Hvis du ikke kan si noe hyggelig til noen, så hold kjeft! Eller litt mer tilpasset det yngre eller eventuelt noe sartere publikum: Ikke si noe med mindre du kan si noe hyggelig! Det høres jo i utgangspunktet ut som en veldig grei strategi, spør du meg. I en diskusjon kan jeg jo på en saklig måte argumentere for mitt synspunkt hvis jeg ikke er enig med deg, men jeg kan ikke finne NOEN grunn til uoppfordret å fortelle deg at den nye genseren din er stygg. Hvis jeg mener det da. Da kan jeg tie med det. Det får være opp til meg og ellers helt uvesentlig for deg og resten av verden. Hvis du lurer så kan du jo spørre. Og det gjør du kanskje. Da kan det hende du får svar.

Fungerer det sånn på sosiale medier? Og på blogg? Jeg syns det er ganske utfordrende av og til. Likes og ikoner, altså. Og lesere og kommentarer, det har jeg i alle fall helt klart ikke peiling på.

Hvis du legger ut nytt profilbilde på et eller annet medie, sjekker du hvor mange likes bildet ditt får da? Det gjør jeg. Må innrømme det. Og jeg sjekker hvor mange som har lest skribleriene mine på blogg. Kan hende jeg til og med sammenlikner meg litt med andre eller vurderer hvor poppis jeg er også. Men hva om jeg ikke trykker liker på det nye profilbildet ditt. Hvilke signaler gir jeg da? Kanskje du tenker at jeg ikke liker bildet. Kanskje jeg er fullstendig likegyldig? Eller kanskje det er så enkelt at jeg ikke har sett det engang? Hvilke signaler gir vi når vi velger å trykke liker? Og hvilke signaler gir vi når vi ikke trykker liker?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dagens samfunn gir oss så mange muligheter til å bli sett. Da jeg var tenåring og kjøpte meg ny genser (noe som stort sett kun skjedde et par ganger i året, muligens tre: til skolestart, jul og 17.mai), hadde nyanskaffelsen ingen tilskuere før tidligst på skolen dagen etter, eller neste uke, eller etter ferien. Og da kom alle reaksjoner eller mangel på sådanne direkte, face to face. Og det var sjelden noen sa noe negativt. Vi var da høflige for faen. Nå blir bilde av genseren delt på sosiale medier. Gjerne fra prøverommet og senest og i det minste med en gang den pakkes ut av handleposen. Hva hvis ingen trykker liker? Eller hva hvis du fikk 35 likes på den forrige genseren og bare 12 på denne? Og fikk DU like mange likes som venninna fikk på bildet av SIN nye genser forrige uke? Tenåringene i dag har noen utfordringer som jeg er glad jeg slapp!

 Ny genser, altså. Og om du ikke syns den er så fin så spiller det egentlig ikke så stor rolle siden jeg er rimelig høy på meg selv etter endelig å ha fått den ferdig. Det tok et år.

De voksne også. Det er fryktelig lett å bli opptatt av disse likes-ene eller lesertallene, syns jeg. Spesielt når man blogger, haha! Hvor mange har sett, lest, kommentert og eventuelt likt det jeg skrev sist da tro? Det mest interessante, syns jeg, er at det er så forskjellig hva folk fester seg ved. Sånn er det vel med likes også, tenker jeg. Vi fester oss ved helt ulike ting og for meg er det i alle fall sånn at jeg liker noe den ene dagen og kanskje noe helt annet den neste. Og så trykker jeg litt sånn etter det da! Bloggen fungerer jo også slik for meg. Det jeg velger å skrive om den ene dagen, kan være noe helt annet enn jeg er opptatt av dagen etter og den deretter. Litt sånn som meg. Sammensatt. Mangfoldig. Sprikende. Ufokusert. Variert. Blandet. Litt av alt. Kall det hva du vil.

