Hvorfor hevder noen at bloggere er psykisk syke?

Denne uka leste jeg to blogger der temaet var blogger og psykisk sykdom. Lenalykke og bunnytrash. De kommenterte et utsagn fra en forelesning om psykiske lidelser. De kommenterte som mennesker og bloggere. I forelesningen ble det hevdet at blogging kunne være et tegn på psykisk sykdom da bloggere har et unormalt eksponeringsbehov. Begge stiller spørsmål om hva vi andre egentlig syns om utsagnet. Jeg må påpeke at jeg ikke har hørt forelesningen, kun lest blogg om den.

Jeg kan kun svare for meg selv. Som blogger. Men aller mest som menneske. Og da understreker jeg: som menneske med varig ikkepsykisk sykdom.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

1. Friske mennesker blir i stor grad bekreftet ut fra rollen de har i arbeidslivet. «Hva jobber du med?» er et standardspørsmål som etter min erfaring dukker opp relativt tidlig under smalltalken i et selskap der du ikke kjenner alle fra før. Du får i løpet av arbeidsdagen også på et eller annet vis tilbakemeldinger på jobben du gjør og du føler deg verdifull i samfunnet. Du gjør nytte for deg. Når du blir syk og sykmeldt fra jobb mister du alt dette. For det første legger du til et «men» når du svarer på hva du jobber med. «Men jeg er sykmeldt akkurat nå…». Eller du prøver å unngå temaet. Kanskje du ikke orker å gå i selskapet en gang.For det andre går du glipp av de daglige tilbakemeldingene på jobb. Og du føler deg unyttig og verdiløs. Du blir usynlig. Noen av oss bruker da noe av restenergien på å gjøre oss selv synlige på andre måter. For eksempel blogg. På godt og vondt kan det føre til tilbakemeldinger. Som pedagog vet jeg litt om at all oppmerksomhet et barn får kan være kjærkommen. Uansett om det er positiv eller negativ oppmerksomhet. Slik sett er vi bloggere, og de fleste andre jeg vet om,  som barn. Og muligens har vi et usunt eller i alle fall overdrevent behov for oppmerksomhet, som det ble hevdet. Litt som barn.

2. Som sykmeldt har du endelig tid til å skrive. Da blir kanskje en større andel av bloggerne av de syke? Jeg for min del har blogget som «frisk» også.

3. Å blogge ventilerer mye. Både følelser, frustrasjon, tanker og spørsmål. Kanskje blogging fritar de nærmeste for stadig og gjentagende           å høre om dette? Det fritar kanskje dem for psykiske påkjenninger. Påkjenninger som kommer av å være nær oss som både har                     meddelelsesbehov og oppmerksomhetsbehov. Vi bloggere altså. Det er tøft å være pårørende til en med varig sykdom. Til og med en           blogger forstår det.

4. Blogging åpner for å lese og motta råd og innspill fra andre. Andre i en liknende situasjon eller i situasjoner som har overføringsverdi. Det er mye psykisk helse i å ikke føle seg alene i den situasjonen en befinner seg i! Kanskje det også er en bevisst eller ubevisst motivasjon for å være aktiv i bloggverdenen.

Så klart vi er psykisk syke. Eller fysisk, eller begge deler. Eller ingen av delene. Så vidt jeg skjønner henger kropp og sinn relativt nært sammen og er avhengig av hverandre. Også hos bloggere. Omtrent som hos alle andre grupper i samfunnet, antar jeg. Og vi gjør jo ikke akkurat så mye skade med denna blogginga. De fleste av oss har ikke så mye som et bittelite snev av usunt kroppsfokus en gang.

Og det er jo fritt fram å klikke og lese. Eller la være.

I kveld er det fullmåne. Ingen sammenheng med psykisk sykdom eller blogging i utgangspunktet – med mindre du er varulv.

Kilder:   http://lenalykke.blogg.no

http://bunnytrash.blogg.no

Dette er ukas sitat, tror jeg.

