Om å få seg en rett på tygga! Av sjefen.

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

I og med at jeg for tida jobber mer med helsa enn med yrket mitt, så vil jeg påstå at jeg både ser barnehagen utenfra og bittelitt innenfra. Og det jeg ser gjør meg på den ene siden stolt og på den andre siden bekymret. Jeg er stolt over den innsatsen som legges ned av alle dere som jobber hver dag for ungene våre. Dere gjør en kjempeinnsats for at alle de små skal ha en god og så normal hverdag som mulig, og for at de skal utvikle seg, oppleve og lære. Livet deres er nå. De kan ikke vente til neste år med å lære og utvikle seg. 4 1/2 åringen i dag er etter all sannsynlighet en nesten 6-åring og 1.klassing på denne tiden neste år. Tida fram til da er magisk når det gjelder utvikling og vi må følge med! Nå!

Heldigvis har vi et helt lass med hverdagshelter som har skjønt dette. De heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Men jeg er bekymret også. Bekymret for disse barnehageheltene.

«Det er veldig krevende å jobbe i barnehagen slik det er nå», tikket det inn på en sms fra en tidligere kollega her om dagen. Jeg tror vi alle kan skrive under på det. Jeg ser det på kollegaene i «min» barnehage, og jeg hører det både av egen barnehageleder og andre fagfolk jeg kjenner. Mange går 8 timers arbeidsdager uten pauser da muligheten for samarbeid mellom avdelinger og kohorter er begrenset, og mye av det vi er så glade i av foreldrearrangement og innhold må revurderes og avlyses.

Men dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at heltetilværelsen kan normaliseres snart.

Når alt dette er sagt så er det vi opplever nå om dagen et vanvittig paradoks. Når myndighetene foreslår at de som jobber med ungene våre hver dag, det viktigste vi har, skal få mindre ressurser til nettopp dette! I et allerede strengt budsjett så skal nå altså pensjonstilskuddet senkes. Det vil si mindre penger å drive barnehage for, dårligere pensjon for disse hverdagsheltene og dårligere tilbud til ungene i barnehagen. Dette gjelder jo «bare» de private barnehagene, vel å merke. «Bare». Omkring halvparten av norske barnehager er private. Det vil si at 50 % av den oppvoksende generasjonen vil lide under dette forslaget.

Jeg er rett og slett ganske sjokkert over at ministeren kan få seg til å foreslå noe slikt generelt. Og spesielt i ei tid der viktigheten av trygge oppvekstvilkår og trygge utdanningsinstitusjoner, inkludert barnehage, har blitt så til de grader påpekt for oss.

Jeg var innom fysioterapeuten på vei hjem fra jobb denne uka. Han kommenterte at vi som satt på venterommet var så flinke og «godt oppdratt» til å følge smittevernregler med avstand og spriting av hender osv. Jeg påpekte da at «jeg jobber i barnehage så jeg er nok litt ekstra påpasselig». «Men der er det vel full kontakt og vanskelig å holde avstand», sa han. «Ja nettopp», sa jeg. «Det betyr at jeg er ekstra nøye når jeg befinner meg på steder med andre folk, spesielt der det muligens er mennesker med underliggende sykdommer og dermed høyere risiko». Da nikket han bare bifallende.

Men det er hverdagen vår. Jeg ser deg barnehageveileder og barnehagelærer! Jeg vet at dere alle tåler å få en på tygga, av og til. Det er slik vi er skrudd sammen. Selv om jeg faktisk var alt for naiv til å tro at Melby og co. hadde mage til å kutte ressursene vi trenger for å drive en så samfunnskritisk institusjon akkurat nå. Du er liksom sjefen, Guri. Og du er ganske så avhengig av oss!

Til alle dere barnehagehelter og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Disse små og store superheltene har heldigvis ikke fått seg en på tygga hverken av sjefen eller andre. De leker “Kongen befaler”. Akkurat nå tenker jeg at det er bra det er kongen som befaler og ikke ministeren…

 

6 fredagstanker om øl og Black Friday.