Jeg har lest på nett (!) at et nytt profilbilde eller blogginnlegg bør legges ut på et tidspunkt når flest mulig er pålogget. Litt sent på kvelden anbefales. Da får du flest likes på bildet ditt eller flest lesere på blogginnlegget. Men husk, ikke alt for sent da. Da kan det jo hende vi har lagt oss og så ser vi det ikke og du får ikke likes. Tabbe. Legger du derimot ut en status eller kommentar der ordet «gratulerer» blir brukt, kan du regne med likes. Gratulerer fører nemlig til at facebook og muligens andre sosiale medier sender innlegget ditt øverst på nyhetsfeeden, skjønneru. Så hvis jeg skriver «gratulerer til meg med nytt bilde» under mitt neste profilbilde, så vet du hva jeg er ute etter. MEN man skal ikke legge ut nytt profilbilde for ofte, sier de som har greie på det. Hver andre måned er visst perfekt. Undertegnede har nå sitt tolvte (ellerderomkring) profilbilde siden sosiale medier ble et tema her i 2007 eller der omkring. Kan nok ikke beskyldes for å legge ut profilbilder i utide da. Andre oppdateringer, derimot. Jaja.

Noen ganger har jeg ønsket meg en «liker ikke»-knapp. Men da er vi vel inne på at man ikke trenger si noe om man ikke kan si noe positivt igjen, ikke sant? Mulig sosiale medier har hatt gode sosiale antenner når de valgte bort den muligheten. Det stopper meg ikke fra å skrive i bloggen at enkelte, for eksempel fru Jaquesson og hr Trump, muligens burde blitt fratatt både telefon og tastatur. Bare bittelitt og ei lita stund, kanskje. Slik er jo bloggen fin. Jeg skriver i grunn akkurat det jeg mener. Vel og merke hvis jeg kan stå for det. Helt i orden å være uenig. Da får du heller kommenterer med “liker ikke”.

Hva kan man ikke på noen måte trykke liker på? For meg handler det vel som regel om typiske oppdateringer der jeg forstår at noen er død eller noe annet kjett har skjedd. Blir liksom feil å trykke liker da, selv om det kun er for å vise at jeg har sett. Da er det bedre med en kommentar. Men hvilken kommentar skal jeg velge?

Vi har jo et helt lass av ikoner å velge mellom, så vi trenger jo ikke velge våre egne ord engang, kun en figur eller et annet ikon vi syns passer. Hvilke ikoner bruker du? Hvordan uttrykker du deg på nett? Hva betyr et smilefjes for deg? Hva er forskjellen på et vanlig smilefjes, et bredt smilefjes og et blunkesmilefjes? Tenker du noen gang på at dette også er en form for kommunikasjon der mottakeren kan legge andre ting i ikonet eller likes-en enn det du gjør? Dette er jo et minefelt for slike som meg som oppdaget denne uka hva en aubergine-emoji betyr….

«Jeg tar ansvar for hva jeg sier, ikke for hva du oppfatter!» Jeg vet ikke hvor jeg har sitatet fra, så det er ikke stjålet med vilje. En god leveregel på nett hvis en ikke skal bli helt hysterisk stressa og gå over til røyksignaler hver gang en skal si noe. Lett å bli misforstått på dette internettet. Noen ganger er det kanskje lurt å tenke seg om. Noen ganger kjenner i alle fall jeg at likes og ikoner ikke er bra nok. Noen ganger må jeg kommentere med egne ord. Og noen ganger må jeg til og med heller sende en sms eller snakke med personen «på orntli’». Tro det eller ei.

Jeg observerer at mange sender hjerter til hverandre. I alle fall jenter. I alle aldre. Et hjerte signaliserer både medfølelse, kjærlighet og omtanke. Det syns jeg er fint. Og det er da fint at vi kan uttrykke oss med noe så enkelt som et hjerte. Men, jeg har nesten aldri kommentert med et hjerte selv (muligens en eller to ganger, og da antakelig et gult et, og husker ikke anledning eller når). Og jeg får meg nok ikke til å gjøre det i noen særlig grad heller. I alle fall ikke i overkommelig framtid. Sorry.