For meg som ikke har slikt noe tilgjengelig i eget hus er det supert å ta seg en tur på jobb. Der fikk jeg klemt på opptil flere av arten i går. Ikke så mange som jeg ville, selvfølgelig, det er viktig med smittevern. Men noen. Til og med en og annen 5-åring. Og takk for det.

En klem gir energi for resten av dagen. Og har du ikke en 4-åring tilgjengelig, så bruk katta, gubben, samboeren eller en teddybjørn. Ligg unna naboen eller bussjåføren. I alle fall nå i disse covid-tidene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En god helg ønskes deg, både du som har 4-åringer eller andre å klemme på og til deg som ikke har det. En digital klem og et hjerte sendes dere alle!

Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Igjen. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller begynnelsen av september, eller til april om du vil. Puh!

Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering enda flere steder høst? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Barnehagepersonale blir syke. Hvem kan ta over kohorten og ha ansvar for den alene da? Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra tidligere i år fortsatt er fersk.

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, følge noen på do, skifte ei bleie, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. I dag må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres. Foreløpig i nabokommunen og i skolen. Vi andre lister oss forsiktig rundt på gult nivå. Enn så lenge.

De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer etterhvert som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs.

Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i dag. Og til dere som nesten ikke tør slå terningen i fare for å ende på rute 38 i morgen: Dere gjør en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!

Redigert utgave av innlegg fra 2.september.

“Heidi, Heidi, det ser ut som trærne står opp ned!” Med ønske om at alle hverdagshelter i alle størrelser får fine høstdager framover uansett!

I dette gamle huset skjer det ting. Det er stadig aktivitet som ikke kan tillegges husets to beboere, altså småbrukeren og undertegnede. Det er helt klart bevegelse selv om småbrukeren er ute og det kan bekreftes at kjærringa definitivt sitter helt rolig. Bevegelsene skaper lyder. Det rasler, smeller og vi hører fottrinn. Og det verste: noen har begynt å forsyne seg av potetene i kjelleren. Som de fleste andre gamle hus så er også dette utstyrt med en sann labyrint av vegger av alle slag, hulrom, kriker og kroker. Jeg ser for meg skjulte ganger som rommer et helt samfunn. Omtrent som i Gubben og katten.

Vi kommer ikke til å ringe åndenes makt for å sørge for ro i huset! Slikt har vi småbrukere til. Han er tross alt jeger. Utstyrt med valnøtter og peanøttsmør skrider han stadig til verket. Fristende tilbehør, det skar’n ha. Og omsvermet er’n.

De første forsøkene på å få mus var relativt tilfeldige. Musa stakk av med åtet, for eksempel ei nøtt, og hele fella forsvant. Til og med da fella ble tjoret fast med snor. Stri mus. De siste dagene har han imidlertid gått rimelig systematisk til verks. Fellene er stroppet fast til vegg eller annet med ståltråd. Ikke snor.  De er i tillegg plassert inne i bokser tilpasset fella slik at ingen mus kan snike seg til å vippe nøtta med seg uten å utløse giljotinen. Eller snike seg opp bakfra og slafse i seg peanøttsmøret mens fella forholder seg like rolig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så da er det bare for småbrukeren å ta runden et par ganger om dagen og samle seg mus. Hvor det ble av fella som er gnagd løs fra snora i veggen og har forsvunnet, vet vi ingenting om. Men vi kjenner det nok på lukta om et par måneder.

Og for en gangs skyld får småbrukeren mer mus enn han kan drømme om, faktisk.

Veggene her i huset og veggene hjemme hos Gubben og katten ser omtrent slik ut inni, tipper jeg. Illustrasjon fra Da katten Findus var liten, Sven Nordqvist.