Må man så må man, og da kan det hende at Heidi må gjøre ting hun ikke kan. Siden det er mye hu ikke kan så hender dette rett som det er. Men nå er det godt det er fredda’n! Så til tankene:

  1. Jeg har hørt om Black Friday. Så vidt jeg skjønner så er det kort fortalt snakk om at butikkene gir små eller store rabatter på sine varer siste fredagen i november. Altså neste fredag. De siste dagene har jeg lest om Black week. Blond som jeg er så tenkte jeg da at det var snakk om å gi rabattene hele siste uka i november. Altså neste uke. Så feil kan slike som meg altså ta. I dag oppdaget jeg at jeg faktisk handlet under Black week. Her stakk jeg altså på shopping på en fredag formiddag jeg faktisk trodde var helt vanlig, fordi jeg ville unngå folkeansamlinger blant annet. Og så endte jeg altså med å handle i Black week… jaja, det ble rabatter da!
  2. Et kjøpesenter tiltrekker seg fryktelig mye folk også på det som enkelte av oss innbiller oss er en helt vanlig fredag formiddag. Såpass med folk at det innimellom opplevdes nesten litt ubehagelig slik korona-verden har blitt. Spesielt etter kl 12.00. Så da dro jeg hjem!
  3. Jeg kan nå konkludere med at jeg fortsatt ikke er i besittelse av noe shopping-gen. Eventuelt så brukte jeg opp det lille jeg hadde en eller annen gang på 90- eller tidlig 2000-tall. Jeg registrerer at jeg ikke engang hadde det minste lyst til å gå inn i en klesbutikk da jeg strente rundt på kjøpesenteret. Greit for økonomien og det noe overfylte klesskapet, egentlig. Behovet for nye tekstiler å iføre seg er jo også noe begrenset nå når vi stort sett skal holde oss hjemme.
  4. Enkelte forretninger har et konsept jeg kan like. Ølsjapper, for eksempel. Kjente på litt samme følelse der som jeg hadde da jeg steg inn i tidenes første og største smågodtsjappe i London i ’91. Heaven on earth!
  5. Jeg har fortsatt til gode å tilbringe noe mer enn en time på kjøpesenter og komme ut igjen uten hodepine! Så ettermiddagen tilbringes på sofaen med pelsterapi tilgjengelig.
  6. Dersom du ønsker deg noe til jul som jeg ikke kjøpte i dag så kan du kun få det om det er å få tak i på nett. I alle fall av meg.

God helg!

Pelsterapi som er helt påkrevet etter å ha utsatt seg selv for kjøpesenter.

Skatter man kan finne på slike sentre. Tommelopp.

 

Så klart jeg kan! På vei inn i eksamenstida.

I går kjørte jeg studenten på toget. Hun returnerte til studentlivet i hovedstaden for å ta fatt på siste innspurt før jul. Og eksamen. Småbruket har fungert som hjemmekontor med jusforelesninger og kollokvie på zoom i noen dager.

Da både avlegger og respektive kjæreste var levert på perrongen stilte jeg følgende spørsmål, til begge to egentlig: «Har du kontroll til eksamen nå da?». «Øhhh, neeei, egentlig ikke», var svaret. Litt flakking med blikket i tillegg forsterket inntrykket av «hjelp, jeg får ikke til!» Ingen av dem hadde den helt store selvtilliten før kommende eksamener, skjønte jeg. Jeg tenker at eksamen tross alt er overkommelig for et par rimelig oppegående og hardtarbeidende 21-åringer, mens for undertegnede så hadde det vært en katastrofe!

Mulig jeg hadde karret meg gjennom en eller annen gang på 80- eller tidlig 90-tall, men nå er jeg bedre i strikking. Og blogg, kanskje. Og det er jeg i grunn relativt elendig til, det også.

«Det klarer jeg!» og «Jeg vet!» er setninger jeg ofte hører ellers om dagen. Hurra! Det er de noe yngre personene jeg er sammen med til daglig som sier det. De er 3, 4, 5 og snart 6 år, er verdens tøffeste og klarer det meste!

Her om dagen ryddet vi utelekeplassen sammen. Det gjøres for så vidt hver dag, i alle fall om vi har brukt den. Jeg har ryddet 48 ting, sa den ene. Det gikk ei stund. Jeg har ryddet 73 ting, sa den andre, det er mer. Det måtte jeg gi ham rett i. Gutta funderte litt på at 73 er mer enn 48. «Men så mange leker tror jeg faktisk ikke at vi har», sa jeg. Voksen og realitetsorientert, jaja. Hmmm, så tenkte vi litt på at både 48 og 73 er veldig mye, og så hadde vi jammen meg plutselig både ryddet og lært noe om mengde og tall.

