Hverdagshelter på en knivsegg – eller lockdown?

I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner blant annet her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! I kommunene rundt, blant annet der jeg bor og der jeg jobber, rusler barn, foreldre og ansatte nå rundt på en knivsegg. I skrivende stund snakker Bent (Høie) i enda en pressekonferanse om lockdown kan komme til å bli en realitet igjen.  Og jeg leser i nettaviser at det er smitte i en av kommunens barnehager. Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Og tenker på hva neste uke bringer og hvordan morgendagen blir. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til!

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået og trusselen om det ikke blir så langvarig denne gangen.

Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Et hjerte til alle hverdagshelter – “fanget” på tur med barnehageavdelingen!

 

Gratulerer med strikkedilla.

At jeg har strikkedilla er i beste fall en gedigen overdrivelse. Jeg har strikket en god del, det skal sies. Mitt første plagg strikket jeg på barneskolen og gjennom tenåra og studieåra ble det opptil flere gensere. Blant annet en til småbrukeren, den var størrelse pledd.

Så ble det stopp. Helt til avleggeren så dagens lys. Da ble det litt strikkeklær til henne. Veldig motiverende å strikke størrelse 1,2, og 3 år. Da blir man liksom ferdig en gang. Men det dabbet av gitt. I fjor fant jeg et påbegynt prosjekt str. 3 år! Jeg rekte opp det hele. Avleggeren fyller snart 21.

Så kom da ånden over hu sjøl en gang i fjor høst. Skroget skrek om behov for litt ro innimellom. Og for å gi «sitte litt stille» som behandlingsmetode en sjanse så kjøpte hu garn! Nå skulle det bli genser. Veldig fint mønster, og den hadde potensiale til å bli helt nydelig. Ermene ble fort ferdige. De hadde mønster nederst og hver omgang var kort nok til at det var litt moro å holde på. “Blir den ferdig til jul da, tror du”, var det noen som spurte. Det gjør den. Men ikke forrige jul! Bolen, altså sjølve genserkroppen, ble påbegynt. Men herregud hvor sakte det gikk. Her fantes det ikke mønster og det var bare strikke, strikke, strikke. Ensfarget glattstrikk for de som er kjent med slike uttrykk. Det er kjedelig og tar sin tid. Tynne strikkepinner var det også.

Ekstra boost for selvtilliten kom i påska.

Hu sjøl har ei mor. På kaffebesøk hos mora kom dama gående med en pose der hun dro opp ikke mindre enn 3 (!) nystrikkede ullgensere med fint mønster som hun hadde strikket bare fordi hun trengte noe å «henge fingra i». Sånn ca siden februar eller noe. Ville jeg og avleggeren ha dem, kanskje? Jeg så på mitt eget prosjekt og ble enda mer sikker på at jeg enten a) har en genfeil eller b) ble forbyttet på fødestua.

Men nå!!! Etter iherdig innsats, enorm viljestyrke og hardt arbeid er prosjektet faktisk ferdig. Og som jeg nevnte tidligere: jeg har strikket en god del før. Men jeg har alltid, og helt selvfølgelig, tilkalt forsterkninger i monteringsprosessen. Altså når det kommer til å feste på ermer og sy sammen det som skal sys sammen. Denne gangen har jeg derimot gjennomført hele prosjektet helt på egenhånd. Jeg trengte nøyaktig 3 forsøk på å få det riktig da ermene skulle festes på, og ei og anna maske for mye eller for lite ved felling ble tilslutt løst med personlig initiativ og lokale løsninger. Under mottoet: “æsj, det syns ikke allikevel”!

Slike bagateller må regnes med når Heidi gjør ting hun ikke kan. Og under parolen “Godt nok!” er jeg nå fornøyd eier av en stykk hjemmelaget genser! Det tok bare i overkant av et år. Gratulerer til meg!

Modellen sjøl var ikke i selfie-modus, så kleshenger får duge.

Lenge så det slik ut. Nøyaktig slik. Leeeenge!

 

Ut av tåka.

Å komme ut av tåka er for mange et kjærkomment uttrykk. Vi bruker uttrykket om å komme gjennom eller komme seg videre fra en krevende situasjon. Når vi kommer ut av tåka så er det akkurat som noe tungt og vanskelig slipper taket, vi puster bedre og tenker klarere. Litt som når vi er ute og flyr og flyet plutselig bryter seg gjennom skydekket og legger seg til rette i riktig høyde – OVER skydekket. Alt er stille, harmonisk og ikke minst klokkeklart.

Å komme ut av tåka kan på mange måter kjennes som at hjernen har fått en rens. Alt som har virket ullent, mørkt og seigt letter, vi retter blikket framover og det blir lettere å gå. Vi tar lengre skritt og framtida ligger klar og angripelig foran oss.

Noen ganger kan det være ganske ålreit å bevege seg inn i tåka også. Å forsvinne litt i alt det ulne og grå. Puste inn fuktig luft og kjenne seg litt alene og godt pakket inn. Alle lyder blir preget av alt det bomullshvite rundt oss og alle synsinntrykk blir annerledes. Lyset blir magisk. Litt dusere og mer mystisk. En tur i tåka er gjerne noe du gjør alene og det er ikke sikkert du møter så mange andre heller. Det er ikke tåke, regn og vind som lokker flertallet ut på tur. Men noen av oss tar gjerne en tur inn i tåka.

Denne søndagen er et godt eksempel. Til og med jeg innså at hvis jeg ikke allerede hadde befunnet meg til fjells så hadde jeg neppe gått ut i dagens turvær. Tjukk tåke av typen nedpå knea, regn OG vind. Men rikelig med frisk luft ble det. Det er magisk å se tåkeskyene drive av gårde i vill fart i knehøyde. Lys og lyder blir dempet og alle synsinntrykk og hørselsinntrykk preges av en viss loddenhet. Lydene som når fram til øret kan komme fra et et skogholt langt unna eller ha opprinnelse bak en sving like ved. Det er lett å bli lurt i tåkehavet.

Men det er mye fint å se på også. Og med fyr i peisen og tak over hodet er det ikke noe problem at regn og tåke renner av ansikt, hår og klær når turen er over. Det er bare å tørke av seg og nyte. Så er i alle fall jeg klar for neste tur inn i eller ut av tåka.

Allehelgensdag på setra.

Tåke motiverer for å legge merke til de små detaljene. For eksempel dråper på granbaret som henger ut over bekken. En bekk som er større enn noengang etter å ha samlet regnvær og snøvær i dagevis.