Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.
Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!
Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.
Denne uka kom den første snøen her i innlandet. Det kom relativt mye av den også. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.
Jeg var av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.
Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.
Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…
Det er lenge det. Men livet tar av og til en omvei. I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg en gang at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Jeg har skrevet mye om hvordan det har vært de siste månedene. Det ligger imidlertid fortsatt litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Livet mitt har tatt en real omvei. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg. Et skritt fram fører litt for ofte til to tilbake og det kjennes rett og slett litt håpløst ut innimellom. Motet svikter en smule, og de som sier «det er bare å ta seg sammen» ja de kan ta seg en bolle!
I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger for en super torsdag med lek, aktiviteter og moro. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen, vår, sommer og deler av høsten gikk. Det hjalp ikke og her sitter jeg. Jeg er kun innom jobb omtrent en halv dag i uka. Og til og med da må innholdet tilpasses.
Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank torsdag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane tenkte jeg i april. Innimellon kjennes det som det har blitt det. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok rørt litt på kroppen i dag, er til og med på en kort skogstur en gang i blant, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.
I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Jeg hadde rett og slett «tatt meg sammen» en smule for lenge. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.
Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det passer i alle fall ikke å bli varig sjuk. Det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.
Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.
Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Muligens bare litt for de som kjenner meg. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som finnes er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.
Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og kampen kjempes hver dag. En klok dame sa at «det var først når jeg sluttet å kjempe mot sykdommen at jeg fikk det bedre». Eller noe liknende. Jeg må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned». Jeg trodde det var der jeg var i februar og mars. Nope! Nå vet jeg faktisk ikke om jeg er der enda. Men jeg skjønner ikke noe annet enn at jeg må nærme meg.
Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og er i vanskelige situasjoner som nesten ikke er til å fatta og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som http://mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være! Selv om vi alle er sentrum og heltinner i vårt eget liv, så gir slik lesning perspektiv. Det fins heltinner (og helter) som opererer i en annen liga!
Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si ifra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Foreløpig har det tatt 8 måneder. Pluss 10 år før det. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!
Nå holder det. Jeg stikker avgårde og treffer noen bra folk! Det blir bra! Jeg får heller restituere i morra.
Og nå er det altså på en måte tredje gang denne bloggen, eller i alle fall bloggingen, har gjenoppstått. Behovet for å skrive har vært der hele tiden. Eller behovet for å meddele seg, egentlig. Om både dette og hint. Både om det jeg tror jeg har greie på, det jeg vet jeg ikke kan noe om og rett og slett om innfall som kommer rekende. Som tidligere nevn så kan disse innfallene ofte komme over meg når jeg er ute og på en eller annen form for tur.
Nå er det altså blogg som gjelder. Versjon 3. Siden varig sykdom gjør at undertegnede befinner seg relativt langt fra folk mye av tida så blir det skriftlige viktigere enn noen gang. Jeg har jo stort sett kun småbrukeren å øse mitt muntlige bidrag ut over. Og han har jo mer enn en gang skrudd opp lyden på tv-en for å overdøve sin bedre halvdel og få med seg et program. Og jeg har nå fattet at når han har øretelefoner på og jeg tror han hører på musikk eller podcast eller whatever…jo da er det nok en ørliten mulighet for at han bare har dem på. Uten lyd! Naiv er jeg også.
Så her er da blogg versjon 3. Terapi både for meg og småbrukeren går jeg ut i fra. Jeg har kategorisert innleggene fra den gamle heidisspace-bloggen etter beste evne. Så nå finnes de både kronologisk og under kategorier. Tittelen på kategoriene bærer selvfølgelig preg av hvordan det ser ut inni mitt hode, så lykke til med å finne fram.
Siden bloggen eksisterer hovedsakelig for å finne en motivasjon til å skrive ned noe av det som foregår i topplokket, for ventilasjon og for å ha en for meg meningsfull syssel når kroppen må holdes i ro, så er jeg bare glad for å skrive. Men jeg innrømmer glatt at det er moro når jeg opplever at noen leser. Vi vil alle bli sett og hørt, og i min streven etter å ikke være komplett usynlig her jeg går med min varige sykdom, syns jeg det er artig med lesere. Da er det stas for en halvgammal wannabeblogger som meg, som hverken er på tv, har en tydelig temablogg, er nevneverdig opptatt av sminke og klær og på ingen måte er i stand til å ha en bakeblogg, allikevel to dager på rad klarer å skrive meg inn på topplista! Riktignok på 51.- og 76.-plass. Siden det kun er de 100 med flest lesere som vises, kan det for alt det jeg vet være kun 101 deltakere… Men læll a gut! Det holder for meg! Så fortsett å les, plutselig så klarer jeg kanskje å trøkke ut noe som du syns er stas. Kommenterer du så får jeg antakelig sjokk, men jeg tipper jeg kommer til å svare når jeg bare får summet meg!
Herved postes det tredje innlegget under navnet friluftsheidi. Jeg lar det stå til. Alle gode ting er 3.
Jeg kommer ikke til å anbefale noen annen kur heller, så det er sagt med en gang. Og i alle fall ikke denne!
Jeg er ei pingle! Rett og slett en skikkelig feiging. I går ble jeg utsatt for noe som pingler slett ikke takler. Jeg var hos spesialist og sjekka avløpet. Mitt eget altså. Ikke det som rørleggeren tar seg av.
Dette kalles koloskopi. Det eneste bra med det ordet er at det går an å uttale det. Hva det betyr? Skrekk og gru.
Det begynte for ei uke sida. Ikke spis korn og frø, hverken i brød eller bær. Og ikke multivitaminer. Ok. Det fiksa jeg i grunn greit. Måtte bare huske å be om sushi uten sesamfrø på fredagen. Ekte i-landsproblematikk med andre ord. Alt ok.
Så kom søndag. Og der var slankinga i gang. Ingen mat. Ikke fast føde i det hele tatt, faktisk. Og de flytende greiene jeg fikk lov å drikke skulle være såkalt klare. Ingen fløte i kaffen, for å si det sånn. Frokosten ble derfor te og eplejuice.
Allerede her begynte jo maskina mi å protestere. Slappheten slo inn etter sånn ca 2 timer. Og med migrenen lurende i bakgrunnen fra omtrent da, og usikker på om migrenemedisin egentlig var innafor å ta, ja slik gikk jo timene.
Middagen besto av klar kyllingbuljong og klokka 17, med relativt mange timer med migrene lurende en hårsbredd unna, skulle det starte for alvor. Tarmtømming het det. Det sto det på brev og medisinforpakning. Stas. Og veldig greit å ha huset for seg selv hele dagen, egentlig.
Kvelden gikk med til farting mellom godstolen på stua og husets minste rom. Trenger ikke si mer om det. Natta ble derimot overraskende rolig, før det hele bar i veien igjen om morran. Kun en kilo lettere enn dagen før føltes egentlig som et hån. Det kjentes som jeg hadde mista mye mer. I alle fall av meg sjøl. Ny runde med «tømmemedisin» og flying innpå det lille rommet. Slapp og sjelven og etter hvert klar for å få det hele unnagjort.
For slike som meg, pingler altså, så er jo alt det her egentlig helt krise. Så småbrukeren ble beordret hjem fra guttetur i tide til å fungere som sjåfør og støttekontakt og jeg hadde store planer om å kreve smertestillende nok til en elefant. Dagsfylla midt på en mandag ble ønsket mer enn velkommen!
Som selvutnevnt pingle grudde jeg meg som ei bikkje med andre ord. Hadde selvfølgelig gått i fella og googlet prosessen. «Smertehelvete» og «verre enn å føde 5 barn», var eksempler på beskrivelse. Mistenker nå at de 5 kom med storken…
Iført papirshorts med splitt bak for lett tilgang til avløpet ble jeg om mulig enda blekere da jeg noe vantro forsto at dette skulle skje uten dagsfyll! Altså uten bedøvelse.