Lista mi over mest og sist brukte ikoner ser ifølge min huogheitelefon slik ut:

Jeg henger meg her opp i mangelen på vin- og ølglass. Jeg lurer på om telefonen har sensurert. Siden det ikke fins et eneste glass hverken på pallen eller på lista. Legger også merke til hjertet(det går faktisk et til dattera hver kveld)….ellers har jeg nok jugd…Og hva gjør egentlig den sitronen der?

Trykk gjerne liker eller smilefjes om du syns det passer. Men slenger du på et hjerte – da blir jeg skeptisk!

Kilde:

www.aftenposten.no

www.vg.no

Ja, altså. I dag er jeg littegranne forvirra. Mer enn vanlig, mener jeg. Endelig, og da mener jeg ENDELIG etter månedsvis med venting, maseringing på grensa til telefonterrror og opphold på venteliste ble det min tur. Min tur til å havne i fysioterapiens grep. Det var etterlengtet. Selv om ikke engang jeg, naiv som jeg er, tror at det skal være noe quickfix det heller.

Men i alle fall: som vanlig startet jeg med godt mot og brettet ut om hele rekka med symptomer og ei tidslinje som etter hvert er ufattelig lang. En av de store gledene ved å stadig møte nye deler av helsevesenet. Stakkars fysioen måtte høre om vondter som var her, og så var de der, og så plutselig dukket de opp der, behandlingsopphold, utredning, fysikalsk terapi som var prøvd og til slutt om korsbånd og tryning i skogen og slagside på tur. Ikke misunnelsesverdig. Beundringsverdig at gubben ikke ble enda mer matt. Hvor skal vi begynne, liksom?

Til slutt så ble skroget behørig undersøkt og trykket på og brettet i alle retninger. «Du er jammen myk», sa’n. Såpass, tenkte jeg og så bilder av meg selv inni hodet rave opp fra en stol og prøve å rette ut knea etter å ha sittet rolig ei stund. Litt mer trykking og klemming måtte til og da kommer de bevingede ord «du virker som du har alt for lite vondt ved trykk til å ha den diagnosen der, så det tviler jeg på».

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Takkskarruha! Legene sier det ene, fysioterapeuten det andre og kroppen bare vræler, evt. ignorerer og kverulerer på sitt eget språk. Og jeg? Jo jeg er mildt sagt forvirret. Jeg kjenner at jeg nå må velge min vei med omhu. Igjen. Jeg kan velge å syns at dette er så håpløst at jeg ikke vil forholde meg til det, eller jeg kan gå helt i kjelleren og begynne helt på nytt. Jeg heier på det norske helsevesenet, men her er det fort gjort å havne mellom to stoler. Og veldig fort gjort å føle at man ikke kommer noen vei. Og når fagfolket sier at jeg skal unngå skogstur en periode framover, ja da er det ikke rart hu her blir både litt molefonken og på nippet til en smule ilter. Som du skjønner, vi kunne fort kommet litt gæern’t ut.

Jeg kan heldigvis også velge å la fysioterapeuten behandle det han faktisk fant som han ga uttrykk for at hadde potensiale til å bli bedre. Og så velge å la det være med det og la andre sette navn og diagnoser. Jeg må uansett være min egen koordinator i dette her. Fasiten ligger et eller annet sted i meg selv uansett. Så får leger, behandlere og andre kloke folk bidra på sitt område. Litt som å være pedagog eller fotballtrener: du plukker teori og praksis fra gode forbilder og inspirasjonskilder og så lager du din egen metode som du har trua på og jobber ut i fra.