Jeg jobber med å bli frisk. Det har jeg skrevet mange ganger de siste 8 månedene. Det er et langt lerret å bleke, som det heter. En ting er det fysiske. Jeg trenger aktivitet. Helsa hindrer meg dessverre fra en del av de aktivitetene jeg setter aller mest pris på. Lange turer på beina eller sykkelen er ikke aktuelt. Heldigvis har jeg et romslig treningsrom som jeg kan benytte i stedet. Det rommet benytter jeg flere ganger ukentlig. Tilpasset meg selvfølgelig. De andre som bruker det får løfte de tunge vektene og banke løs på boksesekken.

Å jobbe med å bli frisk handler også om å styre det som foregår inni hue. Den kognitive biten. Hvordan forholder jeg meg til min nye tilværelse? Hvilke tanker har jeg om meg selv i denne situasjonen?

Jeg er fryktelig god til å degradere meg selv. Jeg kan fokusere uforholdsmessig mye på hva jeg ikke kan gjøre eller være med på. Hodet er fryktelig opptatt av hva jeg ikke får til. Veldig lite produktivt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Noe av det som gjør meg aller mest misfornøyd for tida er:

1. Å sammenlikne meg selv med de som får til: i skrivende stund har småbrukeren satt brøddeig og mens den hever er han i gang med ei solid treningsøkt. Jeg sitter i sofaen. Ergo: han er flink, jeg produserer akkurat så mye som: nada!
2. Å sammenlikne meg selv med de som har det verre. Ergo: jeg må skjerpe meg og slutte å syns at ting er fælt. Det er tross alt mange som har det verre! Hjelper ikkeno’.
3. Å sammenlikne nåtid med fortiden. Tenk så mange fine turer jeg gjorde før. Og tenk at før kunne jeg jobbe ei hel arbeidsuke og så dra på en 4 timers tur før jeg dro hjem og tok helga etter det var mørkt på fredagskvelden. Og jeg kunne overnatte i skogen midt i uka og stå opp og dra rett på jobb dagen etter. Alt var så mye bedre før.
4. Å jage fremtiden. Jeg må bli frisk nok til å få til «det». Når jeg får til det så blir jeg lykkelig. Når jeg bare kommer meg til den toppen blir jeg lykkelig igjen.
5. Å kjenne at dagene går mens tankene og kroppen kun går i en spiral og ender opp på samme sted.

I alle disse tilfellene går jeg glipp av øyeblikkene! Jeg fatter jo det.

Og i dag har jeg lært at dette har et navn. Det heter NAT. Negative automatiske tanker. Også kalt kvernetanker. De er visst mulige å snu. Med systematisk og bevisst arbeid over tid. Ikke av typen «det gjelder å tenke positivt, så går det nok over». Mer sånn «hva skal til for at jeg har det bra i dag på tross av sykdommen?». Hvordan kan jeg nyttiggjøre meg de mulighetene jeg har til tross for situasjonen min?

Krevende greier å være sjuk, altså. På et eller annet vis skal jeg framover gjøre et forsøk på å si de rette tingene til meg selv. Selvsnakket må snus. Det kalles vel «framsnakking» på populært. Jeg er i gang med å bevisstgjøre meg selv i hvilke tanker om meg selv jeg dyrker.

I går skrev jeg om 3 ting jeg er takknemlig for. Til og med jeg fatter sjøl at jeg må bli ganske så mye bedre til å framsnakke meg selv og fokusere på det som er bra. Det må øves på. Det kommer definitivt ikke av seg selv. Så da kan jeg jo bruke bloggen til det også, kanskje. Så er det i alle fall en 2-3 andre enn meg sjøl som får det med seg.

Muligheter jeg kan benytte og utsikter jeg kan nyte på tross av kranglete kropp. Tommelopp!

Må innrømme at jeg ble ganske happy da jeg nådde denne toppen. Svahke.

Flipperspillet.

Eller hverdagen. De likner, syns jeg. Nå like før jeg skal avgårde til ukas oppfølging av kropp og hode, passer det godt å reposte et innlegg fra 28.september. Lurer på hvor jeg befinner meg i spillet i dag?

