Alt kan repareres…eller?

En artikkel, som jeg dessverre ikke fikk lest mer enn de første tre linjene av, sier i dag noe sånn som at barnehagen bør få færre barn og flere voksne. Det vil si at hver voksen får ansvaret for færre barn enn de har i dag. Det vil bedre relasjonen mellom barn og voksen og dermed legge grunnlaget for bedre pedagogikk og en bedre hverdag for enkeltbarnet.

Vi i barnehagen har sett dette i årevis. Jeg er på nippet til å si alltid! Det beste jeg vet i min barnehagehverdag er å ta med ei lita gruppe med barn ut for å oppleve, lære, spise mat, oppdage og utforske verden. Med ei lita gruppe mener jeg 6 barn. Det er det aller minste jeg kan få til i en hverdag der vi er 3 ansatte på en avdeling med 18 barn. På småbarnsavdeling, der de under 3 år går, er det 3 barn per ansatt. Som sagt dette er det beste pedagogen i meg vet. Men skal jeg gjøre det i mer enn en time eller to av gangen krever det at alle ansatte er tilstede denne dagen, senvakta har kommet og tidligvakta har ikke gått hjem, ingen må på do, i alle fall ikke jeg, jeg skal ikke i noe møte og ingen skal ha pause. Det vil si at vi har ofte en «lomme» på et par timer midt på dagen da dette er mulig.

Ofte kan vi oppleve at vi mye av dagen er kun to voksne på de 18 barna. Det går ut over relasjonen. Relasjonen som oppstår når vi har tid. Tid til å oppleve og legge merke til sammen med barna. Tid til å gå inn i lek og bli der. Tid til å engasjere oss heller enn å holde oversikt og tid til å se enkelbarnet.  Rett og slett tid til å skape en relasjon. I relasjonen ligger magien og har vi ingen relasjon så kan vi ikke drive pedagogikk!

Hvordan opplever barna en barnehageansatt som kjenner på at hun eller han må holde oversikt over alle, rekke å kle på 18 barn, rydde etter mat, følge Anne på do, skifte på Per som har hatt et «uhell», trøste Johan som har fått en spade i bakhodet og ta en telefon til logopeden som ringte i sta? Er denne barnehageansatte åpen og klar for en relasjon med barnet? Føler Mia seg sett av denne voksne?

Den voksne har alltid ansvar for relasjonen med barnet. Jeg påstår at det er vår fordømte og profesjonelle plikt som voksen og ansatt i barnehagen å gjøre alt vi kan for å oppnå en relasjon med enkeltbarnet. Uansett. Vi som jobber i barnehage opplever stadig at vi har ulik kjemi med ulike barn. Det er helt naturlig. Sånn er det jo mellom oss voksne også. Vi lytter bedre til de vi liker enn dem vi ikke liker. Det gjelder både voksne og barn.

Da er spørsmålet: går det an å påvirke dårlig kjemi? Hvem har ansvaret for den uønskede atferden hos barnet? Og hvordan møter vi den? Marco Elsafadi har sagt følgende, fritt referert: Jeg kan aldri forandre andre, jeg kan kun forandre egne handlingsmønstre og tanker. Det betyr at vi som voksne med ansvar for barn har en plikt til å investere i vår relasjon med barnet, uansett hvilken kjemi vi i utgangspunktet har med han eller hun. Vår atferd overfor den lille jenta eller gutten påvirker dem hver dag og hver time. Klarer vi å endre våre handlinger er det stor sannsynlighet for at barnet da vil endre seg etter oss. Sett mer positive merkelapper på barnet og se hvordan dine tanker om det og atferden endres! Magien ligger i relasjonen!

Hva skjer da når vi står i en skvis mellom barn vi har ulik kjemi med og en dagsrytme og alle «må»-ene og kravene i hverdagen? Hvem gir vi vår oppmerksomhet og tid til når vi opplever at vi ikke har nok og at hverken vi eller tida strekker til?

Og hva har vår relasjon til oss selv å si for hvordan vi møter barna? Hvordan snakker vi om oss selv og ikke minst til oss selv? Og hvordan snakker vi om andre? Jeg mener bestemt at relasjon og relasjonsbygging har nær sammenheng med begrepet respekt. Respekt for deg selv. Og respekt for andre. Uten respekt og ydmykhet overfor barn og voksne er det vanskelig å danne en god relasjon.

For meg handler respekt mye om tilbakemelding. Både positive og negative tilbakemeldinger, gitt på en saklig og respektfull måte, vil bygge relasjon. Forhåpentligvis en god relasjon. Min erfaring sier at dersom jeg har klart å opparbeide en god relasjon med et barn så vil det barnet lettere takle at jeg setter grenser og gir klare beskjeder, enn om barnet ikke kjenner meg på samme måte. Barnet trenger å stole på meg. Da må jeg investere tid i relasjonen med barnet og jeg må være til å stole på. Anne takler fint om jeg er streng mot henne akkurat nå, for vi har mange gode opplevelser «i banken» fra før. Vi har en god relasjon.

I min nåværende barnehagehverdag der helsa tilsier at jeg jobber bare litt, og har lite eller ikke noe ansvar for alt rundt har tankene rundt relasjoner til barna blomstret opp. Og jeg kan takke en bevisst barnehageeier og -styrer som ser verdien i å ha meg surrende rundt i praksisfeltet sammen med barna noen timer i uka. Jeg er så heldig at jeg kan vie all oppmerksomhet til enkeltbarn og hva de er opptatt av når jeg er på jobb. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg har for fulle fått kjenne på magien som ligger i relasjonen. Jeg har fått mulighet til å pleie disse relasjonene med barna og jeg ser hvor mye det har å si for følelsen av å være en god pedagog og en bra barnehagevoksen å være sammen med.

Da er det helt tragisk og fryktelig sørgelig å tenke på at vi som jobber i private barnehager nå er forespeilet ei framtid med enda mindre ressurser enn vi har. Kari Pape sier på barnehage.no den 10.november: «Jeg vil minne om at det koster mye mer å reparere et ødelagt liv enn å forebygge ved å skape en god barndom. Så jeg håper regjeringen setter av et stort fond til reparasjonsarbeid».

Hvordan tenker Melby og co at vi som jobber med og sammen med barna hver dag skal få til det gode relasjonsarbeidet når ressursene ikke strekker til i dag og de foreslår å bevilge enda mindre penger i framtida? Det lurer jeg på.

«Barnehagene trenger mer penger – ikke mindre!», sier Kari Pape.

Vi som er opptatt av relasjonene og magien i barnas hverdag er så inderlig enig med henne!

Bilde: itsfashionbaby.dk

Kilder:

Barnehage.no, Kari Pape

Relasjonens kraft, Marco Elsafadi

Alt kan repareres, Jokke og Valentinerne

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg