake på de tilsynelatende normale trettiseksogenhalv. Jeg har slutta å ha feber hver morgen (!) og jeg spiser mat opptil flere ganger om dagen.
Og i dag ble jeg klarert! Det vil si at jeg fikk innvilget ferie. Sommervikarlegen og overlegen på kreftavdelingen var enige da jeg lanserte behovet for å komme meg skikkelig før neste forsøk…. hvis jeg noensinne blir klar for flere forsøk! Men det betyr altså at jeg kan ta meg litt ferie. Planlegge litt for de neste par ukene.
Aller mest behov er det vel for å komme meg litt mentalt. Klare å motivere meg for et nytt forsøk. Et forsøk som jeg mer og mer tenker at kommer til å ende med: feber, smerte, magetrøbbel, svimmelhet, kramper og crp på en liten trillion. Med blodprøver annenhver dag og generell uforutsigbarhet. Jeg kjenner at jeg egentlig trenger en solid ferie mellom hver slik runde, ja 😊
Men som sagt: jeg er klarert og ferie er innvilget! Det har jeg planer om å utnytte til det fulle! Og ikke så gæernt at det ikke er godt for noe: når formen innimellom er såpass elendig så fører enhver ørliten formstigning til stor glede og virketrang! I dag tok jeg meg selv i å gå å flire for meg sjøl mens jeg vasket bad! DET er ikke hverdagskost!
…has left the building. Noe så bokstavelig også. Kidden (som er oppe og nikker på 30, tretti ja…!) er kjørt på toget og bygningen står igjen. Både den han har sovet i og den han har vært med å bygge. Den er ikke ferdig. Ifølge han så jobbet de steinhardt i fire dager – og ble ferdige med to stokker! Til og med en fullstendig kunnskapsløs analfabet (på området) som meg kan se at det ikke helt stemmer. Jeg kan da telle. I alle fall opp til et visst antall. Og jeg kan se at det er mer enn to i alle fall.
Men, jeg skjønner hva han mente. Vi vurderte underveis å sette opp kamera. Det er jo så moderne med såkalt «sakte-tv». Så hvorfor ikke? Lafting minutt for minutt skulle tittelen ha vært. Det bare måtte ha slått an.
Heldigvis var den opprinnelige Billy en smule kjappere. Antakelig ikke til å lafte. Sånt drev han så vidt jeg i min uvitenhet vet ikke med. Men på avtrekkeren. Mulig han hadde blitt litt eldre om han hadde drevet med lafting og ikke så mye med skyting. Ekte og skikkelig treg etterpåklokskap.
Sånn gikk no dagan. Lafting minutt for minutt om dagen, Billy The Kid med binders og avtrekker og full pakke på serie om kvelden. Men nå har de «left the building». Både Billy og nevøen. Og avleggeren og broren og svigerinna og den andre nevøen og niesa og….nei da var det visst ikke fler.
God sommer videre både du som er i Oslo og jobber, dere som velter dere i 40 varmegrader på stranda i Portugal og du som satte nesa mot Trønderland. Og Billy…ja han gikk det jo så som så med…
Neida, bare i reklamen. Men messengeren min avgikk ved et eller annet tidligere i dag, og er fortsatt en smule preget. Diverse forsøk på gjenoppliving har foreløpig kun lykkes sporadisk. Dermed har jeg ikke kunnet dele gamle facebookminner slik jeg vil i dag! Aaarghhh!
Et skikkelig i-landsproblem. Overhodet ingen som motsier det. Men ganske irriterende når minnefeeden renner over av gamle turopplevelser i alskens fjell, langs sti og sykkelvei. Over snøfonner og gjennom «steinhelveter». Slike minner som gjør friluftsheidi aldeles blank i øynene av sentimentalitet og dermed ganske «løs» på deletasten. I alle fall når det gjelder deling til tidenes mest trofaste turfølge.
Men neida! Ingen deling. Selv om messengeren ble gjenopplivet så vil den fortsatt ikke dele slikt. Muligens fordi hen tror det er et lukket kapittel. At slike stunt er det slutt på. «Du orker ikke det nå», sier’n. «Ikke hu du skal ha med deg heller». Det skal vi bli to om, kjære doffen. Eller messenger da. Antakelig tre.
Vi VET vi ikke orker 70 kilometer med alt for tung sekk, som vi fikk “mansplainet” rett i fleisen etter sånn ca 5 av dem. Og vi VET vi ikke skal sykle Rallarvegen i år. Men nå er vi såpass kjent i fjellet (haha, artig å påstå) at vi også VET hvilke hytter vi lett når med bil. HVOR de har god mat og fin utsikt. Og hvor vi kan gå skikkelig sakte og kort eller la være å gå i det hele tatt, om nødvendig krabbe, men allikevel få fjellfølelse. Og muligens, bare muligens (haha, særlig!) bade.
Ingen har dævva. Vi har bare vært litt nede for telling av ulike årsaker ei lita stund. Men står lykken den vise bi, i alle fall den som er æresmedlem av trass dått enno, og ei til jeg kjenner som antakelig er på pallen, så kommer vi oss kanskje hit igjen over helga:
Beklager å eksponere deg på blogg igjen uten å spørre AC, men du får være takknemlig for at det ble akkurat dette bildet når det nå engang var fra denne plassen…
Det stormer. Ikke så mye værmessig. Mest i kroppen. Det blir ikke noe tosifret. I alle fall ikke denne gangen. De siste dagene har kroppen med all mulig tydelighet gitt uttrykk for at kreftmedisinene den fikk ikke var direkte ønskelig i systemet. Protestene har blitt tydeligere og tydeligere og i dag kastet både jeg og skroget inn håndkleet. Vi må ha pause. Forhåpentligvis tar det ikke så alt for lang tid før jeg er oppe og nikker igjen.