«Hvor mange ting skal vi rydde?», spør ungene stadig. Rydd 6 ting sier jeg ofte da. Seks er et litt spennende tall, syns vi, og vi er litt opptatt av det for tida. Mange av de jeg vanligvis henger med daglig skal snart bli seks år og uansett så er 6-års bursdagen en milepæl. Litt av en overgang, det 6-tallet. I alle fall når du snart skal begynne på skolen. Forrige dagen var det en som hadde rydda sine 6 ting. Jeg så jo at denne lekeplassen aldri kom til å bli tom for leker dersom vi ga oss nå. Jeg ville jo hjem en gang! Så litt spent på resultatet ytret jeg følgende: «Da kan du rydde 6 ting til så skal jeg fortelle deg etterpå hvor mye det blir til sammen!» Jeg ga meg sjøl et imaginært klapp på skuldra og syns jeg hadde vært både motiverende og lur. Gutten dro i vei for å rydde mer. Suksess!

Da ytrer kompisen som slår følge: «Det blir 12 altså, hvis du ikke vet det!»

Disse ungene syns det artigste som fins er å lære! De finner ut nye ting hver dag. Fordi vi leker, øver på ting og opplever ting sammen. Som for eksempel at 73 er mer enn 48 og at begge deler er mye! I alle fall for en 5-6-åring. De er kjempemotivert for å lære seg å bruke nye tall og lære seg nye ord, gjerne lange, de er kulest. Noen har fryktelig lange navn og syns det er veldig vanskelig å skrive alle bokstavene. Det bruker vi ikke så mye tid på å bekymre oss om. At han som ikke klarer å holde i blyanten sin nå i november plutselig og når han har lyst kan skrive forbokstaven sin uten hjelp i april, derimot, det syns jeg er verdt en feiring. I alle fall litt skryt.

Jeg lurer på om de kommer til å være det om et år? Eller om fire? Motivert, altså. Det er dessverre lenge siden jeg opplevde den ene 21-åringen som direkte umotivert for læring første gang. I alle fall den boklige på skolen. Men jeg vet at motivasjonen ligger der. Og den har nok fått et oppsving nå da universitetet har blitt læringsinstitusjon. Og motivasjonen kommer fram hver gang hun skal trene. Fordi hun har valgt begge deler selv, kanskje?

For omkring 15 år siden var snart 21-åringen som jobber mot eksamen en snart 6-åring som skulle begynne på skolen etter vinteren. Hun kunne nok sitt pensum den gangen også! I alle fall var hun god på å telle ting hun ryddet, det er jeg overbevist om.

Moralen er: La alle som er under 6 år ha nok voksne rundt seg som kan fundere og reflektere over 48 og 73 sammen med dem. Jeg er absolutt overbevist over at det har alt å si for læringsmotivasjonen. La unger være unger og la de lære i sitt eget tempo. I lek og på egne premisser, altså på den måten som passer dem! Og la meg bruke tida mi til å motivere dem for det, så skal du se det går bra når eksamen kommer!

Om du har ryddet 73 ting eller ikke – lykke til med eksamen og førskoletida!

Alt kan telles, også “folk” som står i kø. Disse stilte seg tydeligvis opp før korona.

(innlegget er bearbeidet etter en tidligere bloggpost publisert av undertegnede i 2016)

 

 

Lukta av jul!

Nå lukter det jul på småbruket. Den umiskjennelige duften av fersk, nyhogget gran ligger over eiendommen. Det er bare å trekke godt inn og nyte! De 200 første julegranene har falt i dag, og et ivrig og dugelig team har pakket og stablet trær hele dagen.

For mange henger jul sammen med lukt. Lukta av jul. Det kan være ribbe, surkål, grønnsåpe, smultringer og pepperkaker eller annen bakst som legger igjen liflig duft i heimen. Og som gir julelukt. Her på småbruket er det altså gran. Og den lukta kommer som dere skjønner tidlig. I dag er det 18.november og startskuddet for årets juletresalg og årets julelukt har gått. Så nå er det bare å ta seg en tur bortpå jordet og trekke pusten dypt, så kommer julestemninga, uansett om julevær, julebakst og grønnsåpe glimrer med sitt komplette fravær.

Lukta av gran!

Arbeidsfolket jobbet effektivt rundt meg – så dette er ikke et forsøk på å ta æren for noe. Jeg er kun fotoansvarlig, og til og med det ble visst litt uklart. Skylder på vind!