Jeg er sjefen i min egen hverdag. Og jeg kjenner best hva som fungerer eller ikke fungerer for meg. Og skal jeg komme videre så er det opp til meg og mine valg. Da må jeg ta tak i det jeg faktisk kan gjøre noe med og akkurat nå kan det godt hende det blant annet er det som fysioterapeuten vil hjelpe meg å gjøre noe med. Og heldigvis og naturligvis så står jeg i en posisjon, det er jo meg det handler om, der jeg i aller høyeste grad må forholde meg til helheten. En helhet som henger sammen. Og så kan jeg ta rådene fra fagfolka såpass på alvor at jeg gir det et forsøk. Så denne uka har jeg foreløpig konkludert med følgende:

1. Det jeg trodde var riktig for meg på jobb er kanskje helt motsatt.
2. Det er motiverende å jobbe med delmål og med helt avgrensede og konkrete oppgaver.
3. Framsnakking av seg selv og det lille jeg faktisk oppnår er essensielt.

Hurra for det og hurra for konkrete og avgrensede oppgaver!

Et fint sted å tenke på selvfølgeligheter, gruble og konkludere.

Du angrer mer på det du ikke har gjort enn du angrer på det du faktisk har gjort, har jeg hørt blitt sagt. Noen ganger passer det å ha det som leveregel. Og noen ganger klarer jeg å tenke sånn. Da gjør jeg det jeg får innfall om eller har lyst til uten å lytte til den mer eller mindre fornuftige nissen som sitter på skulderen og argumenterer i mot.

Det kan være smart å høre på den nissen en gang i blant. Det hender at argumentene har noe for seg. Men gang etter gang opplever jeg at jeg tenker «hvorfor søren gjorde jeg ikke det» hvis fornuftsnissen vinner argumentasjonen. Jeg har blant annet vært på nippet til å angre på enkelte blogginnlegg. Men det går fort over. Muligens fordi jeg har lett for å ignorere og glemme slike kvaler. Hva er det verste som kan skje, liksom?

Forrige uke klarte jeg å følge innfallet og ignorere nissen. Jeg svingte venstre i stedet for høyre, røska med meg badehåndkleet og tok et bad. Et novemberbad. Det ble ikke lange svømmeturen, strengt tatt ikke mer enn to svømmetak, tror jeg. Kun akkurat nok til at selvutløseren fikk tid til det den driver med. Selvutløsing. Dessuten: noen hadde glemt å skru på varmtvannet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Grunnlaget for innfallet ble nok lagt i sommer. Den «normale» badesesongen ble brått avbrutt av et kort sykehusopphold med påfølgende operasjonssår som ikke skulle bades. I alle fall ikke i ulike varianter av myrvann rundt omkring i innlandet. Sommeren gikk over i høst og etter hvert i senhøst uten at undertegnede gjenopptok badinga. Og plutselig var det november.

Men med sol, 12 varmegrader i lufta, tilgjengelig vann i store mengder, tid og badetøy i bilen kom muligheten. Og lysta. Og da var det tid og sted for å få ut fingern og gjøre noe jeg ikke angrer på. Selv om vannet var grusomt kaldt! Og jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg hadde angret om jeg ikke hadde badet!

Det ble en god, om ikke akkurat behagelig opplevelse. Og akkurat nå sitter jeg og tenker på et annet stunt jeg har lyst til å gjøre. Dette er et stunt som krever planlegging. Impulsivitet er nok ikke anbefalt arbeidsmetode. Det kreves derimot målrettet jobbing og både delmål og støttespillere inngår. I tillegg er det ganske hårete. Altså som i «hårete mål». Jeg er ganske sikker på at det kommer til å havne mye om det på bloggen. Jeg må bare jobbe litt med fornuftsnissen og den ambivalente delen av meg før jeg er klar til å si og skrive.

Men en ting er jeg ganske sikker på: jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver!