Og i dag fikk jeg en gave som betyr alt. Og som skal inspirere til å stå i også denne stormen. «Dama som rir stormen av seg», heter hun. Hun er sendt til meg med kunstnerens sønn via tog gjennom halve landet. Og hun traff midt i hjertet.
Det første jeg så da jeg klikket meg inn på sosiale medier i dag var et innlegg som sa at en dag du må holde senga i stedet for det du egentlig har planlagt ikke er en bortkastet dag. Det er en dag du gjør akkurat det du og kroppen din behøver.
Jeg finner selvfølgelig ikke igjen posten nå, men i dag var den i grunn akkurat det jeg trengte. Jeg skulle ha hatt blant annet denne utsikten:
Altså: det ser jo ikke slik ut når jeg har liggi og velta meg oppi der da…
Det hjalp ikke å ta det med ro i går. Det ble meg og dyna i dag allikevel. Slik kan det jo bli tidenes kjedeligste blogg av… Bedre lykke i kveld eller i morgen 😉
Jeg har kommet til dag 6 og jeg er fortsatt hjemme. Jeg har kun helt begrenset med feber, bare en liten temperaturøkning som jeg har bestemt meg for at er innafor. Jeg ser for det meste klart, bare en lille smule tåke på linsa innimellom og jeg ligger i senga kun et par ganger om dagen. Litt varierende lengde, fra ½ til 3 timer… Ellers er jeg oppegående. Jeg «spiser mat» som legen lurte på, er til og med en smule sosial av og til og jeg rydder ut og inn av oppvaskmaskina. Blodprøvene er fortsatt fine og immunforsvaret står imot.
Jeg har slått min egen rekord. Sist måtte jeg kaste inn håndkle etter 4 ½ dag med medisiner. Bivirkningene gjorde meg sjuk! Relativt sjuk! Det er ofte slik med kreft. Mange av oss har ingen eller få og diffuse symptomer før sykdommen blir oppdaget. Så må vi medisineres, og vi går ned for telling! For det her er ikke tullemedisin…
Nå har jeg passert 4 ½. Jeg er på 5 ½ og har stor tro på at jeg skal klare tosifret denne gangen. Aller helst tresifret, og går alt etter planen er sifferet nøyaktig 365. «Du må nok regne med å ligge litt», sa’n. Legen. «De symptomene du har nå er nok som forventet», sa’n også. Ok. Da får jeg forholde meg til det. Jeg vet jo ikke helt hva jeg kan forvente.
Men jeg er i gang med å tilpasse. I dag har jeg sendt 4 sommergjester og en småbruker ut på tur, og avleggeren er på ekspedisjon med en venninne. Det sitter fortsatt langt inne å ikke bli med på noe av det. Jeg passer huset. Mest senga. Og dyna og puta. Men det får gå. Jeg ser da visst det jeg skriver, oppvaskmaskina går, og jeg har store planer om å grille og kose meg med sommergjester i ettermiddag. «Antakelig vil det bli bedre etter hvert», sa legen. God bless him!
Du kan vel trygt si at det er i meste laget for en slik som meg. I alle fall på asfalt og i løpet av noen få timer. Men om det er verdt det, så gjør det i grunn ikke så mye. Dessuten så finnes det stort sett en benk eller noe det går an å sitte på i umiddelbar nærhet nesten overalt. Slike ting oppdager en når en får bruk for dem! Det er ikke farlig å bli sliten. Og i og med at mitt funksjonsnivå må antas å være rimelig lavt i uoverskuelig framtid, så kan ikke slike hensyn tas for alvorlig. Det vil si at vi, jeg, prøver å få gjennomført så mye av det som er planlagt som mulig. Og så hviler jeg etterpå. Sånn som i dag.
I går fikk mora mi 70-års -gaven sin. Det var en bytur med undertegnede samt avleggeren med togtur til «by’n», innlagt vaffelfest hos sistnevnte, vandring og utforsking i Botaninsk Hage samt Afternoon Tea med full pakke. Som den svima jeg er så hadde jeg jo glemt hva det var hun egentlig hadde blitt lovet i gave, men det var dette jeg husket og dermed slik det ble.
Det ble en fin dag og jubilanten og vi andre var fornøyd. Så vidt jeg vet. Vi klarte å bestille perfekt sommervær, kjemikaliene i skrotten gjorde ikke mer ut av seg enn jeg klarte å overvinne, hagen var vakker og velduftende, vaflene gode, selskapet trivelig og teseremonien både smakfull og avslappende.
Etter inntak av te og mat så var vi såpass fornøyd at det ble togtur hjem rimelig umiddelbart. Og enda en gang har jeg klart å oppholde meg en hel dag i hovedstaden uten å shoppe noe som helst. Var ikke innom en butikk engang. Hvis ikke de 100 grammene med eksklusiv te som ble med hjem regnes med, da.
I dag hviles det. Jeg er tilbake i kø på sykehuslabben. Satser på at te og makroner kun slår positivt ut på blodprøvene 😉
Botanisk Hage.
Disse to.Ting som kan foregå over hodet på en når en sitter på en benk og venter på de som orker å gå litt lenger.Nammenam.