En farfar i livet.

En farfar i livet skulle alle ha…

Det synger Odd Nordstoga. Han Ødd. Eller i alle fall en bestefar. En bestefar til jul.

Akkurat i år tror jeg det er mange som ønsker seg akkurat det. En bestefar til jul. I alle fall å få møte bestefar. Og bestemor.

Her på bruket har vi ikke sett bestefar (den ene av dem) i år. Ikke i 2020 i det hele tatt. Vinteren gikk rolig for seg og vi holdt oss hjemme, slik vi ofte gjør om vinteren. Ingen av oss syns at 40 mil på veien er så lett å gå løs på for ei langhelg på vinterstid, så vi ventet til påske….I 2020 var ikke det så innmari lurt. Mars og pandemi kom, og gikk aldri. Dermed holder vi oss på hver vår side av grensa inntil videre. Telefonen får duge mens vi venter.

Jeg tipper det er mange små og store både her og på andre sida av ei eller anna grense som skulle ønske bestefar kunne komme på besøk i jula. For en på 4 er det helt sikkert vanskeligere å fatte smittevern og hvorfor ting er som de er enn det er for husets barnebarn på 21. selv om erfaring tilsier at 4-åringer er relativt oppegående individer. Allikevel: det er rart, og ganske nedslående. Men såpass nødvendig at vi innfinner oss med situasjonen.

Verre er det for de som sitter helt alene. De jeg skrev om i går. Her: https://friluftsheidi.blogg.no/jeg-har-nesten-ingen-venner.html. Som allerede er mye alene. Noen av dem gruer seg helt sikkert til jul.

Før helga fikk jeg høre om en ung student som begynte å bli usikker på om hun fikk feiret jul med familien i år. Familien bor i nabolandet. Det var faktisk en viss fare for at hun ble sittende alene.

DET vil jeg ikke vite noe av! Invitasjon til småbruket for julefeiring dersom hun kunne tenke seg det ble lagt i potten tvert. Så skulle alt gå skeis og julefeiring med familien bli umulig, så har hun en plan B hvis hun vil. Jeg tror ikke ribba hadde falt i smak dersom jeg visste at vedkommende satt alene julaften og hun ikke hadde fått tilbudet. Jeg er visst invitert bort julaften, men all fornuft tilsier at det er plass til en til rundt bordet der, så det får vi ta om det blir aktuelt. Og jeg, jeg kjøper ribbe uansett, hvis det ikke er tomt i butikken allerede, så jul blir det. Men uten bestefaren ved bordet!

Jeg gleder meg da faktisk litt til jul tross alt. Juletreet er plukket ut og merket (ikke hogget, vel og merke) og jeg har faktisk ønskeliste. Øverst på den står et inderlig ønske om at studenten og pappaen får feire jul sammen!

Snø og frost står også på ønskelista.

Ei mormor eller oldemor kan også være godt å ha 🙂 Jeg var så heldig å beholde mormor helt til i år.

 

 

 

 

Jeg har nesten ingen venner.

Vi er midt i november. Det er grått og trist ute og jammen kan det lett bli litt stusslig innvendig også. Og grått. Vi får beskjed av myndighetene om å begrense antallet nærkontakter vi omgås. Helst ikke komme nærmere hverandre enn et par meter og i alle fall ikke gi hverandre en klem. Så sant du ikke klemmer på en som tilhører samme husstand som deg sjøl.

Så kommer det: dersom du bor alene kan du velge deg et par klemmevenner slik at du har minst en eller to å klemme på… «Da gjelder det å velge med omhu og etter bruksbehov», sa jeg til en kollega. En kollega som bor alene. Vi tøysa litt, med andre ord, før realiteten egentlig hadde gått opp for oss begge.

Det er stusslig med så sterk grad av sosial distanse, til og med for meg. Det innrømmer jeg glatt, selv om jeg er av typen som nok trives bedre enn gjennomsnittet i eget selskap. Jeg syns vanligvis det er helt ok å være litt alene, med andre ord. Dessuten har jeg både småbruker og kattunge å klemme på om behovet skulle inntreffe. Og ikke minst en jobb der det vanker en og annen klem, selv om samværet også i barnehagen preges av smittevern.