I dag har jeg gjort mye morsomt gitt. Legetime, «og hvordan står det egentlig til med fibromyalgien da?», skriving av ny oppfølgingsplan og bestilling av time til blodprøver og andre prøver av typen som rett og slett ikke bør nevnes ved navn på internettet. Blir nok stas. Mye skal man forholde seg til som pasient, men ære være alle dere som jobber i helsevesenet! Dere blir i grunn utsatt for det meste!

Og konklusjonen? «Jeg må da gjøre noe galt, når jeg aldri blir bedre?», sa jeg. «Det er nok ikke sikkert du gjør noe galt, skjønner du», sa legedama. «Det er ikke full fart forover nå, det er her og nå, og det handler om å gjøre akkurat det så bra som mulig!» Sagt til undertegnede av lege relativt mange ganger de siste månedene. Men allikevel så sitter i alle fall jeg igjen med en mildt sagt litt oppgitt og motløs følelse etter å ha hatt enda en konsultasjon der ståa i beste fall er lik som sist, bare med et par ekstra symptomer å utfordre seg med ytterligere.

I oppgitt og matt tilstand og kanskje en smule forbanna var det da på sin plass å fylle ut den berømte oppfølgingsplanen til NAV igjen. Der blir det i alle fall tydelig hvor begredelig det står til med arbeidskapasiteten. Men, siden skrivekapasiteten fortsatt er til stede, så ble den i alle fall fyldig! Nå skulle de få det, liksom. De skal i alle fall få bruke litt tid på å lese den der planen. Ingen lettvinte løsninger og runde formuleringer fra meg. En spade kalles en spade og det blir ganske mange spader i en barnehagelærerhverdag. Ære være de som jobber i NAV også, kanskje. De skal utsettes for det meste de og! Inkludert motløse, utålmodige, råtne, forbanna, forvirra og komplett bortkomne pedagoger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Håndbrekket er på og full fart forover er en kommando som i alle fall ikke hører 2020 til!

I full fart forover – riktignok ikke med så høy toppfart her, men stødig forover! Rallarvegen under det hvite der.

(Og at jeg i utgangspunktet skrev «hånbrekket» før redigeringa slo inn, kan vel sies å være et hint!)

Vi har ikke mye til felles vi to. Heldigvis, vil jeg si. Bortsett fra hårfargen og at vi begge muligens slik det har blitt hevdet har noen kilo til overs. Og det må jeg bare innrømme, sveisen kan nok i spesifikke værsituasjoner minne om hverandre, men jeg går for den noe mer fyldige varianten. Og takk for det.

Bilde: vanityfair.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ellers er nok det eneste fellestrekket at vi uttaler oss offentlig. Han på alle verdens medier og sosiale plattformer og uten noen form for redigering, kan det se ut til. Jeg på bloggen. Og jeg redigerer. Tro det eller ei. Donald kjører uten filter. Det vedder jeg på. Mange påstår at jeg også gjør det. De tar feil. Men jeg håper og tror at mine utsagn på blogg og ellers aldri vil nå Donald-nivåer uavhengig av om filter er på- eller avskrudd.

De store mediehusene rundt omkring har nå forstått at de har vært megafonen til Trump i årevis. De har gitt ham taletid og hoppet når han har sagt hopp. Og det har han sagt stadig vekk. Og selvfølgelig gir det overskrifter når slike som ham sier en del av de tingene som han kan finne på å si.

Og bortsett fra å vrenge ut av seg det ene verre og mer horrible og kontroversielle utsagnet enn det andre med jevne og ujevne mellomrom, hva er det han får til som en helt vanlig halvdårlig hverdagsblogger ikke får til? Jo, deling! Jo rarere utsagn han kommer med, jo større overskrifter. Og jo flere plattformer som deler. Og til slutt leser vi det alle og er dermed med på å «spre ordet». For min egen del både undrende og til skrekk og advarsel, kjenner jeg.

Men det skar’n ha, det er han god til. Å bli lest og hørt, altså. Jeg vurderer en eller annen potensiell skandaløs katastrofe – overskrift på neste blogginnlegg. Må bare tenke ut noe passende. Forslag?

