I dag har jeg gjort mye morsomt gitt. Legetime, «og hvordan står det egentlig til med fibromyalgien da?», skriving av ny oppfølgingsplan og bestilling av time til blodprøver og andre prøver av typen som rett og slett ikke bør nevnes ved navn på internettet. Blir nok stas. Mye skal man forholde seg til som pasient, men ære være alle dere som jobber i helsevesenet! Dere blir i grunn utsatt for det meste!

Og konklusjonen? «Jeg må da gjøre noe galt, når jeg aldri blir bedre?», sa jeg. «Det er nok ikke sikkert du gjør noe galt, skjønner du», sa legedama. «Det er ikke full fart forover nå, det er her og nå, og det handler om å gjøre akkurat det så bra som mulig!» Sagt til undertegnede av lege relativt mange ganger de siste månedene. Men allikevel så sitter i alle fall jeg igjen med en mildt sagt litt oppgitt og motløs følelse etter å ha hatt enda en konsultasjon der ståa i beste fall er lik som sist, bare med et par ekstra symptomer å utfordre seg med ytterligere.

I oppgitt og matt tilstand og kanskje en smule forbanna var det da på sin plass å fylle ut den berømte oppfølgingsplanen til NAV igjen. Der blir det i alle fall tydelig hvor begredelig det står til med arbeidskapasiteten. Men, siden skrivekapasiteten fortsatt er til stede, så ble den i alle fall fyldig! Nå skulle de få det, liksom. De skal i alle fall få bruke litt tid på å lese den der planen. Ingen lettvinte løsninger og runde formuleringer fra meg. En spade kalles en spade og det blir ganske mange spader i en barnehagelærerhverdag. Ære være de som jobber i NAV også, kanskje. De skal utsettes for det meste de og! Inkludert motløse, utålmodige, råtne, forbanna, forvirra og komplett bortkomne pedagoger.

Håndbrekket er på og full fart forover er en kommando som i alle fall ikke hører 2020 til!

I full fart forover – riktignok ikke med så høy toppfart her, men stødig forover! Rallarvegen under det hvite der.

(Og at jeg i utgangspunktet skrev «hånbrekket» før redigeringa slo inn, kan vel sies å være et hint!)