Heldigvis så har undertegnede som vanlig en egen evne til å roe seg betraktelig ned når situasjonen endelig er der. Jeg har også en grunnleggende tro på at fagfolk vet hva de driver med. Kort fortalt: undersøkelsen gikk ekstremt mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd (surprise!). Der jeg forventet kraftige smerter både under og etter, påtrengende ubehag og bakfylla etter bedøvelse, endte jeg med faktisk å ta meg gjennom uten de helt store krisene. Litt vondt var det, selvfølgelig, men pingla her klarte seg med ett utrop og et par stønn underveis. Det var visst når han, eller slangen, la seg over i svinga. Ellers så var jeg faktisk opptatt med å følge med på «filmen». Den heter vel «reisen i friluftsheidis indre» eller noe liknende. Og forberedelsene var egentlig mye mer slitsom enn selve «filminga».
Og slankekuren? Den virka ikke den her heller. Selvfølgelig. Så da var det jo bare å etterfylle med slike:
…friluftsheidi! Mer om hva og hvorfor etter hvert, først litt om prosessen.
Navnet skjemmer ingen, sies det. Men det er ikke fritt for at vi alle assosierer mye til navn. Ihvertfall til enkelte navn. Og dermed blir navnevalg en relativt komplisert øvelse for mange. Både unger, husdyr og firmaer skal ha navn. Og det er ikke noe lettere for oss som liker å leke litt med ord og bokstaver.
Undertegnede kom forleden over en artikkel på nett om navn. Hvilke navn er populære nå og hvilke kan vi forvente at blir en hit de neste åra? Vil de som lå på topp da jeg ble født dukke opp igjen?
Neppe, trodde forfatteren. Det vil altså si at dagene der Nina M., Monica S., Linda K. og de andre kun måtte og kunne tiltales med påfølgende initialer er talte. Tida med minst 3 Ninaer i hver klasse er altså forbi.
Her på bruket har vi de siste dagene altså diskutert navn. Opptil flere. Kloke folk har blitt involvert og vi har konferert, vurdert og forkastet etter ulike parametre. Vi endte til slutt opp med «friluftsheidi». Men som vanlig ble det innen det operert med lister som ble forkastet og fornyet over en lav sko.
Vi snakker altså om noe så enkelt og ubetydelig eller komplisert og viktig som navn på blogg. Siden undertegnede i mars startet å dele skrevne ord på internettet igjen, etter et par års pause, har det blitt ganske mange tusen ord. Og bloggingen foregikk under navnet heidisspace. Lettvint for gullfiskhukommelsen at instagram og blogg hadde samme navn, ikke sant?
friluftsheidi
Navnet friluftsheidi skal nå ta over. Jeg er meg, fortsatt Heidi på godt og vondt, og navnet gjenspeiler det. De aller fleste tankene jeg velger å formulere på blogg og nett blir bearbeidet i friluft. Altså inni mitt hode mens selve hodet befinner seg i friluft. Å stikke en tur ut, gå en runde i skogen eller på åkeren, gir hodet rom til å virke. Og er jeg ikke i en forfatning som egner seg til uteliv, ja da tenker jeg på tur. Leser om det, planlegger eller ser på bilder fra tidligere ekspedisjoner. Og så blir det ofte noe skriverier.
Riktignok kan skriveriene på bloggen gjerne handle om tur. Men like ofte, kanksje oftere, er innleggene kun klekket ut på tur. Og handler om noe helt annet. Om livet. Mitt liv. Slik det er og slik det ble. Noen ganger om hvordan det var og hvordan jeg håper at det skal bli. Kanskje skriver jeg om andres liv også. Mulig det blir en form for sladder da, vi får se.