Har du noen gang vært inni et flipperspill? De fleste i min generasjon har i alle fall spilt flipper. Du slipper på penger som frigjør ei kule som du skal skyte inn i en labyrint av ganger, hull, spaker som flipper kula oppover igjen og så videre. Det gjelder å holde kula i spill eller få den i riktig høl. Uten sammenlikning med andre ting. For dere som ikke kjenner til fenomenet så anbefales det å google flipperspill. Da kommer det opp eksempler på noe vi moret oss med før i tida. Før spill og lek stort sett begynte å foregå på pc eller helst mac eller smarttelefon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nok om det. Det skal dreie seg om å befinne seg inni et slikt flipperspill. Slik føles dagene mine for tida, nemlig. Jeg skytes ut i hverdagen som foregår i rasende fart, uten nevneverdig mulighet for å påvirke skjebnen. Altså hvor jeg havner til slutt. Litt som kula i flipperspillet med andre ord. Den som farer i alle retninger. Husker jeg å trykke på riktige spaker hender det at det går oppover. I mitt tilfelle vil det si at jeg fikser noe jeg ikke trodde jeg klarte og/eller at jeg slipper å betale med ei ukes smerte og total inaktivitet etterpå. Trykker jeg på feil spak kan jeg fort, som kula, havne på bånn. Eller hvis den spaken som virket i går ikke oppfører deg på samme måte i dag. Umulig å vite. Og rett som det er så er spillet over. Enkelte ganger kommer kula, altså jeg, inn i en passasje der det ikke fins noen muligheter. Det er ingen spaker som styrer bevegelsene og dermed går jeg rett til bunns uten å kunne hindre det. Akkurat som enkelte kanaler i flipperspillet. DET er frustrerende det! Game over, liksom!

For tida jobbes det med å finne riktige spaker og dermed en trygg vei helst ut av dette flipperspillet. Eller over i et som ikke går så fort og er så uforutsigbart i alle fall. Mitt spill heter varig sykdom! Eller kronisk sykdom på populært. Varig oppleves som et noe mer dynamisk uttrykk. Her er det mulig å finne noen spaker som virker bedre enn andre. Kronisk høres mer ut som noe jeg ikke kan påvirke sjøl.

Bildet under prøver å beskrive hvordan varig sykdom kan oppleves på ulike stadier. Bildet er min tolkning av trappa med stadier som tilhører Ressurssenter for pasient- og pårørendeopplæring. Den grønne personen som kastes rundt mellom trappetrinnene er meg. Som ei flipperkule. Noen ganger skammer jeg meg, noen ganger er jeg mottagelig, noen ganger er jeg fortvilet og andre ganger er jeg åpen.

Jeg liker spill. Men jeg skjønner også at jeg må prøve å finne veien ut av dette flipperspillet. Alle dere som har prøvd å spille flipper vet jo at kula forsvinner ned i hølet til slutt. Hvis den ikke går inn i vinnerhølet der du mottar: tamtaratam: ET spill til! Takk som byr. Men det holder med en runde!

I en perfekt verden hadde selvfølgelig alt fått plass på ett ark…som dere ser, det går ikke i et flipperspill.

Jadda, jadda! www-facebook.com

Klassisk flipperspill. www.pinterest.com

«Relasjonens kraft». Heftig tema på en helt vanlig mandag. Dette skal ikke være et innlegg om å gripe dagen, tenke positivt og gjøre hver dag til en fest. Hver dag er ikke en fest. Men det trenger ikke være blåmandag hver dag heller. Og det er ingen tvil om at det er hverdager det er flest av. Mandag er en hverdag.