Neida, det er bare jug. Skulle noen en dag av en eller annen grunn ha ønske om å dele noe av det jeg skriver så får jeg virkelig og inderlig håpe det er av helt andre grunner enn det som er tilfellet for Trump-delingene. Og hvis ikke, så kjennes det helt greit å fortsette å innfallsblogge i bloggsumpa for oss dødelige og litt mindre interessante hobbyskribenter.

(og jeg håper inderlig at dette er første, siste og eneste gang en sammenlikning mellom oss to i det hele tatt nevnes. Skummelt bare å blogge det her, kjenner jeg. Identifiserer meg gjerne med tegneseriefigurer jeg altså, men heller Magica fra Tryll egentlig, enn med Donald, selv om jeg godt kan føle meg slik som dette…..

Bilde: pinterest.com

Kall meg Mandalorian!

Som høy beskytter av baby-Yoda går jeg selvfølgelig til drastiske skritt for at den lille skal ha det bra.

Litt som The Mandalorian, selvfølgelig. Spaceshipet mitt er en passe gammal saab med fire hjul (flaks). Diesel. Den tok babyen og meg til fortet. This is the way, sa jeg, spant fast oss begge to og satte kursen for hjemmebasen. Som alle vet består det fortet av en håndfull tømmerbygninger av ulik årgang. Solide greier, ingen tvil om det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foreløpig har jeg stort sett beskyttet den lille mot potensielle farer som for eksempel dører som går igjen over haler, risiko for fallende blomsterpotter samt andre ting som går overende om små Yoda-katter klatrer på dem. Og det gjør de. Ingen utfordringer som er for vanskelige foreløpig. Og det er bra siden fraværet av blastere og andre skarpladde våpen av mer eller mindre teknisk art er stort.

Foreløpig er ei natt på madrass på badet med hodet under vasken og vaskemaskina i ryggen noe av det mest spektakulære undertegnede har bidratt med. Men høyst nødvendig da babyen helst ville oppholde seg delvis inni blant annet øyet til denne matmora hele natta. Vi bonder, med andre ord. Akkurat som baby-Yoda og Mando.

I have spoken!

Så dermed: Hils på Yoda! Født i en låve  10.august, enogenhalvkilo og siste tilskudd i familien i Volungen Nedre!

Welcome you are!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Denne listen har variert mye opp i gjennom og det legges stadig yrker eller arbeidsoppgaver til. Litt sånn eliminasjonsmetoden: “DET skal jeg ihvertfall IKKE drive med”.
Akkurat i dag ser pallen slik ut:

Jobber jeg ikke vil ha:
1. Stemmeteller i Pennsylvania
2. Stemmeteller i Pennsylvania
3. Stemmeteller i Pennsylvania
Tredjeplassen er om mulig kun utfordret av “postmester”, ellerhvadetheter, i de forente stater. Og jeg stiller meg på en fredda i november rett som det er spørsmålet om hvor forente de egentlig er.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lykke til!

Bilde fra Aftenposten.

Med så mye vann som vi har her på østlandet nå, så er det jammen bra at badesesongen ikke er over! Det gjelder å utnytte det våte element så lenge vi har det.

 Bare å kaste seg uti før selvutløseren knipset i vei. Ingen tid til smilefjes og tommelopp.

Og hva er vel bedre enn at innerste del av «badestranda» er dekket av gress? Det er en av de positive sidene ved høstflom og badesesong. En annen bra ting er den totale mangelen på folkeansamling på badeplassen. Smittevern og sosial distanse er definitivt ikke noe problem på skogsbadeplassen i november.