Men hva med alle de som bor alene? De som kommer hjem til tomt hus eller leilighet hver dag. Hvis de i det hele tatt er ute.  Sjansen er jo stor for at de har hjemmekontor for tida. Som anbefalt. Hva med de som til vanlig kanskje ikke har så mye omgang med folk utenom de som de omgås på jobb? Og hvordan kjennes det når de få vennene du har ikke velger deg men noen andre som «klemmevenn»? Jeg er helt sikker på at det gjør vondt. Og at det akkurat nå går på helsa løs for mange.

Selv var jeg innom blomsterbutikken forrige uke. En av de få stedene jeg har vært innom på ei stund. Jeg tok meg selv i å faktisk føre en unormalt lang og detaljert samtale med blomsterselgeren i kassa. Og jeg diagnostiserte det hele som en bivirkning av koronatiltakene. Skravlebehovet må ellers finne seg i å ligge litt latent for tida.  Selv om dama i butikken var vel verdt å prate med uansett pandemi eller ikke, kjentes det nesten litt flaut ut etterpå.

Hva da med de som knapt ser eller snakker med andre og kanskje ikke har gjort det på ukesvis? I vår klappet vi for alle helsearbeiderne som sto midt i krigen og ga pleie og behandling til de sykeste. I dag syns jeg vi skal klappe litt for alle de som er enda mer ensomme enn vanlig. De som ikke har noen å snakke med og klemme på fordi smittevern setter dem på sidelinja. Å stå på den sidelinja og observere er i overkant tøft, vil jeg tro.

Og siden klapping så vidt jeg vet hjelper bare ei bittelita stund, og det antakelig er vi som klapper som får mest hjelp av det så vil jeg oppfordre til noe mer. Jeg vet i alle fall at jeg skal bruke kvelden til å tenke på alle de jeg kjenner som jeg ikke er sikker på om har en «klemmevenn». Mistenker jeg at du sitter alene på uke 7 og lengter etter en klem, så sender jeg en digitalt, og du skal ikke se bort fra at jeg tar kontakt. Og føler du at dette er deg – mangler du en å snakke med så send meg gjerne ei melding – jeg kan rydde plass på nærkontaktlista mi!

Et hjerte til deg som trenger det. Akkurat dette hjertet ligger i is. La oss hjelpe hverandre slik at ingen flere hjerter blir frosne i høst.

PS! I dagbladet i går leste jeg denne lille personlige historien som Erna Solberg delte i en tale. Den får snakke for seg selv:

«Jeg har en bekjent. Hun har god utdannelse, er ressurssterk og flink på alle måter. En dag jeg snakket med henne, spurte jeg om hun hadde det bra. Jeg forventet å høre at hun hadde det fint. For det er jo sånn vi alltid sier. Det går bra. Vi har det fint. Men hun så på meg, ble stille et øyeblikk, og så sa hun: “Nei, vet du hva? Jeg har det ikke så bra. Jeg har nesten ingen venner. Jeg omgås nesten ingen utenom jobb.”

https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-har-det-ikke-sa-bra-jeg-har-nesten-ingen-venner/73069238

 

 

3 søndagsgleder og ei jakke i gangen.

Syns du november er mørk og tung? Det er jeg faktisk helt enig med deg i. I alle fall slik den foreløpig har oppført seg i år. Grå, tåkete, mørk og tung. Og full av korona. Ingen vakker frost eller førjulssnø som gjør hverdagen lysere og ingen festligheter. November er for meg vanligvis en ganske festlig måned, ofte med både julebord og ikke minst feiring av både egen og andres bursdag. Ikke denne novemberen.

Så i år gjelder det å glede seg over noe annet.

Denne søndagen gleder jeg meg over følgende:

  1. Søndagslunsj med bålpølser, kanelsnurrer, vannbakkels og Sarah Bernard med 3 generasjoner, en kjæreste og ei bikkje helt smittevernmessig trygt gjennomført utendørs.

  1. Ubegrenset tilgang til pelsterapi. Vekselvis type manisk og type kooooose.

 

 

  1. Forholdene for levende lys er optimale. Nesten døgnet rundt. I alle fall så sant pelsterapien ikke er i raptusmodus.

  1. Denne jakka har hengt i gangen i flere dager. Det betyr at avleggeren tilbringer dagene på småbruket. Mammalykke!!!

 

Slett ikke verst for en tåkemørk søndag i november. Lag deg en god kveld!

Svart katt over veien!

