I går kjørte jeg studenten på toget. Hun returnerte til studentlivet i hovedstaden for å ta fatt på siste innspurt før jul. Og eksamen. Småbruket har fungert som hjemmekontor med jusforelesninger og kollokvie på zoom i noen dager.

Da både avlegger og respektive kjæreste var levert på perrongen stilte jeg følgende spørsmål, til begge to egentlig: «Har du kontroll til eksamen nå da?». «Øhhh, neeei, egentlig ikke», var svaret. Litt flakking med blikket i tillegg forsterket inntrykket av «hjelp, jeg får ikke til!» Ingen av dem hadde den helt store selvtilliten før kommende eksamener, skjønte jeg. Jeg tenker at eksamen tross alt er overkommelig for et par rimelig oppegående og hardtarbeidende 21-åringer, mens for undertegnede så hadde det vært en katastrofe!

Mulig jeg hadde karret meg gjennom en eller annen gang på 80- eller tidlig 90-tall, men nå er jeg bedre i strikking. Og blogg, kanskje. Og det er jeg i grunn relativt elendig til, det også.

«Det klarer jeg!» og «Jeg vet!» er setninger jeg ofte hører ellers om dagen. Hurra! Det er de noe yngre personene jeg er sammen med til daglig som sier det. De er 3, 4, 5 og snart 6 år, er verdens tøffeste og klarer det meste!

Her om dagen ryddet vi utelekeplassen sammen. Det gjøres for så vidt hver dag, i alle fall om vi har brukt den. Jeg har ryddet 48 ting, sa den ene. Det gikk ei stund. Jeg har ryddet 73 ting, sa den andre, det er mer. Det måtte jeg gi ham rett i. Gutta funderte litt på at 73 er mer enn 48. «Men så mange leker tror jeg faktisk ikke at vi har», sa jeg. Voksen og realitetsorientert, jaja. Hmmm, så tenkte vi litt på at både 48 og 73 er veldig mye, og så hadde vi jammen meg plutselig både ryddet og lært noe om mengde og tall.

«Hvor mange ting skal vi rydde?», spør ungene stadig. Rydd 6 ting sier jeg ofte da. Seks er et litt spennende tall, syns vi, og vi er litt opptatt av det for tida. Mange av de jeg vanligvis henger med daglig skal snart bli seks år og uansett så er 6-års bursdagen en milepæl. Litt av en overgang, det 6-tallet. I alle fall når du snart skal begynne på skolen. Forrige dagen var det en som hadde rydda sine 6 ting. Jeg så jo at denne lekeplassen aldri kom til å bli tom for leker dersom vi ga oss nå. Jeg ville jo hjem en gang! Så litt spent på resultatet ytret jeg følgende: «Da kan du rydde 6 ting til så skal jeg fortelle deg etterpå hvor mye det blir til sammen!» Jeg ga meg sjøl et imaginært klapp på skuldra og syns jeg hadde vært både motiverende og lur. Gutten dro i vei for å rydde mer. Suksess!

Da ytrer kompisen som slår følge: «Det blir 12 altså, hvis du ikke vet det!»

Disse ungene syns det artigste som fins er å lære! De finner ut nye ting hver dag. Fordi vi leker, øver på ting og opplever ting sammen. Som for eksempel at 73 er mer enn 48 og at begge deler er mye! I alle fall for en 5-6-åring. De er kjempemotivert for å lære seg å bruke nye tall og lære seg nye ord, gjerne lange, de er kulest. Noen har fryktelig lange navn og syns det er veldig vanskelig å skrive alle bokstavene. Det bruker vi ikke så mye tid på å bekymre oss om. At han som ikke klarer å holde i blyanten sin nå i november plutselig og når han har lyst kan skrive forbokstaven sin uten hjelp i april, derimot, det syns jeg er verdt en feiring. I alle fall litt skryt.

Jeg lurer på om de kommer til å være det om et år? Eller om fire? Motivert, altså. Det er dessverre lenge siden jeg opplevde den ene 21-åringen som direkte umotivert for læring første gang. I alle fall den boklige på skolen. Men jeg vet at motivasjonen ligger der. Og den har nok fått et oppsving nå da universitetet har blitt læringsinstitusjon. Og motivasjonen kommer fram hver gang hun skal trene. Fordi hun har valgt begge deler selv, kanskje?

For omkring 15 år siden var snart 21-åringen som jobber mot eksamen en snart 6-åring som skulle begynne på skolen etter vinteren. Hun kunne nok sitt pensum den gangen også! I alle fall var hun god på å telle ting hun ryddet, det er jeg overbevist om.

Moralen er: La alle som er under 6 år ha nok voksne rundt seg som kan fundere og reflektere over 48 og 73 sammen med dem. Jeg er absolutt overbevist over at det har alt å si for læringsmotivasjonen. La unger være unger og la de lære i sitt eget tempo. I lek og på egne premisser, altså på den måten som passer dem! Og la meg bruke tida mi til å motivere dem for det, så skal du se det går bra når eksamen kommer!

Om du har ryddet 73 ting eller ikke – lykke til med eksamen og førskoletida!

Alt kan telles, også “folk” som står i kø. Disse stilte seg tydeligvis opp før korona.

(innlegget er bearbeidet etter en tidligere bloggpost publisert av undertegnede i 2016)