Ikke så innmari vanskelig å forstå egentlig. Flomvann etter striregn i november er IKKE temperert! Badetemperaturen var sånn ca…: Iskaldt av typen nummen i beina og hender som ikke fikk normalvarme  igjen før etter hjemkomst og inntak av store mengder fiskesuppe foran ovnen. Men med 12 grader i lufta og dobbelt sett ull å iføre skroget i vill fart etter den meget korte svømmeturen kan det meldes at overlevelsesraten var høy. 100% så vidt jeg vet. Ingen omkomne grunnet visuelt sjokk engang.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Disse bildene er også tatt i november. På mer eller mindre samme sted. Riktignok i slutten av måneden. Ser det slik ut der 28. november i år er nok badesesongen over. Ikke engang jeg pleier å ta med badetøy på sparktur (snøbading foregår som regel uten tekstiler….).

5. november i dag. 28.november på bildet. Går vi for bading eller sparkføre om 23. dager?

Med utsikt til “badeplassen”.

Uttrykket er ikke mitt. Jeg mener bestemt jeg har hørt og eller sett det på tv en gang i tida. «Våre beste menn». Var ikke det i sin tid et tv-program som handlet om fotball og fotballspillere? Det er i alle fall det jeg husker. Ikke stort og jeg så ikke en gang programmet. Men det er nå sånn denne hjernen fungerer. Et innfall, et inntrykk eller en opplevelse assosieres med et eller annet diffust minne som opptar plass i hjernen. Gjerne av det noe unyttige slaget. Denne gangen lurt fram av en overskrift.

I dag tenker jeg på folket «på andre siden av dammen». Dere i USA, med andre ord. Mulighetenes land. Landet der alle som vil og jobber hardt har muligheten til å forbedre sitt liv. Det beste landet i verden. Eller…?

Er virkelig dette deres «beste menn»? Det har jeg litt måpende lurt på lenge. Satt på spissen: en brautende klovn som kan se ut som om lever helt i sin egen verden, en verden som han definitivt krever at skal leve etter hans pipe, og en enda eldre «gammel mann» som noen hevder er i ferd med å bli dement…. Uansett: i et demokrati er det folket som skal velge. For mange handler det vel om å velge mellom to onder. Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg hadde gått for demens foran klin, hakkende gal! Og ja, jeg er jo farget av media, hva annet kan jeg være?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg håper de velger rett selv om jeg også kan forstå de som ikke gidder stemme på noen av dem. Mulig de som ikke stemmer har sett «No country for old men». Ikke en film for sarte sjeler og tipper hverken Donald eller Joe har sett den.

Med så mye folk å ta av, er dette virkelig det beste som kan oppdrives? Eller er det sånn at du må være over 70 og/eller skrike grisehøyt for i det hele tatt å komme i betraktning? Jeg etterlyser både å se og høre politikere fra både demokratisk og republikansk side som faktisk snakker mest om politikk. Mulig at noen av dem har prøvd. Det blir dessverre borte i alt sirkuset. Da forutsetter jeg at de som snakker politikk er i en alder der du i utgangspunktet ikke er bekymret for at de skal legge seg til i løpet av valguka… Og misforstå meg rett, jeg kjenner til mange smarte folk som har passert 70-åra for lenge siden. Kåre Willoch er en av de smarteste jeg har sett og hørt på tv, og sist jeg så han var han da visst over 90. Og jeg har aldri stemt høyre engang.

Det hjalp egentlig ikke da Kanye West presenterte sitt kandidatur heller. Selv om han tilhører en annen generasjon.

Jeg syns dette er rart, skummelt og fryktelig trist. Og jeg håper alle innbyggerne i alle stater finner seg en god plass i mulighetenes land også etter denne uka. Uten å ta i bruk hverken våpen eller annen vold. La oss alle håpe det blir et «country» for både «old men» og alle andre!

PS! En liten runde på google gjorde meg oppmerksom på at tv-programmet het: «Våre neste menn». «Våre beste menn» er derimot en facebookside og podcast. Riktignok om fotball. Det er også tittelen på en krigsbok av David Finkel. Rett skal være rett.

Bildecollage fra:

arkansasgopwig.blogspot.com

weneedfun.com

boredpanda.com