I går var det fredag den 13. Fredag den 13.november i det herrens år 2020. For øvrig døpt til et møkkaår av mange. Nok om det. De fleste er jo fullt klar over hvilken dato og dag det var i går, slik sett er ikke dette akkurat folkeopplysning. Ha meg unnskyldt! Og de fleste sendte vel en og annen tanke til hvilken dag det var, og hva vi forbinder med fredag den 13., i løpet av gårsdagen.

Jeg er riktignok kjent for noe dårlig timing enkelte ganger, men dette er altså ikke en av de gangene. Denne gangen dreier det seg om en bevisst handling. Jeg valgte altså å ignorere det fakta at det i går var fredag den 13. Jeg lot som ingenting og tok fatt på dagen som om det skulle være den 11. eller den 23. Hver gang tanken om at det var den 13. OG fredag kom snikende, skjøv jeg den unna og fortsatte. Lot som ingenting, faktisk.

Nå høres det ut som om jeg er tidenes mest overtroiske individ, med fullt fokus på feil dato på feil dag, svarte katter over veien og salt som må kastes over skuldra. Antakelig så feil det går an å ta. Jeg bruker å si at jeg har endelig nok med folk og fenomener jeg faktisk kan se med det blotte øyet, så alt annet mellom himmel og jord pleier å gå meg hus forbi.

MEN, ikke desto mindre, så har tidligere forglemmelser på fredag den 13. ofte vært av typen: «er det mulig å være så grusomt klønete? Åja, det er fredag den 13. i dag!», så at dagen skulle foregå i fullstendig harmoni og uten ødeleggelser eller gigatabber av noe slag er faktisk relativt utrolig.

Men det gjorde den altså denne gangen. Og neste gang fredag den 13. dukker opp, og det gjør den jo med ujevne mellomrom, så vet jeg hvordan jeg skal møte dagen. Det blir full ignorering fra denne kanten! Planlegger å gå med skylapper og synge «lalala»!

Bilde: www.ekkofilm.dk

 

 

Alt kan repareres…eller?

En artikkel, som jeg dessverre ikke fikk lest mer enn de første tre linjene av, sier i dag noe sånn som at barnehagen bør få færre barn og flere voksne. Det vil si at hver voksen får ansvaret for færre barn enn de har i dag. Det vil bedre relasjonen mellom barn og voksen og dermed legge grunnlaget for bedre pedagogikk og en bedre hverdag for enkeltbarnet.

Vi i barnehagen har sett dette i årevis. Jeg er på nippet til å si alltid! Det beste jeg vet i min barnehagehverdag er å ta med ei lita gruppe med barn ut for å oppleve, lære, spise mat, oppdage og utforske verden. Med ei lita gruppe mener jeg 6 barn. Det er det aller minste jeg kan få til i en hverdag der vi er 3 ansatte på en avdeling med 18 barn. På småbarnsavdeling, der de under 3 år går, er det 3 barn per ansatt. Som sagt dette er det beste pedagogen i meg vet. Men skal jeg gjøre det i mer enn en time eller to av gangen krever det at alle ansatte er tilstede denne dagen, senvakta har kommet og tidligvakta har ikke gått hjem, ingen må på do, i alle fall ikke jeg, jeg skal ikke i noe møte og ingen skal ha pause. Det vil si at vi har ofte en «lomme» på et par timer midt på dagen da dette er mulig.

Ofte kan vi oppleve at vi mye av dagen er kun to voksne på de 18 barna. Det går ut over relasjonen. Relasjonen som oppstår når vi har tid. Tid til å oppleve og legge merke til sammen med barna. Tid til å gå inn i lek og bli der. Tid til å engasjere oss heller enn å holde oversikt og tid til å se enkelbarnet.  Rett og slett tid til å skape en relasjon. I relasjonen ligger magien og har vi ingen relasjon så kan vi ikke drive pedagogikk!

Hvordan opplever barna en barnehageansatt som kjenner på at hun eller han må holde oversikt over alle, rekke å kle på 18 barn, rydde etter mat, følge Anne på do, skifte på Per som har hatt et «uhell», trøste Johan som har fått en spade i bakhodet og ta en telefon til logopeden som ringte i sta? Er denne barnehageansatte åpen og klar for en relasjon med barnet? Føler Mia seg sett av denne voksne?

