Det stormer. Ikke så mye værmessig. Mest i kroppen. Det blir ikke noe tosifret. I alle fall ikke denne gangen. De siste dagene har kroppen med all mulig tydelighet gitt uttrykk for at kreftmedisinene den fikk ikke var direkte ønskelig i systemet. Protestene har blitt tydeligere og tydeligere og i dag kastet både jeg og skroget inn håndkleet. Vi må ha pause. Forhåpentligvis tar det ikke så alt for lang tid før jeg er oppe og nikker igjen.

Og i dag fikk jeg en gave som betyr alt. Og som skal inspirere til å stå i også denne stormen. «Dama som rir stormen av seg», heter hun. Hun er sendt til meg med kunstnerens sønn via tog gjennom halve landet. Og hun traff midt i hjertet.

Takk!

Liker du «Dama som rir stormen av seg» så sjekk ut: galleritonje på Instagram.