For et par uker siden trengte småbrukerkjærringa her litt påfyll. Litt annet påfyll enn nettaviser, rikstv og netflix kunne bidra med. Jeg meldte meg på et webinar. Det hele skulle vare i ca 30 minutter. Noe som hørtes helt perfekt ut for min for tida meget begrensede konsentrasjonsevne. Etter om lag 12 minutter begynte jeg å se på klokka. Jeg lurte på hvordan hjernen min skulle holde ut og klare og henge med i 17 minutter til. Heldigvis gikk det fort over.

Mannen på laptopen snakket om noe som i mitt, og egentlig de fleste andres yrkesliv, er ekstremt relevant. Det handlet om «Relasjonens kraft» og det var Marco Elsafadi som snakket. Han var opptatt av å fokusere på det vi kan gjøre noe med.

Jeg kan ikke forandre andre, jeg kan kun forandre egne handlingsmønstre og tanker. Og min atferd påvirker andre til å endre seg etter meg. Hvis jeg skal få en bedre relasjon med andre må jeg først få et godt forhold til meg selv, sa Marco.

Ehm. Ganske spot on når jeg hver eneste dag og hele tida kjemper med en kropp som ikke vil henge med. Jeg er så lei av meg selv at jeg gjerne skulle gitt meg sjøl litt deng. Enda det i grunn kjennes ut som om kroppen har fått juling med stokker fra før.

Start med takknemlighet, sa Marco. Finn hver dag 3 ting du er takknemlig for så å si dem høyt for deg selv. Da gjør du automatisk dagen din bedre og dermed er du en bedre versjon av deg selv. Du styrker din relasjon til deg selv og får videre en bedre relasjon til andre.

Så denne mandagen er jeg takknemlig for følgende 3 ting:

1. Studenten har vært «hjemme» på småbruket hele helga (riktignok har hun jobbet og vært utilgjengelig mye av tida, men læll…). Det var 6 uker siden sist og det var veldig trivelig!
2. Lørdagens restaurantbesøk var absolutt verdt prisen. God opplevelse!
3. Det brenner i vedovnen og for en bålavhengig kan det være redningen rett som det er.Det er hyggelig og lunt og jeg fryser ikke.        Og ikke nok med det: jeg kunne jammen ha slengt på en fjerde ting: jeg har til og med fått meg en bitteliten skogstur i dag! Hurra!

Det var ikke så vanskelig det her. Lurer på om småbrukeren merker at kvaliteten på relasjonen skyter i været?

Sko i gangen som vitner om individuell benstilling, eventuell full fart, er tegn på student på hjemmebesøk. Studenten, som foreldrene, liker god mat på restaurant. Og mora er bittelitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av bål. Denne gangen i peis.

Du som kalte diagnosen jeg og mange har for «arbeidssky» – skam deg!

Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!

Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.

Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne forklaring på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armen som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur.

Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er  heldig. Annenhver dag med andre ord!

Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!

Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Armen er hysterisk vond, skuldrene skriker, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!

Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!». Jeg kan kun snakke for meg selv og et er ikke sikkert jeg kan svare noe fornuftig, men dere er velkommen til å spørre!

Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg, så klart, men jeg øver og satser på å bli kjempegod til å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!

En genial plass å ikke skamme seg!

Sa de i 2015. Muligens tenkte de at det var et forvarsel på hva jeg hadde i vente. Og at jeg skulle ta hintet. For meg ble det vel heller en trussel. Som jeg, trodde jeg, gjorde alt jeg kunne for å motbevise, overse, bekjempe og dysse ned. Takk til meg for det! God plan! Not!

«Det er ikke full fart framover lenger. Nå er det her og nå og livet kan være bra slik det er nå også!» Gjett om jeg har hørt denne eller liknende utsagn en del ganger det siste halvåret. Både fagfolk og helt vanlige sivilister som deg og meg sier disse, helt legitime, ordene. Og jeg trenger å høre dem!