Den voksne har alltid ansvar for relasjonen med barnet. Jeg påstår at det er vår fordømte og profesjonelle plikt som voksen og ansatt i barnehagen å gjøre alt vi kan for å oppnå en relasjon med enkeltbarnet. Uansett. Vi som jobber i barnehage opplever stadig at vi har ulik kjemi med ulike barn. Det er helt naturlig. Sånn er det jo mellom oss voksne også. Vi lytter bedre til de vi liker enn dem vi ikke liker. Det gjelder både voksne og barn.

Da er spørsmålet: går det an å påvirke dårlig kjemi? Hvem har ansvaret for den uønskede atferden hos barnet? Og hvordan møter vi den? Marco Elsafadi har sagt følgende, fritt referert: Jeg kan aldri forandre andre, jeg kan kun forandre egne handlingsmønstre og tanker. Det betyr at vi som voksne med ansvar for barn har en plikt til å investere i vår relasjon med barnet, uansett hvilken kjemi vi i utgangspunktet har med han eller hun. Vår atferd overfor den lille jenta eller gutten påvirker dem hver dag og hver time. Klarer vi å endre våre handlinger er det stor sannsynlighet for at barnet da vil endre seg etter oss. Sett mer positive merkelapper på barnet og se hvordan dine tanker om det og atferden endres! Magien ligger i relasjonen!

Hva skjer da når vi står i en skvis mellom barn vi har ulik kjemi med og en dagsrytme og alle «må»-ene og kravene i hverdagen? Hvem gir vi vår oppmerksomhet og tid til når vi opplever at vi ikke har nok og at hverken vi eller tida strekker til?

Og hva har vår relasjon til oss selv å si for hvordan vi møter barna? Hvordan snakker vi om oss selv og ikke minst til oss selv? Og hvordan snakker vi om andre? Jeg mener bestemt at relasjon og relasjonsbygging har nær sammenheng med begrepet respekt. Respekt for deg selv. Og respekt for andre. Uten respekt og ydmykhet overfor barn og voksne er det vanskelig å danne en god relasjon.

For meg handler respekt mye om tilbakemelding. Både positive og negative tilbakemeldinger, gitt på en saklig og respektfull måte, vil bygge relasjon. Forhåpentligvis en god relasjon. Min erfaring sier at dersom jeg har klart å opparbeide en god relasjon med et barn så vil det barnet lettere takle at jeg setter grenser og gir klare beskjeder, enn om barnet ikke kjenner meg på samme måte. Barnet trenger å stole på meg. Da må jeg investere tid i relasjonen med barnet og jeg må være til å stole på. Anne takler fint om jeg er streng mot henne akkurat nå, for vi har mange gode opplevelser «i banken» fra før. Vi har en god relasjon.

I min nåværende barnehagehverdag der helsa tilsier at jeg jobber bare litt, og har lite eller ikke noe ansvar for alt rundt har tankene rundt relasjoner til barna blomstret opp. Og jeg kan takke en bevisst barnehageeier og -styrer som ser verdien i å ha meg surrende rundt i praksisfeltet sammen med barna noen timer i uka. Jeg er så heldig at jeg kan vie all oppmerksomhet til enkeltbarn og hva de er opptatt av når jeg er på jobb. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg har for fulle fått kjenne på magien som ligger i relasjonen. Jeg har fått mulighet til å pleie disse relasjonene med barna og jeg ser hvor mye det har å si for følelsen av å være en god pedagog og en bra barnehagevoksen å være sammen med.

Da er det helt tragisk og fryktelig sørgelig å tenke på at vi som jobber i private barnehager nå er forespeilet ei framtid med enda mindre ressurser enn vi har. Kari Pape sier på barnehage.no den 10.november: «Jeg vil minne om at det koster mye mer å reparere et ødelagt liv enn å forebygge ved å skape en god barndom. Så jeg håper regjeringen setter av et stort fond til reparasjonsarbeid».

Hvordan tenker Melby og co at vi som jobber med og sammen med barna hver dag skal få til det gode relasjonsarbeidet når ressursene ikke strekker til i dag og de foreslår å bevilge enda mindre penger i framtida? Det lurer jeg på.

«Barnehagene trenger mer penger – ikke mindre!», sier Kari Pape.

Vi som er opptatt av relasjonene og magien i barnas hverdag er så inderlig enig med henne!

Bilde: itsfashionbaby.dk

Kilder:

Barnehage.no, Kari Pape

Relasjonens kraft, Marco Elsafadi

Alt kan repareres, Jokke og Valentinerne