At jeg har strikkedilla er i beste fall en gedigen overdrivelse. Jeg har strikket en god del, det skal sies. Mitt første plagg strikket jeg på barneskolen og gjennom tenåra og studieåra ble det opptil flere gensere. Blant annet en til småbrukeren, den var størrelse pledd.
Så ble det stopp. Helt til avleggeren så dagens lys. Da ble det litt strikkeklær til henne. Veldig motiverende å strikke størrelse 1,2, og 3 år. Da blir man liksom ferdig en gang. Men det dabbet av gitt. I fjor fant jeg et påbegynt prosjekt str. 3 år! Jeg rekte opp det hele. Avleggeren fyller snart 21.
Så kom da ånden over hu sjøl en gang i fjor høst. Skroget skrek om behov for litt ro innimellom. Og for å gi «sitte litt stille» som behandlingsmetode en sjanse så kjøpte hu garn! Nå skulle det bli genser. Veldig fint mønster, og den hadde potensiale til å bli helt nydelig. Ermene ble fort ferdige. De hadde mønster nederst og hver omgang var kort nok til at det var litt moro å holde på. “Blir den ferdig til jul da, tror du”, var det noen som spurte. Det gjør den. Men ikke forrige jul! Bolen, altså sjølve genserkroppen, ble påbegynt. Men herregud hvor sakte det gikk. Her fantes det ikke mønster og det var bare strikke, strikke, strikke. Ensfarget glattstrikk for de som er kjent med slike uttrykk. Det er kjedelig og tar sin tid. Tynne strikkepinner var det også.
Ekstra boost for selvtilliten kom i påska.
Hu sjøl har ei mor. På kaffebesøk hos mora kom dama gående med en pose der hun dro opp ikke mindre enn 3 (!) nystrikkede ullgensere med fint mønster som hun hadde strikket bare fordi hun trengte noe å «henge fingra i». Sånn ca siden februar eller noe. Ville jeg og avleggeren ha dem, kanskje? Jeg så på mitt eget prosjekt og ble enda mer sikker på at jeg enten a) har en genfeil eller b) ble forbyttet på fødestua.
Men nå!!! Etter iherdig innsats, enorm viljestyrke og hardt arbeid er prosjektet faktisk ferdig. Og som jeg nevnte tidligere: jeg har strikket en god del før. Men jeg har alltid, og helt selvfølgelig, tilkalt forsterkninger i monteringsprosessen. Altså når det kommer til å feste på ermer og sy sammen det som skal sys sammen. Denne gangen har jeg derimot gjennomført hele prosjektet helt på egenhånd. Jeg trengte nøyaktig 3 forsøk på å få det riktig da ermene skulle festes på, og ei og anna maske for mye eller for lite ved felling ble tilslutt løst med personlig initiativ og lokale løsninger. Under mottoet: “æsj, det syns ikke allikevel”!
Slike bagateller må regnes med når Heidi gjør ting hun ikke kan. Og under parolen “Godt nok!” er jeg nå fornøyd eier av en stykk hjemmelaget genser! Det tok bare i overkant av et år. Gratulerer til meg!
Modellen sjøl var ikke i selfie-modus, så kleshenger får duge.
Lenge så det slik ut. Nøyaktig slik. Leeeenge!