Runde to. Dag en. Kveldsdosen er inntatt og første dag er unnagjort. «Bare» 364 dager igjen. Kreftlegen, i alle fall ferievikaren, har ringt og sjekket opp. Jeg er beordret til ukentlige blodprøver resten av sommeren. Skulle helst ha begynt i går. Ellers har jeg lest meg opp på det jeg skal og gjør som jeg får beskjed om. Rett som det er. Sånn stort sett i alle fall. Tommelopp.
Sist gikk det 4 ½ døgn. Jeg krysser alt jeg har som kan krysses for at den «rekorden» snart kan glemmes, at jeg tåler behandlingen eksepsjonelt godt og at jeg kan hente ut et par paller til med kjemikalier mot slutten av uka.
Takk til alle som heier og krysser fingre og tær. Jeg setter mer pris på det enn jeg klarer å formidle. Nå gjelder det bare å anse avlange gusjebrunorange kjemikalier som en venn et års tid😉
På’n igjen. I dag starter slag nummer to. Som de fleste har lest på denne bloggen så tapte jeg det første slaget. Det slaget startet her og med dette innlegget:
Med bivirkninger som etter flere dager med kamp til slutt endte i innleggelse så ble slaget avbrutt. Kreftlegen beordret medisinstans umiddelbart og det ble vel det som kan kalles en slags våpenhvile.
I alle fall da jeg sakte men sikkert kom meg såpass at jeg etter snaut to uker kunne bevege meg ut i samfunnet så smått igjen. Etterpå har det, som i alle moderne krigssituasjoner, pågått forhandlinger. Og venting. Jeg har på en måte rykket tilbake til å ligge å trykke i skyttergraven.
Jeg har ventet på at blodprøver og form skal bedres. Det har gått relativt bra med begge deler. Og ikke minst har jeg ventet på helsevesenet. Denne gangen på at onkolog, altså kreftlege, får konferert enda med noen ganger med radiumhospital og ekspertene der, samt med nevrolog og til slutt med de som er enda høyere opp i systemet. De som skal avgjøre om den tilgjengelige medisinen skal godkjennes for bruk for meg.
Forrige uke kom bekreftelsen. Kreftmedisinen som egentlig kun brukes for pasienter som både har spredning og som ikke kan opereres, og som ikke er godkjent for «min» bruk, kan brukes allikevel. Kreftlegen har fått spesialtillatelse til å behandle meg med denne. Jeg er «samfunnsøkonomisk» verdt å prioritere.
Kreftlegen har ferie, men sørger allikevel for at friluftsheidi står på dagsorden hos sykehussjefene og for å ordne kjemikalier til nevnte blogger. Så nå er første pakning hentet på apoteket. «Denne har jeg ikke vært borti før», sa farmasøyten som ekspederte meg. Nei, det tror jeg på.
I dag er jeg spent. Første dose av den ene typen er inntatt. I kveld blir det mer. Da legges den andre typen til. Jeg er spent og en smule urolig. Bivirkningslista er fortsatt lang som et vondt år. Og med virkningen av de forrige medisinene samt innleggelsen som fulgte etterpå friskt i minne, så håper jeg virkelig at jeg tåler dette bedre. Jeg gjør igjen kroppen til en slagmark og går på nytt i åpen kamp mot tilbakefall. Denne gangen bevæpnet med nye og enda sjeldnere kjemikalier. Med en naiv tro på at DENNE gangen så skal det gå MYYYE bedre. Denne gangen satser jeg på å holde mer enn 4 av 365 dager før jeg må vifte med det hvite flagget og be om våpenhvile!
Jeg er fryktelig glad i mat. Jeg liker god mat og godt drikke. Og det aller viktigste er gode råvarer. Da kan det meste gjøres veldig enkelt. Og det blir allikevel både kjempegodt og mange ganger kjennes det faktisk ganske eksklusivt også.
Turmat er etter min mening ment å være enkel. Den skal lages over bål eller på sommerstid slik som nå: på et kokeapparat med begrenset både med kokekar og størrelse ellers. Og ikke minst begrenset med oppvaskmuligheter.
En av ukas høydare besto dermed av noe så enkelt som spagetti med rød pesto. Tørr spagetti kokt på stormkjøkken med pesto på glass av soltørket tomat og chili. Og siden det var igjen bratwurst fra forrige middag, så ble det pølsebiter oppi også. Rimelig enkelt og veldig godt.
Og når slike kulinariske høydepunkt kan nytes ute i fint vær, med utsikt over vann og med et lite glass rødt ved siden, ja da påstår jeg at det enkle ofte er det beste!
Og glasset? Plast for enkelhets skyld, men med stett, for moro skyld!
Jeg liker å ligge i lyngen. Det gir ro. Og det gir perspektiv. Ligger jeg med nesa i været så ser jeg akkurat det: været. Jeg ser skyer som farer over himmelen. Eller jeg ser blå himmel. Eventuelt grå himmel. Noen ganger får jeg regndråper i fjeset. Da ligger jeg ikke der så lenge. Andre ganger kjenner jeg snøfnugg som daler på kinn og nese. Da ligger jeg heller ikke så lenge.
Det er fint å snu litt på hodet der jeg ligger. Da kan jeg få øye på mye rart. Ofte kravler det noe levende like ved øyet. Andre ganger er det noe pent å feste blikket på, noe som jeg ikke hadde fått øye på hverken stående eller gående.
Både lyng og gressbakke egner seg. Og etter regn, ja da blir det dråper. Lykke!
De siste ukene ga flere luker med ro og muligheter for mye knestående i gresset og til og med litt ligging i lyngen. Og en god del perspektiv på alle måter.
Liljekonvall i regnet.
Villjordbær.Regndråper…rogndråper…Blir det multe i år?
«Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser». Enda et sitat fra Hans Børli. Enda et sitat som treffer. I hjertet.
Enkelte dager er kanskje følelsene så store, i alle fall såpass altoppslukende, at det ikke fins små nok ord. I alle fall ikke ord som både er små nok og som egner seg til skriving. Eller kanskje følelsene ikke er store nok til å finne riktige ord? Små eller store.
På denne trappa fant han mange små nok ord til store nok følelser, han Hans.Slik satt han og skuet ut over Børen. Hans Børli, Oppistun Børli.