Og hvis ingen gidder å lese røret mitt så tar jeg det uansett som ren terapi, som ei som kjenner meg godt sa. Som heidisspace har båret preg av og som også vil skinne gjennom på friluftsheidi så er livssituasjonen min relativt ny og annerledes enn den har vært. Og selv om min verden har befunnet seg på bærtur i 7 måneder nå, så må det fortsatt bearbeides. Mye bloggmateriale med andre ord.
Om resultatet blir leserverdig er opp til den som klikker inn og leser. For meg er det i alle fall sånn at friluft rydder i det mentale rotet, det inspirerer og trigger. Jeg leste akkurat at å sitte helt rolig i skogen og bare nyte er like bra for den mentale helsen som å ta en joggetur i naturen. Slik er det for meg. Dermed er jeg friluftsheidi, i alle fall på blogg. Les, kommenter og del om du vil. Eller la være om det passer best. Gamle innlegg fra heidisspace ligger kronologisk. Jeg har en ambisjon om å kategorisere etter hvert.
Og skulle det være noen som helst tvil: det dreier seg altså hverken om navn på barn eller barnebarn. Trur eg. Kun blogg!
Det påstås at jeg ikke har filter. Følgende innlegg vil motbevise påstanden. Så det så!
Da jeg satt på det der toget da, endelig etter å ha ventet 27 minutter over tida på grunn av signalfeil sa dom, så kom tankene. Tanker og refleksjoner om pandemi, smitte og hvordan vi oppfører oss her og nå.
Jeg satt der bak filteret, også kalt munnbind, som dekket det meste av fjeset, bortsett fra øya som tittet ut over kanten og fikk med seg hvordan verden så ut. En verden som var mer og mer filtrert jo nærmere hovedstaden du befinner deg. Eller rettere sagt, munnbind observeres hyppigere og hyppigere dess mer urbane omgivelsene ble. Heldigvis. Selv om det dessverre er mye eller mange å gå på enda.
Da jeg for et par dager siden gikk på toget på Hedmarken for å tilbringe et døgn i hovedstaden var det kun jeg og en skrue til som hadde munnbind som del av outfiten. Slik gikk det for seg helt til et eller annet skjedde et sted mellom Eidsvoll og Lillestrøm. Da dukket konduktøren opp med bind i fjeset (hehe) og vi andre ble også fler og fler. Derfra og inn, og i selve «by’n» var munnbindbruken oppe i drøyt 60% i alle fall, vil jeg anslå. Til og med utenom rushtid var vi flere med innpakket fjes enn de var uten. For mitt vedkommende kjente jeg det ga en trygghet. Muligens falsk, men når jeg først skulle utsette meg selv for folk og kollektivtrafikk så kjentes det veldig greit å ha det på i alle fall. Og en meters avstand er praktisk talt umulig å gjennomføre kollektivtkjørende. Også utenom rushtid!
Inni munnbindet er det relativt dårlig luft. Kan skrive under på det. Det er klamt og svett. Det dugger på eventuelle briller. Og selvfølgelig klør du på nesa. Og det kjennes ut som kanten på det ligger oppå øyevippene hele tida. Men, men. Det lukter en smule tett inni der også. «Det er ånden din det» sa den unge damen. Vinn, vinn for resten av verden med andre ord.
Siden verden nå generelt lukter brennevin med all den antibacen overalt, både vodka og mer hjemmelagd vare, så kan det jo være greit med filter. Vi som husker brennevinseimen som hang over den lokale festplassen til langt utover søndag og mandag på 80- og tidlig 90-tall tenker kanskje at det er like greit å slippe lukta.
For oss som innimellom har en litt over gjennomsnittlig privatsfære rundt skrotten kan det også være ok at det er mer luft mellom bordene på restaurant og at vi sitter kun på annenhver benk i alle venterom. Noen tilpasninger passer en del av oss bedre enn andre. Og når meldingen om at «det blir hjemmeeksamen» også i høst kom til universitetsstudenten i helga, kjente flere av oss en viss lettelse. Til glede for studenten og alles smittervernmessige lettelse. Tilpasninger.
