I dag ble det lunsj, det vil si banan, kanelsnurr og kaffe, med utsikt over innlandshavet. Og for en dag i Mjøskanten! 22 varmegrader, grønt løv på bjørka, humlesus i busken bak ryggen og blank, blank vannflate. Og blå himmel og blått vann.
La gå da at det var en times forsinkelse på kreftenheten slik at resten av ettermiddagen i grunn gikk med til å stirre i veggen, og teste tålmodigheten. Jeg ble heldigvis ikke så «blue» av det😊 God helg!
Gult er kult. En forslitt frase. Sånn jeg husker det fra en reklame for brus en eller annen gang i barndommen eller ungdommen. Nå om dagen preges min verden både av hestehov og påskeliljer. Det er mye gult. I påsken bakte avleggeren gul kake. Altså red-velvet-kake med gul krem. Aldeles nydelig og absolutt noe hun kan fortsette med. Sola skinner gult rett som det er og jeg har en gul badeand på badekarkanten og en flaske gult i kjøleskapet.
Det gule i dette innlegget skal derimot komme i form av et egg. Et blått egg. Rett før påsken gikk over til sykdom og elendighet så rakk nemlig avleggeren og jeg å male egg. Egg som symbol for nytt liv.
Dette egget er inspirert av nyheter jeg med gru ser, hører og leser. Det er inspirert av Ukraina og fargene i det ukrainske flagget. Jeg har kjøpt med meg flere dekorerte egg fra ulike land i Øst-Europa. Så jeg vet litt om hvor viktig eggdekor er i deres tradisjoner. Det «ukrainske» egget har jeg derimot etter begrenset evne laget selv. Den praktiske utførelsen sto ikke helt i stil med den opprinnelige visjonen. Men fargene stemmer!
Mitt gule bidrag til frodiths fargeutfordring går altså til Ukraina. Måtte lidelsene snart være over slik at alle ukrainere kan gjenoppta hverdagen og bygge både seg selv og landet. La dem få et nytt liv!
Spurte han, 5-åringen. Han hadde registrert at jeg kom sent. Dermed var spørsmålet i høyeste grad logisk. Det er jo liksom vanlig da, at den ansatte som kommer sist er den som skal være der til slutt.
Jeg måtte benekte det logiske. Jeg kom riktignok sent. Veldig sent. Etter 12, faktisk. Men jeg dro tidlig også. Først av alle. Og jeg vet ikke hvem som skulle låse. Ikke meg, i alle fall.
Min visitt var nemlig akkurat det. En visitt. Et kort besøk. Som jeg både tenkte og sa, «jeg må passe på når jeg har to timer med energi sammenhengende». Det kan jo erfaringsmessig bli ei stund til neste gang. Det gjelder å passe på når jeg står på beina. Det er vel i grunn det jeg svarer når noen spør hvordan det går også: «joda, jeg er på beina».
«Det var jammen lenge siden jeg har sett deg nå», sa 6-åringen. Riktig det også. Jeg husker ikke sist jeg viste meg fram på arbeidsplassen, faktisk. Men jeg husker at det var både snø og is, at vi gikk på skaren og at varmedress var påkrevet. Lenge før påske, med andre ord.
Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til hun ser meg neste gang. Formen er oppadgående og jeg orker litt og litt mer. I alle fall om jeg tar lange pauser innimellom. Det er bra. Det blir nok ei stund til jeg skal låse barnehagen derimot. Om det skal skje så kreves det mer enn å virke et par timer om gangen. Når og om det skjer er kun forutsigbart på et område: det blir lenge til! Men et par timer er bedre enn null timer. Han som lurte på om jeg kom «i måjå», altså i morgen, måtte få negativt svar. Kanskje jeg kommer neste uke, sa jeg. Og det har jeg egentlig lyst til å få til. Tross alt var han som lurte en av de få av de små som både husket og tiltalte meg ved navn i dag. Når en slik som meg på mange måter føler seg satt på sidelinjen, være parkert, så er det overraskende godt å bli husket.
Så takk til han som hadde trua og lurte på om jeg hadde senvakt og skulle låse. Takk til hun som syns det var lenge siden hun hadde sett meg, og ikke minst takk til han som husket hva jeg heter. Selv om dere minnet meg på noe av det jeg savner så minnet dere meg på noe enda viktigere. Nemlig hvorfor jeg har drevet i denne bransjen så mange år.
Dagen i dag startet under rosa flamingoer. Ikke helt under åpen himmel, men mer ute enn inne. Noen ganger når himmelen er tak så viser den seg i en praktfull turkis farge når morgenen kommer. I dag var den mer hvitgrå med litt lyseblått innimellom.
Jeg liker turkis. I alle varianter. Fra den mørke petrolblå til den lyse som kan dukke opp på himmelen når forholdene ligger til rette. For tida ser jeg mest turkis når jeg skal huske noe. Enten det er noe som skal gjøres, som å henge opp klesvask, noen som skal ringes, en mail som skal besvares eller noe som helst som skal følges opp egentlig. Jeg er nemlig komplett og fullstendig avhengig av huskelapp. Får ikke til en puck uten å ha skrevet det ned. Og akkurat nå holder jeg på å avvikle en blokk med turkise post-it lapper. Så livet er litt turkis, kan man si.