Det er en øvelse i tålmodighet og svelging av kameler å tilpasse seg en hverdag og en kropp som ikke spiller på lag. Og det er en øvelse å kjenne på skam! Jeg må innrømme at jeg skammer meg, selv om det ligger langt inne og fornuften i meg setter store spørsmålstegn ved logikken i akkurat det. Min bestemte mening er at det er ekstremt bortkastet og lite konstruktivt å bruke krefter på akkurat det. Allikevel kjenner jeg på dårlig smak i munnen når jeg skal fortelle folk som lurer hva det «egentlig» feiler meg. Jeg skammer meg.

Et lite stykke “her og nå” – helt uten skam!

2020 har ikke akkurat vært noen høydare når det gjelder helse her i gården. Det bærer jo bloggen dessverre preg av. Og akkurat kroppslig sammenbrudd har vel bidratt til at bloggen i det hele tatt eksisterer.

Februar endte med et mageplask og sykmelding. Kjærringa tok i bruk sofaen og sov både på rare tider av døgnet og om natta, heldigvis. Hu ble ikke akkurat symptomfri men i alle fall noe mindre sliten etterhvert. Fagfolka testet og bokstavelig talt trykket på ømme punkt og var utvilsomt enige: kjærringa hadde fibromyalgi. Det hadde hu gått med så lenge, minst 10 år, at det meste var rimelig utslitt. Så da kunne man slenge på begrepet utmattelse i beskrivelsen.

Googling måtte til. Hva er egentlig de greiene her? Hva kan jeg forvente og hvordan i h…skal jeg forklare dette for andre når jeg ikke fatter det sjøl?

Nettet ga meg følgende symptomer som var vanlige: dyp, intens, verkende, sviende og eller brennende smerte, stivhet, ofte verst om morgenen, forverring ved værskifte(barometri), indre frost, hodepine, nummenhet og hevelse i hender og føtter, synsforstyrrelser, fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm, forverring ved uvant fysisk aktivitet, forverring ved psykisk og fysisk stress, tretthet, utmattelse og overfølsomhet, søvnproblemer og oppstykket søvn, depresjon, angst, glemsomhet, konsentrasjonsvansker, øresus og munntørrhet, svimmelhet og kvalme, hyppig vannlating.

Her går vi kinderegget en høy gang! 3 ting på en gang lissom. Barnemat! Foreløpig er det kun øresus, munntørrhet og hyppig vannlating jeg ikke har stiftet bekjentskap med!

Alt dette diskuterer fagfolk stadig grunnen til. Hva kommer det av liksom? Noen mener betennelse i sentralnervesystemet, andre mener det er utløst av annen sykdom eller traumatiske opplevelser i livet. Andre igjen mener det handler om en overfølsomhet i nervesystemet, spesielt det som styrer opplevelsen av smerte. Ikke vet jeg, men jeg håper og mener det må forskes mye mer på slik at både vi og samfunnet både får en forståelse for hva det er snakk om og kanskje, kanskje verktøy for å fungere bedre. Og ikke minst at færre  kommer med kommentarer om fibromyalgi og andre varige sykdommer som dette :«også kalt arbeidssky» som jeg leste på en eller annen nettside forrige dagen. Nettroll er vel også en diagnose, er det ikke 😉?

Javel, greit, så har jeg vel fibromyalgi da!

Men jeg syns fortsatt det er lettere å snakke om korsbåndet som røyk før påske og som enda ikke er restituert og blindtarmen som ble betent, perforert og operert vekk i juli. Jeg tar meg sjøl i å nevne både kne og tarm stadig vekk når jeg skal forklare hva som feiler meg. Sukk. De greiene der blir jeg da med all sannsynlighet kvitt med tid og stunder. Selv om korsbåndet får meg til å tvile.

Det andre, de der greiene på f…. det blir jeg nok aldri kvitt. Men jeg skal slutte å skamme meg over det en gang. For folk er ikke bare det du ser. Det er kanskje på tide folk faktisk får se! Jeg øver på bloggen!

(En annen versjon av innlegget er også tidligere publisert på bloggen)