Hovedstaden kan ellers blant annet skilte med en del nye arbeidsoppgaver. På Oslo sentralstasjon var det faktisk en som var postert nederst i rulletrappa og hadde som oppgave å sprite og desinfisere gelenderet på trappa før hver «gjest» skulle bruke det. Jeg ble nesten rørt. Han fikk et smil, men det vet han ikke for det var umulig å se bak munnbindet.
Til gjengjeld opplevde jeg også hu som på toget bretta ned munnbindet, hostet litt og så puttet brillestanga i munnen. Hun var, på minst ett område, i risikosonen. Hun sendte meg et blikk etterpå og forta seg å ta på munnbindet igjen. Jeg smilte av hu også. Enda en fordel med munnbind, du kan glise av hvem du vil for det er ingen som ser det allikevel.
Kontrastfylt å bevege seg ut i verden gitt!
I en filtrert verden kan jeg rekke tunge til hvem jeg vil.
Navnet skjemmer ingen, sies det. Men det er ikke fritt for at vi alle assosierer mye til navn. Ihvertfall til enkelte navn. Og dermed blir navnevalg en relativt komplisert øvelse for mange.
Undertegnede kom forleden over en artikkel på nett om navn. Hvilke navn er populære nå og hvilke kan vi forvente at blir en hit de neste årene? Vil de som lå på topp da jeg ble født dukke opp igjen?
Neppe, trodde forfatteren. Det vil altså si at dagene der Nina M. , Monica S. , Linda K. og de andre kun måtte og kunne tiltales med påfølgende initialer er talte. Tida med minst 3 Ninaer i hver klasse er altså forbi.
Her på bruket diskuteres altså navn. Opptil flere. Kloke folk er involvert og det blir konferert, vurdert og forkastet etter ulike parametre. Hva det endes opp med til slutt er på skrivende tidspunkt fortsatt ukjent. Men som vanlig opereres det med lister som forkastes og fornyes over en lav sko.
Og skulle det være noen som helst tvil: det dreier seg hverken om navn på barn eller barnebarn. Trur eg.
Jeg får stadig påminnelser om om at studemtmenyen har tatt seg betraktelig opp bare på en god generasjon. I alle fall for noen. Her tikker det rett som det er inn bilder av de lekreste pannekakefrokoster og middager med friske grønnsaker og en sammensetning til og med en ernæringsfysiolog hadde applaudert.
Så vidt jeg husker gikk det mye mer i makaroni, ketchup og smeltet ost på starten av 90-tallet. Det er det visst slutt på!
I dag har jeg hatt et ørlite urbant raptus og inntatt lunsj med studenten. Valg av sted og bordbestilling var helt og fullt studentens valg. Også det litt “ænsles” enn jeg var vant til. Gikk vi ut og kjøpte noe som helst slags næringsmiddel som ble servert i min studietid, så var det øl!
Men i dag har jeg inntatt livets første afternoon-tea. Både mat og drikke på stett. Og te i kopp. Meget vellykket. Selv om det er en smule suspekt for en barnehageansatt å få servert brødskiver i trekanter der noen har skåret av skorpa.
Og det aller beste? Studenten sto for betalinga også!
Som de fleste har skjønt så er undertegnede i en prosess der det handler om å akseptere en tilstand, i kropp og sinn, for så å finne en vei videre som kan være både matnyttig og gi livsglede. I den forbindelse dukker det stadig opp begreper og tanker som er reflektert over tidligere, både på blogg og ellers.
Og jammen kom ikke de flinke pikene også. I alle fall ble uttrykket «flink pike» nevnt i en diskusjonssammenheng denne uka og dermed kom dette blogginnlegget seilende inn fra venstre, igjen:
Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig?
Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.
For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».
Hva er en «flink pike» da, egentlig?
Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.
Er du en «flink pike»?
Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. Overfor deg selv så slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.
Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike”-syndrom.
Se så flink jeg var en gang. Yoga og greier.
Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Altså, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned for tida.
Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.
Husmora gikk og la seg og lot kjøkkenbenken være slik til dagen etter. Får vel være flink pike og rydde det vekk i dag da, kanskje…
Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.
Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.
Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.
Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon i å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).
Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyde med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!
Ps: innlegget ble opprinnelig postet i bloggform en gang rundt 2016, tipper jeg. Akkurat nå tenker jeg mitt…
Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød
Har du tatt et glass vin fordi du fortjener det i det siste? Har du spist en sjokolade fordi du fortjener det noen gang? Har du fortjent en halvtime på sofaen på det du kan huske? Som regel er det ikke måte på hva vi skal kose oss med, fordi vi fortjener det. Det er ikke måte på hva vi skal gjennomføre av trivelige ting bare vi blir ferdige med … Fyll inn det som passer. Jeg må bare ordne det, gjøre dette og gjennomføre det her, SÅ skal jeg gjøre det jeg har lyst til!
Hvor ofte gjør du ting kun fordi du har lyst? Hvor ofte planlegger du inn lystbetonte og energigivende aktiviteter som du gjør bare derfor, uavhengig om du er ferdig med «skal bare» og «burde» oppgavene. Rett og slett bare fordi du har lyst?
I min prosess, aktivt veiledet av kyndige fagfolk, mot gode tankemønster og handlinger for egen helse har dette spørsmålet blitt veldig aktuelt.
Først skulle jeg registrere og loggføre alt jeg gjorde i løpet av ei uke. Alt fra når jeg sto opp, når jeg spiste, hva jeg gjorde etterpå, når jeg kjørte bil og når jeg tømte oppvaskmaskina.
Uka etter skulle jeg legge en plan på forhånd. En plan der jeg skulle skrive inn alt jeg tenkte gjøre og når. Også her alt fra bilkjøring til oppvaskmaskin. 7 dager med meget detaljert ukeplan med andre ord.
Akkurat den ukeplanen ble sterkt preget av at ukeplaner i mitt hode er veiledende. Den fikk mange fotnoter, piler att og fram og det ble, for å si det mildt, en del avvik. Heldigvis. Jeg er manisk nok med «to do-lister» som det er.
Men. Og det er et stort MEN! Hvor ofte loggførte eller planla jeg for noe jeg skulle gjøre kun fordi jeg hadde lyst til det i løpet av disse to ukene? Gjett?
Null. Altså ingen. Jeg loggførte så å si ingen «unyttige» gjøremål i den første uka og jeg planla nøyaktig ingen lystbetonte eller åpne tider og rom i den andre.
Resultatet ble selvfølgelig at da jeg var ferdig med dagens gjøremål så var det for det første kvelden og for det andre og viktigste: jeg orka slett ikke å gjøre noe som helst! Jeg kunne jo ha drukket vin, spist sjokolade eller gått en tur i skogen. Jeg hadde jo fortjent det, ikke sant. Men sannheten var at jeg orka jo ikke. Det var tomt for energi, fortjent eller ufortjent.
Så da er neste utfordring som følger: planlegg inn tomme felt i ukeplanen eller skriv inn energigivende aktivitet. Fortrinnsvis så tidlig på dagen at det er igjen energi til at det lar seg gjennomføre. Gi meg selv rom for lystbetonte aktiviteter som gir energi. Energi jeg kan bruke til mer lystbetont aktivitet eller produktivitet. Ta valg for meg sjøl som gir mer livskvalitet både på kort og på lengre sikt. Wish me luck!
Fordi jeg fortjener det!
Kakao og bål, slæsj peis. Fordi jeg hadde lyst på.