Jeg hadde tjuvlånt noen annen sin i lengre tid. Og klaget på at den var litt for stor og litt for tung. Dermed fikk jeg min egen. Og det ble lettere å «klare sjøl». Det er i grunn lenge siden jeg har brukt den nå. Lenge siden jeg har klart det meste sjøl også, egentlig. Kanskje jeg skal begynne med litt småsnekring igjen? Forrige runde ble det en hel landsby av fuglekasser. Det var helt perfekt med en turkis drill tilpasset små hender og dårlig grep.
Og ikke nok med det: da jeg skulle ta bildet oppdaget jeg at jeg både hadde turkis genser og turkise sko…uten å være bevisst på det! Jeg hadde jo ikke skrevet det på den turkise post-it lappen…hau!
Ikke noe problem med en skrue løs…bare å drille den på plass!
Med litt varierende kontinuitet så holder jeg faktisk fortsatt på med frodiths fargeutfordring. Altså blogginnlegg med utgangspunkt i en farge. Ikke mindre enn sju farger skal det bli. Jeg er noe på hæla, men her kommer nummer to:
Utfordringen var rosa. Mandag var håpet lysegrønt, så det skulle bare mangle at livet på en rosa sky skulle dokumenteres også. Nå var ikke skyene spesielt rosa heromkring disse dagene, ikke så jeg noe til rosa elefanter heller, så da måtte jeg finne på noe annet.
Det første som slo meg var et bilde av avleggeren i rosa kjole. Akkurat den type outfit er det en 15-20 år siden hun brukte i noen utstrakt grad. Så det hadde i tilfellet blitt et gammelt bilde. Jeg slo det fra meg selv om bildearkivet var ganske rikholdig. Jeg har jo rosa førerkort. Og det er akkurat fornyet. Jeg er fortsatt i besittelse av det gamle som også var rosa. Riktignok med hull i nå, men fortsatt rosa. Det kunne jo vært en mulighet. Jeg kunne også ha tatt et bilde inn i lekestua som befinner seg uti hagen her. Den er definitivt og fullstendig insisterende rosa. På innsida. Også bestemt og valgt av avleggeren da hun var fire år. Jeg tror nok det huset er det mest rosa som er å oppdrive på dette småbruket.
Men valget ble flamingoer. Jeg har flere. På badet fins flamingo i badering-for-ølboks-eller-vinglass-varianten. Til alle de gangene, omtrent to i året antakelig, som jeg bader og drikker noe leskende på samme tid. Flamingoen er selvfølgelig rosa. Den gjør seg nok best med badevann rundt og noe leskende oppi og akkurat det var jeg ikke så klar for akkurat nå. Det får bli en annen gang.
Men champagnebalkongen er rosa. Der fins både rosa puter, tepper, lammeskinn (!) og ikke minst rosa flamingolys. I lenke. I natt valgte jeg rosa champagnebalkong som soverom. Ikke akkurat natt i naturen eller uteligging, det er jo glassvinduer ut mot verden her, men sånn nestenutesoving. Det får holde akkurat nå. Ganske idyllisk og i grunn nesten som å befinne seg på en rosa sky.
En god venninne med sans for slikt har døpt balkongen “champagnebalkongen”. Her i dagslys. Så definitivt rosa.Rosa flamingoer, må vite.Dette er nattas soverom. Nesten som å sveve på en rosa sky.
For noen år siden var Utfordret navnet på bloggen jeg liret av meg litt av hvert på. Sammen med en god venninne og kollega. Livet innhentet de to bloggerne og bloggen svant hen og ble nedlagt. Så akkurat den utfordringen er historie. Ikke desto mindre så liker jeg utfordringer. Og nå er det den erfarne og leseverdige Frodith som utfordrer.
Det dreier seg om farger og bilder. Dagens utfordring er grønn. Eller, kanskje det var gårsdagens. Jeg er nok litt bakpå. Men nå er jeg med. Og såpass glad i akkurat denne fargen som jeg nå engang er så er det en glede å starte med fargen grønn.
Neste utfordring er rosa. “Grønne” bilder hadde jeg utrolig mange av så selv om det ikke er så fryktelig grønt ute enda, så kunne både trær, kjoler, larver og egenproduserte grønnsaker vært svaret mitt på utfordringen. Neste utfordring er rosa. Det kan bli en større utfordring. Men jeg har en ide…..
Selvskryt kommer fra hjertet, har jeg hørt. Så da er dere advart. Men i dag ble det ekte søndagstur. Ikke rundt huset, som forrige helg. Ikke engang en bitteliten runde i egen skog. Slik som har vært tilfellet og det eneste oppnåelige i uka som har gått.
Søndagsturen i går gikk på nye stier, lette og flate sådanne. Lettgått for alle og med utallige muligheter for å både korte ned turen om nødvendig. Eller gå litt lenger om det var ønskelig. Og ikke minst en miljøforandring. Det trengte vi begge to.
Småbrukeren og jeg endte på noe over 300 000. Centimeter. 3 kilometer høres stiligere ut regnet i centimeter. Men med litt surring fram og tilbake, et par avstikkere til noe som viste seg å være såkalte «dead ends» samt en laaaang rast med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat, så endte vi faktisk på litt over 3 km. Eller 300 000 centimeter. Overraskende nok. Kjentfolk møtte vi også på et par ganger. Veldig trivelig med litt prat👍
For meg er det en seier. En søndagsturseier. Og en hverdagsseier med god margin! I alle fall siden langfredag. Jeg er på beina. Plutselig og helt selvgående i over 300 000.
